DETTE SNAKKER VI IKKE OM!

DE VANSKELIGE FØLELSENE.

INNLEDNING:

Følelser som forstyrrer oss i det daglige er vanlig. Noen ganger kan de være invalidiserende og da kan det være snakk psykisk sykdom. Vi styres mye av våre følelser og for mange setter det grenser for hva vi klarer å gjøre.

De vanskelige følelsene kan skyldes opplevelser i barndom og ungdom. Mange lever et hektisk liv og det også gi oss vanskelige følelser når vi ikke har helt kontroll.

Vi takler våre følelser ulikt. Er de svært vanskelig og ved psykisk sykdom står mange klar til å bidra med behandling. En god tillitsfull venn kan noen ganger være det beste.  Ofte kan  mange typer "terapi" være symptombehandling.

Det kan hjelpe å lære seg hvordan du skal få kontroll med følelsene. Det kan virke, i alle fall for en stund.

Det kan være behov for å finne årsaken til de vanskelig følelsene som hele tiden er der eller stadig dukker opp. Noen ganger må du gjøre noe med livet du lever for å bli bra.

Det er ofte generasjonsforskjeller når det gjelder å snakke om vanskelig følelser og psykisk sykdom. Dette fører til at det vil være ulik terskel for å søke hjelp.

Samfunnets holdninger til følelser og åpenhet har utviklet seg over tid.

Mens eldre generasjoner ofte ble oppdratt til å tie om det som var vanskelig, har yngre generasjoner i større grad lært at det er sunt å uttrykke følelser og søke støtte hos andre. Dette gjenspeiles ikke bare i familiens omgangsformer, men også i hvordan det snakkes om psykisk helse i skolen, media og samfunnet for øvrig.

Ungdom som har vokst opp i et samfunn med større åpenhet rundt følelser og psykisk helse, har ofte vanskelig for å sette seg inn i hvorfor de fra eldre generasjoner synes det er utfordrende å snakke om de vanskelige følelsene.

Dette omtales gjerne som et GENERASJONSGAP, der ulike normer og forventninger til følelsesuttrykk skaper misforståelser mellom generasjonene.

Mange voksne eller eldre i dag har vokst opp i hjem som ofte føltes trygge og sikre. Vanskelige følelser snakket man bare ikke om. 

Det er ofte vanskelig se at man kan klage på hvordan man hadde det i oppveksten, før det blir snakk om de vanskelige følelsene. Det var bare slik. "Det går nok seg til" eller "tiden heler alle sår" var det som gjaldt.

Det var pragmatisk holdning med fokus på det som er praktisk gjennomførbart og hensiktsmessig i en gitt situasjon, heller enn å være opptatt av idealer eller følelser. Det viktigste var å få hverdagen til å gå rundt, og det emosjonelle (følelsesmessige) ble ofte satt til side til fordel for det praktiske.

Eldre generasjoner vokste ofte opp med sterke normer for følelsemessig (emosjonell) tilbakeholdenhet, der det å vise eller snakke om vanskelige følelser ofte ble betraktet som et tegn på svakhet eller noe som var privat.

I mange familier var det vanligere å håndtere sorg, skam eller sinne gjennom stillhet eller indirekte uttrykksformer – man «holdt maska», og vanskelige temaer ble ofte unngått i sosiale sammenhenger eller rundt middagsbordet.

Dette har røtter i både kulturelle uskrevne regler og normer for hvordan følelser skal uttrykkes eller skjules og sosiale forventninger, hvor diskresjon og kontroll var dyder. (Eksempler på dyder kan være måtehold, tålmodighet og omsorg).

I Norge har det tradisjonelt vært verdsatt å vise måtehold og selvkontroll, noe som har bidratt til at mange har vokst opp med en forventning om å ikke snakke høyt om det som er vanskelig.

Disse uskrevne sosiale og kulturelle normer og regler (display rules) som dikterer hvordan, når, og i hvilke utstrekning folk skal uttrykke sine følelser eller emosjoner, kan variere mellom generasjoner og endres over tid, spesielt når samfunnet blir mer åpent rundt psykisk helse og følelser.

*Kulturelle «display rules» handler om uskrevne regler og normer for hvordan følelser skal uttrykkes eller skjules i ulike kulturer og sosiale sammenhenger.

Slike regler kan påvirke hvordan folk håndterer egne følelser, og hvordan de tolker andres følelsesuttrykk, både i familien og i samfunnet ellers.

DETTE INNLEGGET ER LANGT OG OMFATTENDE. FOR NOEN ER DET MANGE NYE FAKTA. DETTE BØR DU BRUKE TID PÅ Å LESE FOR Å OPPLEVE Å FÅ NYTTE AV DET.

DU VIL GARANTERT SITTE IGJEN MED EN ANNEN FORSTÅELSE FOR MENNESKET og FØLELSENE UANSETT HVILKE BAKGRUNN DU HAR.

Jeg bruker en del sitater. Sitater er korte, men gir mye kunnskap med få ord. Noen kan du lære deg og si til deg selv når ting blir vanskelig.

Vanskelige begreper blir forklart slik at det ikke skal kreves forkunnskap.

Jeg tar med kilder til kunnskapen om dette svært omfattende tema. Kildene er nevnt i teksten.

DET ER MANGE SOM TILBYR HJELP, men ikke alle trenger den og ikke alt hjelper

I dagens samfunn er det mer akseptert å snakke om sine følelser.

Sosiale medier og media generelt har bidratt til mer åpenhet omkring psykiske plager og vanskelige følelser.

Denne åpenheten har senket terskelen for å søke hjelp og dele personlige opplevelser, noe som kan være en styrke både for enkeltindivider og samfunnet som helhet.

Samtidig kan det føre til at flere opplever press om å ha «riktige» følelser eller å håndtere dem på bestemte måter, noe som kan skape nye utfordringer i møte med egne reaksjoner.

Det er større krav til at psykiske plager og vanskelige følelser skal rettes opp på.

Mye av dette kan ordnes med et godt sosialt nettverk eller gode venner. Den hjelpen må aldri undervurderes.

En del problemer oppfattes å kreve terapi. Her forventes det at helsevesenet stiller opp.

Mange kjenner på forventningen om å «fikse» følelsene raskt, men det er ikke alltid mulig eller hensiktsmessig å finne raske løsninger. Det krever ofte tålmodighet og en bredere forståelse av hva som ligger til grunn for følelsene.

Det finnes mange aktører i tillegg til helsevesenet som reklamerer for sine behandlingsmessige tilnærminger mot følelsesmessige plager. Hvis behandling er nødvendig i det tradisjonelle helsevesen, kan det være vanskelig å slippe til. Det er ofte lang ventetid.

Mange terapeuter og coacher tilbyr sine tjenester. Til og med kan man få kjøpt apparater som lover å bedre de følelsene du har i kroppen (vagusstimulering og aktivering av det parasympatiske nervesystem*).

Dette mangfoldet gir flere valgmuligheter, men gjør det også vanskeligere å navigere i jungelen av tilbud og finne det som virkelig hjelper på lang sikt. Mye av det gjør ikke det.

Det er viktig å være kritisk til ulike påstander og eventuelt søke råd fra fagfolk når det gjelder egen psykisk helse, hvis plagene er store.

Noen ganger kan en god og tillitsfull venn være det du trenger. Det kan være god hjelp i det.

Vanskelige følelser kan ha bakgrunn i en vanskelig oppvekst eller kan ha sammenheng med et krevende liv for å oppfylle alle krav som man føler er rettet mot en.

Å fikse på de vanskelige følelsene kan noen ganger være tilstrekkelig ved å lære seg andre måter å reagere på. Få kontroll på følelsene.

Skal man unngå vedvarende terapi eller stadig behov for terapi vil det ofte være viktig å gjøre noe med de bakenforliggende årsaker.

Det er også viktig å fastslå hva som er den bakenforliggende årsaken og ikke trekke for raske slutninger om årsak.

Ofte kan det være nyttig å bruke tid på å utforske sin egen historie og sammenhengen mellom opplevelser og følelser, slik at man får et mer helhetlig bilde før man tar valg om videre behandling eller tiltak.

*OM VAGUSSTIMULERING og DET PARASYMPATISKE NERVESYSTEMS FUNKSJON;

Vagusnerven er en av kroppens viktigste nerver og utgjør en sentral del av det parasympatiske nervesystemet, som ofte kalles «hvile- og fordøyelsessystemet». 

Det parasympatiske nervesystemet (PNS) hjelper kroppen med å roe seg ned etter stress, senker pulsen, fremmer fordøyelsen og bidrar til generell avslapning. PNS er del av det autonome nervesystem som er aktivt regulerende på kroppen uten vår innblanding. Vi kan lære oss til å få en viss kontroll med.

Vagusstimulering innebærer å aktivere denne nerven, enten med spesielle apparater eller gjennom metoder som dyp pust, meditasjon eller hypnose. Når du bader i iskaldt vann, utsettes kroppen for et kortvarig stress, men etterpå aktiveres det parasympatiske nervesystemet for å gjenopprette balanse og ro.  

Når vagusnerven stimuleres, kan det gi en følelse av ro, redusere stress og hjelpe kroppen med å komme tilbake til en balansert tilstand etter uro.

Derfor brukes vagusstimulering både i behandling av visse psykiske plager (stressplager)og for å fremme generell velvære.

Motsatsen til PNS er det sympatiske nervesystem (SNS) som aktiveres når vi er eller blir stresset. Det utløser de kroppslige reaksjoner som bidrar til ubehagelige følelser (rask puls, spenninger i kroppen, rask puls mm.) 

Bilde 1: En god og tillitsfull venn kan være den hjelpen som en noen ganger kan klare seg med.

Bilde 2: Instrument til 2-3 tusen kroner skal brukes for å stimulere aktivitet i vagusnerven (se over) mm. og redusere vanskelig følelser. Dokumentasjonen for den påståtte effekter er vanskelig å finne om du søker etter det.

Bilde 3: Noen ganger trenger man en tålmodig og tillitsfull terapeut.

FORSKJELLENE MELLOM GENERASJONENE

Hva kjennetegner forskjellene vanligvis: (Ingen regel uten unntak).
- Eldre generasjoner: mer emosjonell tilbakeholdenhet, norm for å «holde det for seg selv», skam/stolthet knyttet til å ikke vise svakhet. 
- Yngre generasjoner: større åpenhet om følelser og psykisk helse, økt vilje til å søke støtte og dele erfaringer. Bruk av sosiale medier som arena for deling. 
- Mellom-generasjoner: variasjon innen hver kohort (en gruppe mennesker med felles kjennetegn) avhengig av klasse, kultur, kjønn og utdanning.

I kontrast har nyere generasjoner i større grad blitt oppmuntret til åpenhet, å sette ord på følelser og søke støtte – både gjennom familie, venner og profesjonelle hjelpetjenester.

Endringer i samfunnets syn på psykisk helse, økt fokus på emosjonell kompetanse i skolen og bredere aksept for terapi har gjort det mer naturlig å snakke om det som er vanskelig.

SOSIALE MEDIER OG ÅPENHET OM PSYKISK HELSE

Sosiale medier har på kort tid blitt en viktig arena for å dele erfaringer og følelser knyttet til psykisk helse, spesielt blant yngre generasjoner.

Plattformene gir rom for åpenhet og normalisering av temaer som tidligere ble sett på som tabu. Mange bruker kanaler som Instagram, TikTok og Snapchat for å sette ord på både hverdags-utfordringer og mer alvorlige psykiske plager.  Dette har bidratt til å redusere stigma og gjøre det lettere å be om hjelp.

Dette fordi flere kjenner seg igjen i andres historier og opplever fellesskap gjennom digitale nettverk.

Det er selvsagt ikke bare positivt.

Likevel ser vi en tydelig tendens til at digitale plattformer gir unge større mulighet til åpenhet, utveksling av mestringsstrategier og tilgang til informasjon om psykisk helse – noe som utfordrer tidligere generasjoners mer tilbakeholdne praksis.

Forskjeller også i dag :

Likevel finnes det fortsatt variasjoner, både mellom ulike familier og innenfor samme generasjon, avhengig av sosiale, kulturelle og personlige faktorer.

Slike forskjeller kan føre til misforståelser på tvers av generasjoner, der de yngste kan oppleve de eldre som lukkede eller lite empatiske, mens de eldste kan oppfatte de unge som for åpne eller grenseløse i følelseslivet.

SOSIAL og KULTURELL BAKGRUNN for ULIK HÅNDTERING AV EMOSJONER og FØLELSER

- Sosialisering:

foreldre og skole lærer ulike emosjonelle normer (emotional socialization). 

Sosialisering handler om prosessen der barn og unge lærer hvilke emosjonelle uttrykk og reaksjoner som er akseptable, og hvordan de skal håndtere følelser i ulike situasjoner.

Foreldre og skolen spiller en sentral rolle i denne emosjonelle sosialiseringen, ved å modellere, belønne eller avvise bestemte følelsesuttrykk.

For eksempel kan noen familier oppmuntre til åpenhet og samtaler om følelser, mens andre kanskje legger vekt på å "holde masken" og ikke vise sårbarhet.

Dette former hvordan vi som voksne forholder oss til egne og andres følelser, og bidrar til å forklare hvorfor det oppstår forskjeller i og mellom generasjoner.

- Kulturendringer:

individualisering, terapeutisk kultur, og økt fokus på mental helse i medier. 

Kulturendringer de siste tiårene har hatt stor betydning for hvordan vi forholder oss til emosjoner og psykisk helse.

Individualisering innebærer at enkeltmennesket i økende grad forventes å ta ansvar for egne følelser og livsvalg, noe som kan føre til større frihet, men også mer press på den enkelte.

Samtidig har vi fått det som ofte kalles en «terapeutisk kultur», der det å snakke om følelser, bearbeide opplevelser og søke profesjonell hjelp er blitt mer vanlig og akseptert.

Kanskje har terskelen for å føle behov for profesjonell terapeutisk hjelp blitt for lav. En del problemer kan løses i et godt sosialt miljø.

Mediene har også bidratt til dette ved å rette økt oppmerksomhet mot psykisk helse, dele personlige historier og fremme åpenhet rundt tidligere tabubelagte temaer.

Disse endringene gjør at flere, spesielt unge, opplever det som naturlig å dele tanker og følelser både privat og offentlig. 

Samtidig kan denne åpenheten føre til nye forventninger og krav, for eksempel at man bør være i kontinuerlig utvikling eller alltid søke hjelp om noe føles vanskelig.

Slik speiler kulturendringene både økt frihet og nye former for press i dagens samfunn.

- Stigmaendring:

redusert stigma rundt psykisk helse over tid. 

Stigma knyttet til psykisk helse har gjennomgått betydelige endringer de siste tiårene.

Tidligere ble psykiske utfordringer ofte sett på som noe skamfullt og privat, og mange vegret seg for å snakke åpent om egne vansker. Dette førte til at personer med psykiske helseplager ofte opplevde isolasjon og hadde begrenset tilgang til støtte og hjelp.

I dag ser vi en tydelig tendens til at stigmaet er i ferd med å bli redusert, blant annet takket være økt offentlig oppmerksomhet, engasjement fra interesseorganisasjoner, og medier som deler personlige historier om psykisk helse.

Den gradvise nedbyggingen av stigma har gjort det lettere for flere å søke hjelp og snakke åpent om psykiske utfordringer, uten å føle skam eller frykt for sosial utstøting.

Dette har bidratt til bedre forståelse og mer inkludering i samfunnet, samtidig som det har lagt grunnlag for mer profesjonell og tilgjengelig støtte for dem som trenger det.

Likevel finnes det fortsatt barrierer, og arbeidet med å redusere stigma rundt psykisk helse er en pågående prosess som krever innsats fra både enkeltpersoner og samfunn.

Sang av Alice Cooper fra LP-platen «From the Inside» fra 1977. (Dette var en slags konseptalbum om psykiske problemer): «How you gonna see me now. Please don’t see me ugly babe. ‘Cause I know I let you down in so many ways»….Yes I’m worried honey. Guess that’s natural though. It’s like I’m waiting for a welcome sign. Like a hobo (landstryker) in the snow.» Teksten handler om usikkerheten på mottakelsen han får når han kommer hjem etter å vært innlagt på psykiatrisk sykehus

- Historiske erfaringer:

krig, fattigdom og tidligere generasjoners normer om selvberging påvirker åpenhet. 

Historiske erfaringer har hatt stor innvirkning på hvordan ulike generasjoner forholder seg til egne og andres følelser.

Opplevelser fra krig, fattigdom og perioder med usikkerhet har ofte ført til at det å vise sårbarhet eller snakke åpent om vanskelige følelser ble sett på som en risiko eller et tegn på svakhet.

Mange vokste opp med normer om at man skulle klare seg selv, "stå han av" og ikke belaste andre med egne utfordringer. "De andre hadde nok med sitt".

Dette har preget kulturen og holdningene til emosjonell åpenhet, særlig blant eldre generasjoner.

Selvberging, altså tanken om at man måtte klare seg på egenhånd og ikke vise behov for hjelp, var en nødvendighet i tider der samfunnet ikke tilbød like mye støtte og sikkerhetsnett som i dag.

Slike erfaringer har bidratt til å forme en "taushetskultur" der det å snakke om følelser eller psykisk helse var uvanlig, og der det å holde masken og vise styrke var høyt verdsatt. 

- Teknologi og medier:

sosiale medier gjør deling enklere for yngre, men kan også skape nye normer og filterbobler. 

Teknologiens utvikling og fremveksten av sosiale medier har hatt stor innvirkning på hvordan særlig yngre generasjoner forholder seg til egne følelser og psykisk helse.

Gjennom plattformer som Instagram, Snapchat og TikTok er det blitt enklere å dele tanker, erfaringer og følelser med et bredt publikum, noe som bidrar til økt åpenhet og lavere terskel for å snakke om psykiske utfordringer.

Mange unge opplever støtte og fellesskap i digitale rom, der de kan finne likesinnede og utveksle erfaringer uten de samme sosiale barrierene som tidligere generasjoner møtte.

Samtidig fører denne utviklingen til nye utfordringer. Sosiale medier kan skape normer for hva som er «akseptable» følelser å vise, og mange føler et press om å fremstå på en bestemt måte – det være seg alltid positiv, vellykket eller åpen.

Dette kan føre til såkalte «filterbobler» (ekko-kammer), der man hovedsakelig eksponeres for innhold og holdninger som bekrefter egne synspunkter eller idealer, noe som igjen kan begrense nyanser og mangfold i samtalen om psykisk helse.

I tillegg kan sammenligning med andres tilsynelatende perfekte liv bidra til økt usikkerhet og psykisk uhelse, spesielt blant unge som er i en sårbar utviklingsfase.

Begrepene «filterboble» og «ekko-kammer» brukes ofte om lignende fenomener på sosiale medier, men de har ulike betydninger.

En filterboble oppstår når algoritmer på digitale plattformer tilpasser innholdet du ser basert på tidligere klikk, interesser og nettvaner (algoritmer), slik at du hovedsakelig eksponeres for informasjon som bekrefter dine egne synspunkter.

Et ekko-kammer er et sosialt miljø—ofte en gruppe, forum eller nettverk—hvor deltakerne aktivt deler og forsterker hverandres meninger, slik at motstridende perspektiver sjelden slipper til.

Med andre ord handler filterboblen om teknologisk styrt seleksjon av innhold, mens ekko-kammeret handler om sosial forsterkning av holdninger og ideer.

Begge fenomenene kan føre til at man får et snevert og ensidig syn på psykisk helse og andre temaer, fordi man sjelden møter motstridende informasjon eller perspektiver.

Dette kan bidra til at normer og idealer i digitale rom blir mer ensartede, og at nyanser og mangfold i samtalen begrenses.

Teknologi og sosiale medier har dermed både åpnet nye muligheter for deling og støtte, men også introdusert nye former for press og forventninger, der balansen mellom åpenhet, autentisitet og personlig grenser stadig utfordres i det digitale landskapet.

- Kjønnsroller:

menn i alle generasjoner kan være mer tilbakeholdne pga. tradisjonelle maskulinitetsnormer.

Tradisjonelle kjønnsroller har hatt stor betydning for hvordan menn uttrykker og håndterer følelser på tvers av generasjoner.

Mange menn har blitt sosialisert inn i normer om maskulinitet som fremhever styrke, selvkontroll og uavhengighet, og som samtidig nedtoner betydningen av å vise sårbarhet eller behov for støtte. Dette kan føre til at menn, både unge og eldre, i større grad enn kvinner holder tilbake følelser eller unngår å snakke om psykiske utfordringer.

Slike maskulinitets normer kan gjøre det vanskeligere for menn å søke hjelp, da det å vise svakhet ofte oppleves som uforenlig med det å være "mann nok".

Samtidig ser vi at samfunnets syn på maskulinitet gradvis endres, og at flere menn i dag utfordrer gamle forestillinger om hvordan man skal håndtere følelser.

Likevel henger tradisjonelle forventninger fortsatt igjen, særlig i miljøer hvor det å "ta seg sammen" og ikke vise følelser fortsatt blir ansett som idealet.

Dette skaper ofte en generasjonskløft, der yngre menn kan oppleve større frihet til å være åpne, mens eldre generasjoner fortsatt kan kjenne på et press om emosjonell tilbakeholdenhet.

Med økt likestilling og flere kvinner i tidligere manndominerte yrker, ser vi også at noen kvinner adopterer tradisjonelt maskuline strategier for å håndtere følelser.

Presset om å prestere både på jobb og hjemme kan føre til at kvinner i større grad undertrykker eller ignorerer egne behov og følelser, fordi de føler at de må rekke alt og ikke har tid til å lytte innover.

Dette kan resultere i at belastningen over tid setter seg i kroppen, og det er ikke uvanlig at slike mønstre bidrar til økt risiko for livsstilssykdommer som utbrenthet, fibromyalgi og andre helseplager som ofte beskrives som "typiske" kvinnesykdommer.

I stedet for å gi rom for sårbarhet eller ta pauser, kan mange kvinner oppleve at de må «bite tennene sammen» og holde ut, noe som minner om den emosjonelle tilbakeholdenheten som tidligere primært ble assosiert med maskuline kjønnsroller.

Dette viser at kjønnsroller og forventninger til emosjonell uttrykk ikke bare påvirker menn, men også kvinner – særlig når samfunnsendringer og likestillingsprosesser fører til at gamle idealer om styrke og selvkontroll får nye uttrykk.

Begrepene «å manne seg opp» og «ta det som en mann» brukes ofte i norsk dagligtale for å beskrive det å vise styrke, mot eller selvbeherskelse i møte med utfordringer.

Uttrykkene har røtter i tradisjonelle forestillinger om maskulinitet, hvor det å være modig og ikke vise svakhet har vært sett på som idealer.

Slike uttrykk kan være begrensende, både for menn og kvinner, fordi de antyder at følelser eller sårbarhet er noe man bør skjule.

I dag oppfordres det gjerne til å «være tøff» på en måte som også inkluderer å vise følelser og åpenhet, og det å «manne seg opp» kan like gjerne handle om å våge å be om hjelp eller vise hvem man er bak fasaden av den sterke mann eller kvinne.

Konsekvenser i praksis:

- Kommunikasjonskløfter i familier (misforståelser, følelse av avstand). 

- Forskjellig bruk av hjelpetjenester (yngre mer tilbøyelige til å søke profesjonell hjelp). 

- Behov for generasjonsbevisst kommunikasjon i helsevesen, skole og arbeidsliv.
 

Bilde 1: under større katastrofer kan mange ha behov for hjelp for bearbeiding, men tidligere var det ofte slik at mange fant at de måtte hjelpe seg selv fordi det var så mange som hadde det vanskelig. Det betydde å holde på sine følelser og være sterk utad.

Bilde 2: ofte kan den beste hjelp være i en forståelsesfull venn

Bilde 3: det har ofte vært knyttet til den tradisjonelle maskuline rolle at man skal klare seg selv. Kvinner som overtar typiske mannsdominerte yrker og i tillegg må håndtere husarbeid, kan også overta den maskuline måten å håndtere problemer på, dvs. holde de vanskelige følelsene for seg selv. Personer i krevende yrker tar ofte på seg rollen som den som håndterer alt, inkludert sine vanskelige følelser. Det kan ende i ulike livsstilssykdommer.

Behov for generasjonsbevisst kommunikasjon i helsevesen, skole og arbeidsliv.

Behovet for generasjonsbevisst kommunikasjon i helsevesen, skole og arbeidsliv handler om å anerkjenne at ulike generasjoner har forskjellige erfaringer, normer og forventninger knyttet til det å uttrykke følelser og søke hjelp.

Eldre generasjoner kan være mer vant til å holde tilbake egne følelser og kan oppleve det som krevende å snakke åpent om psykisk helse, mens yngre ofte har større aksept for åpenhet og det å be om støtte.

Dette kan føre til misforståelser eller kommunikasjonskløfter, for eksempel når helsepersonell eller lærere forventer åpenhet fra pasienter eller elever som i utgangspunktet er preget av en taushetskultur.

I praksis betyr dette at profesjonelle bør tilpasse sin kommunikasjon og tilnærming ut fra den enkeltes bakgrunn og generasjonstilhørighet.

I helsevesenet kan det handle om å gi ekstra tid og trygghet til eldre pasienter, og å bruke spørsmål og språk som gjør det lettere å åpne opp uten å føle seg presset.

I skolen kan lærere legge til rette for at både elever som er vant til å snakke om følelser, og de som ikke er det, får rom til å uttrykke seg på egne premisser. Det flerkulturelle samfunn kan skape problemer på dette området.

På arbeidsplassen kan ledere og HR tilrettelegge for åpen dialog og ulike måter å håndtere utfordringer på, slik at både yngre og eldre ansatte opplever støtte og forståelse.

Generasjonsbevisst kommunikasjon bidrar til økt tillit, bedre relasjoner og mer effektiv hjelp.

Det gir også rom for å utfordre gamle normer, samtidig som man viser respekt for den enkeltes bakgrunn og erfaring.

Ved å ta hensyn til generasjonsforskjeller kan man skape mer inkluderende og trygge miljøer der alle får mulighet til å bli sett og hørt.

KOMMUNIKASJON og FØLELSER

Når vi treffer noen i en eller annen sammenheng, vil vi ofte spørre om «hvordan står det til?». Uansett hvilke følelser vi måtte bære på vil vi vanligvis svare «Jo da, det står bra til!»

Dette er et fast uttrykk i norske samtaler, og det ligger ofte en forventning om et positivt eller nøytralt svar, selv om det kanskje ikke stemmer med hvordan man egentlig har det.

Mange velger å holde tilbake de ekte følelsene for å unngå å belaste andre, eller fordi det føles lettere å gi et kort og uproblematisk svar.

Slik blir det en del av hverdags-kommunikasjonen å skjule sårbarhet, selv når vi innerst inne kanskje har behov for å bli sett og forstått.

Det er dessuten slik at det er ikke overfor alle vi vil avsløre våre vanskelige følelser, vi har lært å holde kontroll på dem.

Skulle vi meddele at vi har det vanskelig, er det ikke sikkert at mottaker i det hele tatt er åpen for dette (hvis han ikke vet at du har en grunn for å slite med vanskelige følelser).

Vi er ikke alltid berett for å meddele følelser eller å måtte motta dem.

Kanskje vil vi være redd for å belaste andre med det vanskelig, hvis ikke det er en meget god venn. Og vi som mottaker vil kanskje ha vansker med å takle de følelser vi blir meddelt. Det kan oppleves at det kommer for brått på. 

Kanskje har vi ikke tid til å bli overøst med følelser. Vi kan komme oss unna med et enkelt :"det går nok seg til” eller ”du må få deg hjelp….”

Etter dødsfall er det mange som ikke vet helt hva de skal si til pårørende annet enn "jeg kondolerer" (det betyr jeg lider med deg). Da har mange sagt sitt.

Dette sier noe om de uskrevne reglene i det sosiale spillet, hvor både sender og mottaker ofte navigerer forsiktig rundt temaer som oppleves som tunge eller vanskelige.

I slike situasjoner kan det føles tryggere å holde seg til overfladiske samtaler, selv om det kanskje hadde vært godt å bli møtt med forståelse og støtte.

Følelsen av at det ikke alltid er rom for sårbarhet kan føre til at mange bærer byrdene sine alene, i stedet for å søke hjelp eller dele det som er vanskelig.

Mange har erfart at det i slike situasjoner oppstår en usynlig barriere, hvor både sender og mottaker kan føle seg utilpass. Dette kan føre til at man tar på seg en slags «maske» i sosiale sammenhenger, hvor man fremstår mer upåvirket enn man egentlig er.

Noen vet ikke nok om hvordan de skal takle andres følelser og holder seg unna når de vet noen har det vanskelig.

Ofte når vi ikke har det bra, kan vi ha en følelse av at andre kan se det.

Kanskje tror vi at ansiktsuttrykk, kroppsspråk eller tonen i stemmen avslører mer enn vi ønsker. Ofte er det bare en fornemmelse vi har. Vi kan bli ekstra oppmerksomme på hvordan vi fremstår i møte med andre. Samtidig er det vanlig å forsøke å skjule ubehaget bak et vennlig smil eller et kort svar, nettopp for å beskytte oss selv eller unngå at folk skal spørre nærmere.

Det oppfordres ofte fra det offentlige eller ideelle organisasjoner om å ta kontakt med noen som kan være alene eller har det vanskelig, spesielt rundt høytider. Slike initiativer har som mål å motvirke ensomhet og bidra til at flere føler seg inkludert og sett når fellesskapet kanskje ellers virker fjernt.

Ved å strekke ut en hånd, enten gjennom en telefon, en melding eller en invitasjon til en kopp kaffe, kan vi bidra til å gjøre en forskjell for dem som trenger det mest. 

Dette burde være noe vi ofte burde gjøre, ikke bare ved høytider, når vi kan ha en formening om at noen sliter med vanskelig følelser eller psykiske problemer.

Likevel er det mange av oss som sitter igjen med dårlig samvittighet fordi vi vet at vi burde vært mer proaktive, men kanskje ikke fikk det til. Ofte tenker vi i ettertid at vi skulle ha ringt eller sendt en melding når vi visste at noen hadde det tungt, men lot være av ulike grunner. Vi kunne ikke avse tid eller det ble for vanskelig. Det kom alltid noe i veien.

Det er ikke alltid tilstrekkelig å si: «Ta kontakt hvis det er noe».

For dem som strever med vanskelige følelser, kan terskelen for å ta initiativet selv være høy – de vil ikke være til bry eller belaste andre. Dette gjelder ikke bare den eldre generasjonen, som gjerne er vant til å klare seg selv. Det er også mange unge, som kanskje trekker seg tilbake når livet blir for vanskelig.

Derfor kan det bety mye om vi selv tar det første steget og viser at vi bryr oss, fremfor å vente på at den andre skal ta kontakt. Kanskje vil vi måtte ta kontakt mer en gang før kontakt eller hjelp aksepteres.

Ikke alltid er det lett å ta imot en invitasjon når følelsene er vanskelig, spesielt hvis følelsene som vi bærer på er knyttet til det å bli avvist eller rett og slett har opplevd mye svik. Da stoler man ikke på noen.

Sitat fra Saadi Shirazi (persisk poet og forfatter fra 1200-tallet): "Det er tryggere å være stille enn å avsløre sin hemmelighet for noen, og si til ham at han ikke må nevne det til andre"

Slik kan det være med de vanskelige følelsene. Det er bare dem som bærer på dem som føler hvor vanskelig de er.

Når du er så langt nede og tankene blir som spindelvev som bare vever deg inn økende negative tanker om hvor lite du er verdt – til du er innsperret i et nøste av spindelvev som et insekt som ikke slipper unna. Da tar du ikke kontakt med noen.

Når man er fanget i en slik nedadgående spiral, føles det ofte som om det er umulig å be om støtte – både fordi skammen kan være stor, frykten for nok en avvisning er sterk og fordi energien til å ta kontakt rett og slett mangler.

Det er som om man blir sittende fast, og de negative tankene bygger seg opp til et ugjennomtrengelig nett.

Så plutselig kan det snu rundt (hvis du har bipolar lidelse*). Plutselig fylles man av energi, ideer og pågangsmot – nærmest som et trylleslag som om du er Baron von Münchausen som løftet seg selv og hesten opp fra et dypt vann etter sitt eget hår og reddet seg. Da kan man kjenne seg uovervinnelig, og det oppleves heller ikke nødvendig eller ønskelig med hjelp fra andre. Andre vil ofte tenke at personen er høyt og lavt, men  det ser ut til at han er full av energi.

Dette er det som kan skje med de som har bipolar lidelse, men det de fleste med depresjon eller nedsatt stemningsleie er ofte "nedfor" hele tiden.

For de fleste av oss vil stemningsleie svinge, noen mer kontinuerlig nede, men i perioder føles livet mer positivt.

*Bipolar lidelse er en psykisk sykdom som kjennetegnes av tydelige svingninger i stemningsleie, energi og aktivitetsnivå.

Det finnes to typer; Ved bipolar type 1 opplever man perioder med mani, som innebærer unormalt oppstemthet, høy energi, rastløshet og ofte redusert behov for søvn. Maniske episoder kan bli så sterke at de påvirker dømmekraften og fører til impulsive handlinger, og det kan også oppstå psykose (uttalte vrangforestillinger). I tillegg har personen depressive episoder der energien er lav og tankene blir tunge.

Bipolar type 2 har man ikke de kraftigste maniske episodene, men heller såkalte hypomane perioder. Hypomani er en mildere form for mani, hvor man kan føle seg oppstemt, energisk og kreativ, men uten de alvorlige konsekvensene som kan følge med mani. Depressive episoder er derimot gjerne like tunge som ved type 1, og det er ofte disse som gir mest plager i hverdagen.

Bilde 1: Å spinne seg inn et nett av negative følelser om seg selv, som man ikke kommer ut av

Bilde 2: Baron von Münchausen løfter seg selv med hest ut av dypt vann ved å dra seg i håret.

Bilde 3: noen ganger kan vi føle at vi er i en følelsesmessig boble som holder på de negative følelser, mer eller mindre hele tiden.

FELLESSKAPETS HÅNDTERING AV REAKSJONER PÅ ULYKKER OG KATASTROFER

Ved alvorlige hendelser som større ulykker og katastrofer eller mindre ulykker som rammer et lokalsamfunn vil det ofte bli mobilisert kriseteam og muligheter for å møtes i kirker eller forsamlingshus for å dele på sorg og vanskelige følelser. Dette er blitt svært vanlig.

Kriseteamene består gjerne av helsepersonell, prester, psykologer og andre fagfolk som kan gi både praktisk og emosjonell støtte.

I slike situasjoner legges det vekt på å skape trygge rammer, hvor det er rom for å snakke ut, få informasjon og finne fellesskap i sorgen.

Erfaringen fra norske lokalsamfunn viser at denne typen fellesskapsstøtte ofte bidrar til å styrke samholdet og gjøre det lettere for den enkelte å bearbeide det som har skjedd.

Ved større katastrofer blir det også arrangert minnesamlinger for å vise at omgivelsene fortsatt bryr seg.

NOEN GANGER MÅ VI TA ET VALG FOR Å KUNNE BLI BEDRE.

Hippokrates (gresk f. 460 f.Kr – 377 f.Kr) regnes som legekunstens far og har sagt: «Før du helbreder noen, spør ham om han er villig til å gi opp det som gjorde ham syk»

Hippokrates utsagn har fortsatt stor relevans i møte med psykisk uhelse og utfordrende følelser.

Ofte kan det være slik at vi ubevisst holder fast ved bestemte tankemønstre, relasjoner eller roller som, selv om de bidrar til lidelse, gir oss en form for trygghet eller identitet.

Å gi slipp på det som har gjort oss syke eller som vedlikeholder våre vanskelige følelser – enten det handler om gamle vaner, beskyttende strategier eller negative selvbilder – krever vilje, mot og en viss grad av selvinnsikt.

I terapi og personlig utvikling handler det derfor ikke bare om å behandle symptomer, men om å støtte den enkelte i å utforske hva han eller hun er villig til å endre.

Noen ganger kan motstanden mot å slippe taket i det kjente være stor, selv om det er nettopp dette som hindrer vekst og bedring.

Å stille seg spørsmålet om man er klar for endring, kan være første skritt mot å åpne opp for nye muligheter og finne veier ut av psykisk smerte.

Dette perspektivet inviterer til refleksjon rundt egen vilje til å møte det som er vanskelig, og til å ta ansvar for sin egen tilhelingsprosess.

Det betyr ikke at årsakene til lidelsen skal bagatelliseres, men at man erkjenner sin egen rolle i å skape forandring der det er mulig.

Selv om ytre omstendigheter og oppvekst har stor betydning for hvordan vi utvikler oss og hvilke utfordringer vi møter, er det viktig å erkjenne at våre følelser også kan oppstå som følge av egne valg, reaksjonsmønstre eller indre prosesser.

Å legge all skyld på det som har skjedd utenfor oss selv, kan hindre oss i å ta ansvar for egen utvikling og endring.

Noen kan si at med den oppveksten de hadde, kan de aldri få til noe. De legger skylden på fortid som et hinder for at de skal klare å gå videre. Du er ikke formet inn i en rolle (offerrolle) som du er pliktig til å være i eller ikke komme ut av.

«Life is a process of becoming, a combination of states we have to go through. Where people fail is that they wish to elect a state and remain in it. This is kind of death: Anaïs Nin.(fransk forfatter f.1903 -1977) 

«Livet er en prosess av å bli, en kombinasjon av tilstander vi må gjennom. Der folk mislykkes, er at de ønsker å velge en tilstand og bli værende i den. Dette er en slags død»

Dette sitatet minner oss på at livet er i stadig forandring, og at vekst skjer når vi tillater oss å utvikle oss gjennom ulike faser og utfordringer. Å forsøke å holde fast ved én tilstand eller komfortsone kan føre til stagnasjon, mens viljen til å bevege seg videre åpner for nye muligheter og livserfaringer. Det er viktig å akseptere endring som en naturlig del av livet og omfavne det ukjente for å vokse som menneske.

Ved å reflektere over hva vi selv kan påvirke, åpner vi for vekst og muligheten til å håndtere vanskelige følelser på en mer konstruktiv måte.

Charles R. Swindoll (amerikansk pastor f.1934) har sagt det slik "Livet er 10% hva som skjer med oss og 90% hvordan vi reagerer på det". 

Dette betyr at det meste av hvordan vi opplever livet, handler om vår egen holdning og respons på hendelser – ikke selve hendelsene (prosentfordelingen er nok en overdrivelse for illustrere et poeng). Det understreker at vi har stor innflytelse på hvordan vi håndterer motgang, utfordringer og gleder. Med andre ord: Det er ikke bare ytre omstendigheter som former livet vårt, men først og fremst hvordan vi velger å møte og tolke dem

Det er viktig å skille mellom det som er utenfor vår kontroll, og det vi faktisk kan gjøre noe med.

Vi har som mennesker en evne til å ta aktive valg som kan påvirke hvordan vi forholder oss til egne følelser. Gjennom bevisst refleksjon og vilje til endring, kan vi etter hvert lære oss å møte det vonde på en ny måte, selv om veien dit ofte krever både mot og tålmodighet.

HVORDAN ANDRE SER PÅ OSS OG VI SER PÅ ANDRE.  HVA DET GJØR MED VÅR EVNE TIL Å MOTTA ELLER GI HJELP

Uttrykket «Helvete er andre mennesker» stammer fra Jean-Paul Sartres (filosof og forfatter 1905- 80) teaterstykke "For lukkede dører" (Huis clos) fra 1944.

Sartre mente ikke at andre mennesker i seg selv er onde, men at vi ofte opplever ubehag når vi blir sett på og føler oss dømt av andre.

Ifølge Sartre er vi aldri helt fri, fordi vi alltid må forholde oss til hvordan andre oppfatter oss – deres blikk og vurderinger kan føles som et fengsel.

Dette kan gjøre at vi ender opp med å tilpasse oss eller skjule sider ved oss selv for å unngå kritikk eller avvisning.

Dermed handler sitatet om hvordan andres blikk og dom kan være en kilde til angst og ubehag, fordi vi ikke har full kontroll over hvordan vi blir oppfattet.

Sartre ville vise at den sosiale virkeligheten – å leve sammen med andre – ofte innebærer en konstant kamp mellom vårt indre selv og andres forventninger og vurderinger. På den måten blir «helvete» et bilde på den eksistensielle utfordringen det er å leve i et fellesskap hvor vi alltid er utsatt for andres blikk og dom.

Når vi møter andre er vi subjektet og de er objektet. Vi setter gjerne betegnelse på den andre, som ikke alltid er riktig, men ofte svært snever. For eksempel kan det være «kverulanten», «den strenge» eller «dritsekken».

Hjernen vil gjerne at vi katalogiserer eller kategoriserer personer for å få et overkommelig bilde av virkeligheten.

Dette behovet for å sette folk i båser er en slags mental snarvei som hjelper oss å navigere i en kompleks sosial verden. Det gjør det lettere å forholde seg til andre, men kan også føre til at vi overser nyanser og forandringer hos menneskene rundt oss.

Når vi først har plassert noen i en bestemt rolle eller kategori, kan det være vanskelig å se dem på en annen måte – selv om de endrer seg eller viser sider vi ikke har lagt merke til før.

Slike merkelapper kan dessuten være med på å begrense både oss selv og andre.

Vi risikerer å gå glipp av dypere relasjoner og forståelse hvis vi kun ser de andre gjennom våre egne forenklede bilder.

Vi kan raskt sette merkelapper på folk og noen ganger skjer det noe som gjør at vi raskt endrer merkelapp på folk, selv om det nødvendigvis er riktig.  Det er illustrert ved utsagnet til Edgar Allan Poe (amerikansk forfatter og poet, f.1809–1849) "År med kjærlighet har blitt glemt, i hatet av et øyeblikk".

Det uttrykker hvor raskt og brutalt sterke følelser som sinne eller hat kan overskygge og viske ut lange perioder med gode minner og kjærlighet.

Selv om man har opplevd kjærlighet i mange år, kan et kort øyeblikks negativitet eller konflikt få alt det positive til å virke glemt eller ubetydelig.

Dette sier noe om hvor sårbare relasjoner kan være, og hvor lett det er å la en vond følelse ta overhånd og ødelegge det som er bygget opp over tid.

Det problemet med vurderinger vi gjør andre og hva vi tror de mener om oss, setter begrensninger i hvor mye vi vil si om oss selv av frykt for å bli oppfattet galt.

Dette virker ganske pessimistisk, men om vi tenker over det er det ofte slik at vi er raske til å vurdere eller dømme andre.

Vi snakker ofte om å «gi folk en sjanse» eller «se bak fasaden», nettopp fordi vi vet at mennesker er mer enn de enkle etikettene vi setter på dem.

Sören Kierkegaard (teolog og filosof, f. 1832 -55) har sagt: "Den vanligste formen for fortvilelse er å ikke være den du er" . Det illustrerer hvor vanskelig livet kan være når du føler du må være den du tror andre ønsker du skal være, og ikke kan være helt og fullt deg selv.

Tenk igjennom det. Vi tror alle vi er lite påvirkelig av andre, men det er vi sjelden.

Når vi har det slik, vil også det å slippe ut følelser vanskelig. Det setter begrensning i vår åpenhet.

Det kan også føre til at vi meddeler det vi tror andre vil høre og ikke det som vi egentlig plages med.

Vi kan gi en annen forklaring fordi vi tror det setter oss i et bedre lys eller bedre tilfredsstiller det andre vil høre.

Dermed vil vi mest sannsynlig fortsette å slite med de vanskelig følelser eller de kommer tilbake etter noe tid.

Et illustrerende sitat av Friedrich Nietzche (tysk filosof og dikter, f.1844-1900):

"De fleste lever i lenker de ikke kan se (men kanskje kjenner det de, min anmerkning). Konvensjon (uskrevne regel eller norm so styrer vår oppførsel), vane og meninger fanger mer enn murer noen gang kunne."

Dette uttrykker hvordan mennesker ofte begrenses av usynlige sosiale og mentale bånd. Det er ikke fysiske hindringer som holder oss tilbake, men heller de vante tankemønstrene, samfunnets normer og forventninger, og egne oppfatninger om hva som er mulig eller tillatt.

VANSKELIGE FØLELSER BØR BEARBEIDES

”Where your fear is, there is your task” ("Der frykten din er, der er oppgaven din") har den sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung (f. 1875 - 1961) sagt.

Det handler om at frykten vår ofte peker mot områder i livet som krever oppmerksomhet, utvikling eller forandring.

Jung mente at det vi er redd for, gjerne er knyttet til sider av oss selv eller livssituasjoner vi unngår, men som nettopp derfor kan være viktige å møte dem.

Ved å gå inn i det som skremmer oss, kan vi vokse som mennesker og oppdage nye ressurser – litt som å gå ut av komfortsonen for å finne ekte mening og styrke.

Dette tankesettet passer godt inn i eksistensiell psykologi, hvor det å konfrontere frykt og ubehag blir sett på som en vei til personlig vekst og dypere forståelse av seg selv.

Jung oppfordrer oss altså til å ikke flykte fra frykten, men heller utforske den – for der ligger ofte nøkkelen til vår utvikling.

«The first duty of man is to conquer fear; he cannot act till then». (Menneskets første plikt er å overvinne frykt; Han kan ikke handle før da)

Dette sitatet fra Thomas Carlyle (skotsk historiker og forfatter, f.1795 – 1881) setter ord på noe mange kjenner seg igjen i: Frykt kan lamme oss og hindre oss i å ta viktige steg i livet.

Når vi tør å møte det vi er redde for, åpner vi samtidig døren for utvikling og muligheter.

Ved å erkjenne og jobbe med frykten, kan vi ta styringen over egne valg og virkelig begynne å handle – både i små og store situasjoner.

Å se angst som en motivasjon for å utvikle seg, er ikke noe alle klarer. For mange oppleves angsten som en kraft som hemmer, heller enn noe som driver oss fremover. Selv om noen klarer å finne mening eller vekst i å møte sin frykt, vil angsten for andre være en barriere som gjør det vanskelig å ta initiativ eller endre situasjonen , angsten virker lammende på handling.

Å bruke angsten som motivasjon kan være krevende når angsten tar overhånd. Det er viktig å gjøre noe med det. Her vil noen trenge støtte eller terapeutisk hjelp.

I stoisk filosofi har vi lignende tanker: "Hindringen er veien".

(se https://bedre-helse.com/441113686/motstand-og-resiliens om du ønsker vite mer om temaet)

Tanken bak uttrykket er at det nettopp er motstanden, utfordringene og hindringene vi møter i livet, som gir oss mulighet til vekst, læring og utvikling.

Stoisk filosofi oppstod i Hellas rundt 300 f.Kr., og var spesielt populær i den greske perioden og under Romerriket, fra ca. 300 f.Kr. til 200 e.Kr. Mest kjente stoiske filosofer Seneca, Epiktet og Marcus Aurelius

Uttrykket vi har for dette med la "hindringen være veien" er "å snu motgang til medgang". 

Angst problemer skal ikke bagatelliseres. Mange som sliter med angst har ofte vanskelig for å søke hjelp som de kan ha behov for. Åpenhet om angst (panikkangst, sosialangst mm.) kan gjøre det lettere å få gjort noe med det.

Et stoisk filosofisk sitat uttrykker det slik: "Alt du noen gang har ønsket deg er på den andre siden av frykten"

Det betyr at det vi drømmer om eller ønsker oss ofte ligger bak de barrierene vi selv setter opp – spesielt frykt og usikkerhet.

For å nå våre mål eller virkeliggjøre våre ønsker, må vi først våge å møte det som skremmer oss og ta steget ut av komfortsonen. Dette sitatet minner oss om at mot og vilje til å konfrontere frykt er nøkkelen til å oppnå det vi virkelig vil her i livet.

EMOSJONER og ÅRSAK

Følelser oppstår sjelden uten grunn; de har ofte en rot i livssituasjonen du befinner deg i, enten det handler om presset til å mestre alle forventninger, eller utfordringer i relasjoner med andre.

Årsakene kan også ligge lenger tilbake, i barndommen eller ungdomsårene, hvor opplevelser som traumer, tap eller mangel på trygghet har satt sine spor.

Uforløste problemer og følelser fra tidligere kan dukke opp igjen senere i livet og prege hvordan du opplever og håndterer nye situasjoner.

Å forstå og anerkjenne disse årsakene gir et viktig utgangspunkt for å ta tak i egne følelser og skape bedring.

FIKSE PÅ FØLELSENE - HJELPER DET?

Det finnes mange muligheter og tilbud fra både profesjonelle og andre som mener å kunne bidra med å gjøre noe med de vanskelige og plagsomme følelsene.

Du kan lære å takle vanskelige følelser.

Det finnes flere metoder du kan ta i bruk for å kontrollere negative følelsesutbrudd direkte.

En vanlig teknikk er å jobbe med pusten, for eksempel gjennom dyp pusting eller pustepauser, som hjelper kroppen å roe seg ned og gir deg tid til å tenke før du reagerer. (Dette stimulere økt aktivitet i det parasympatiske nervesystem, som bidrar til redusere stress-symptomer mm.)

Mindfulness eller oppmerksomt nærvær kan også være effektivt – her trener du på å legge merke til følelsene uten å dømme dem, og lar dem passere uten å handle impulsivt.

Yoga og hypnose kan også være nyttige verktøy for å håndtere følelser.

Yoga kombinerer fysisk aktivitet med pust og tilstedeværelse, noe som bidrar til å dempe stress og skape ro i kroppen.

Hypnose benyttes iblant for å hjelpe personer med å kontrollere følelser.

Noen lærer å bruke korte mentale pauser, der man fjerner seg fra situasjonen fysisk eller mentalt for å gjenvinne kontrollen.

Lære å fokusere på noe konkret rundt deg kan hjelpe med å bryte et negativt mønster.

Disse hjelpemidlene som nyttes for å få kontroll med følelser kan være alt fra spesielle apparater som sender milde elektriske impulser som antas å aktivere vagusnerven og dermed det parasympatiske nervesystem (tidligere forklart), til enkle øvelser som dyp pust eller kaldtvannsbad, som også kan stimulere det parasympatiske nervesystemet. Målet med slike tiltak er å gi kroppen signaler om trygghet, slik at stressresponsen dempes og følelsen av uro eller angst blir mindre intens.

Kjemiske stoff (naturpreparater) og legemidler kan også bidra til å dempe følelser, midlertidig.

Det kan fort bli en evighetsbehandlingfor å holde vanskelige følelser vekke.

Mange opplever at det å forsøke å dempe eller skyve bort følelsene kun gir en midlertidig lettelse. Det kan sammenlignes med å legge lokk på en kjele med kokende vann – trykket bygger seg gjerne opp over tid, og følelsene kan komme tilbake. Kanskje kan de bli sterkere senere under spesielle situasjoner.

Å stadig behandle symptomene uten å gå dypere inn i årsakene, kan derfor føre til en følelse av å stå på stedet hvil, der de samme utfordringene gjentar seg igjen og igjen.

DE VANSKELIGE FØLELSENE SOM KOMMER TILBAKE:

Alle disse tilnærminger kan hjelpe for å redusere negative følelser, men om du ikke gjør noe med aktuelle årsaker til de vanskelige følelsene som plager deg eller finner forklaringer på hvorfor du reagerer som du gjør (følelser knyttet til tidligere opplevelser) kan du få tilbakefall av følelsene. Dvs. hvis du ikke bearbeider årsakene til følelsene (f.eks. stressende livssituasjon eller tidligere traumatiske opplevelser) vil de sannsynlig komme tilbake. 

Kommer du i lignende situasjoner som tidligere utløste sterke eller vanskelige følelser, dukker følelsene opp. Hjernen lagrer gjerne følelser til opplevelser du har (assosiasjoner) og disse kan bi aktivert igjen.

Det krever mye å endre livsstil eller å avdekke årsakene til følelsene som du har.

Vet du årsaken kan du selvsagt lære å endre måten du reagerer på.

Det kan være svært krevende å klare å slippe ut de dype og vanskelige private følelsene vi kanskje bare kan klare å meddele indirekte eller etter lang tid med bearbeiding av det som ligger bak følelsene.

Hvis du ikke får gjort det, kan det være en fare for at du stadig kan bli overrasket av vanskelige følelser

Å arbeide med de grunnleggende årsakene til vanskelige følelser innebærer ofte en prosess der man må være ærlig med seg selv og tørre å utforske det som ligger bak reaksjonene.

Dette kan kreve tid, og det er ikke uvanlig å oppleve motstand mot å konfrontere slike følelser direkte.

Mange opplever at det kan være nyttig å snakke med noen man virkelig stoler på, eller søke profesjonell hjelp, for å få støtte i denne prosessen.

ÅPENHET, MEN DER KAN VÆRE EN GRENSE FOR HVOR LANGT ÅPENHETEN BØR GÅ.

Personlighet er en sammensatt helhet som formes av både erfaringer, arv og de følelsene vi bærer med oss gjennom livet.

Våre følelser påvirker hvordan vi forstår oss selv og andre, og de kan sette dype spor i hvordan vi reagerer og handler i ulike situasjoner.

Å fortelle alt om seg selv og sine innerste følelser kan for noen oppleves som å miste kontrollen over egen identitet, nesten som om man "går i oppløsning" som person.

Dette handler ofte om behovet for å verne om sitt indre rom og å beskytte sårbare sider ved seg selv. Samtidig kan det å dele noen av sine følelser med utvalgte personer styrke selvforståelsen og gjøre det lettere å håndtere det som er vanskelig.

Det er derfor viktig å finne en balanse mellom å være åpen og å ta vare på sitt eget indre liv – slik at man bevarer helheten i personligheten sin uten å føle seg overveldet eller "oppløst".

Spørsmål om følelsenes rolle, hvordan de påvirker personligheten, og utfordringen med å bearbeide vanskelige følelser har vært sentrale i faglitteratur innen psykologi, filosofi og selvhjelpslitteratur og personlige beretninger gjennom tidene. 

I nyere tid har den amerikanske forskeren Brené Brown skrevet om sårbarhet og mot til å vise sine følelser.

Brené Brown (amerikansk forsker og forfatter, f. 1965) forfatter av bl.a."Uperfekt - våg å vise hvem du er".

Sårbarhet er en grunnleggende menneskelig erfaring og nøkkelen til ekte tilhørighet, kreativitet og kjærlighet. Brown har forsket på skam, mot og empati, og viser at evnen til å akseptere sårbarhet gjør oss mer åpne for både glede og smerte.

Hun forklarer at mange mennesker bruker mye energi på å beskytte seg mot sårbarhet, men at dette kan føre til isolasjon og mindre tilfredsstillende relasjoner.

Vi bør omfavne sårbarheten, tørre å vise hvem vi er, og være ærlige om vår frykt og våre svakheter. Sårbarhet er ikke et tegn på svakhet, men tvert imot en forutsetning for mot, vekst og tilknytning til andre mennesker.

Der er imidlertid grenser. Brené Brown advarer mot det hun kaller «overdeling» (oversharing), der grensesprengende åpenhet kan føre til angst og tap av kontroll over egen selvforståelse.

Å dele for mye kan også gjøre det vanskeligere å bygge solide og trygge relasjoner, fordi mottakeren ikke alltid er klar for eller i stand til å møte den sårbarheten man viser.

Brown mener vi må være bevisst på hvor og med hvem man deler sine innerste tanker, og heller søke trygghet og forståelse hos mennesker med empati og respekt.

Her kan en se noe av problemet med å dele om seg og sine vanskelige følelser på sosiale medier, der man ikke har noe som helst kontroll på hvem som fanger opp det som legges ut.

Innenfor eksistensiell psykologi, særlig i arbeidet til Rollo May og Irvin D. Yalom, er det også undersøkt hvordan konfronterende ærlighet og åpenhet mot det innerste kan utløse følelser av uro, angst og til og med en opplevelse av at selvet «løser seg opp», spesielt hvis prosessen skjer uten støtte eller uten at individet føler et trygt rom rundt seg.

Rollo May (amerikansk psykolog, f. 1909 – 1994) og Irvin D. Yalom  (amerikansk psykiater, f. 1931 - ) har begge skrevet inngående om hvordan dyp ærlighet og åpenhet mot egne indre tanker og følelser kan føre til uro, angst og opplevelsen av at selvet «løser seg opp», særlig når prosessen skjer uten støtte eller et trygt miljø. Innenfor psykoterapi og eksistensiell psykologi er dette et sentralt tema, og flere verk utforsker nettopp disse utfordringene:

Rollo May : «The Meaning of Anxiety» (1950): May tar for seg hvordan angst oppstår når individet konfronteres med eksistensielle* spørsmål og indre sannheter, og hvordan manglende støtte kan forsterke følelsen av uro og oppløsning.

*Eksistensielle spørsmål handler om de dypere temaene i livet, som meningen med tilværelsen, frihet, ansvar, døden, og vår egen identitet. Slike spørsmål berører hva det vil si å være menneske, hvorfor vi er her, hvordan vi skal leve, og hvordan vi håndterer livets usikkerhet og utfordringer.

Å utforske eksistensielle spørsmål kan vekke både angst og nysgjerrighet, og gir ofte grobunn for personlig vekst og refleksjon.

Rollo May :«Man’s Search for Himself» (1953): May beskriver hvordan søken etter egen identitet kan føre til angst og en følelse av oppløsning, spesielt når individet mangler et trygt rom for å utforske disse spørsmålene.

Irvin D. Yalom – «Existential Psychotherapy» (1980): Yalom diskuterer hvordan ærlig konfrontasjon med egne eksistensielle utfordringer (som døden, frihet, isolasjon og meningsløshet) kan utløse angst og en følelse av fragmentering dersom det ikke skjer i en trygg terapeutisk ramme.

Irvin D. Yalom – «Staring at the Sun: Overcoming the Terror of Death» (2008): Her utforsker Yalom hvordan mennesker møter egne dypeste frykter og hvordan dette kan skape uro, men også vekst – forutsatt at prosessen skjer med støtte.

Irvin D. Yalom – «The Gift of Therapy» (2001): Yalom gir praktiske innspill til terapeuter, og understreker betydningen av trygghet og støtte i møte med pasientens dypeste indre.

Av nyere litteratur innen eksistensiell psykologi og psykoterapi kan nevnes Emmy van Deurzen: «Existential Counselling & Psychotherapy in Practice», også tar opp hvordan mangel på et trygt miljø kan forsterke følelsen av indre uro og oppløsning.

Disse verkene peker alle på viktigheten av å ha støtte og et trygt rom når man skal åpne opp for det innerste – og at fraværet av dette kan utløse betydelige psykiske reaksjoner.

Dette er derfor et tema som er grundig belyst både i klassiske og moderne teorier om selvet, og som fremhever viktigheten av balanse mellom åpenhet og vern om det private for å ivareta en helhetlig og robust personlig identitet.

Konklusjon omkring fullstendig åpenhet:

Sosiale medier har åpnet opp nye muligheter for å dele erfaringer og skape forståelse rundt psykiske lidelser og sterke følelser. Mange opplever en form for fellesskap og støtte når de utleverer sine utfordringer digitalt. Det å «slippe alt ut» på sosiale medier kan samtidig føre til uforutsette reaksjoner og en følelse av tap av kontroll.

Det digitale rommet mangler ofte den tryggheten og støtten som er nødvendig for å håndtere dype, eksistensielle spørsmål, og reaksjonene fra et bredt publikum kan både forsterke uro og bidra til fragmentering av selvet.

I motsetning til sosiale medier gir litteraturen og det å skrive om egne opplevelser en mulighet til å bearbeide tanker og følelser i et roligere tempo. Man kan også bruke en annen (fiktiv) person.

Man får tid til å reflektere over hva man ønsker å dele og hvordan, og kan gradvis venne seg til tanken om mulige reaksjoner fra lesere. Denne prosessen kan skape et tryggere rom for utforskning og personlig vekst, og beskytter samtidig mot de utfordringene som kan oppstå ved for rask og ukritisk eksponering av det innerste.

Slik blir litteraturen et verktøy for å forstå og bearbeide psykiske reaksjoner på en mer skånsom måte, i tråd med det eksistensiell psykologi og terapi vektlegger. 

Sometimes (Dr. Hirsch) er en låt av den sveitsiske teknogruppa Yello.

"You're leaving. You're leaving me now. I'm wishing. I wish this would hurt. But I suffer. I can't feel the pain. Sometimes, sometimes. I wih I could cry.  

I heard it. I heard about love. I gave you. The feelings I could. You left me. I know you were right".

"Du drar. Du forlater meg nå. Jeg ønsker det. Jeg skulle ønske dette gjorde vondt. Men jeg lider. Jeg kjenner ikke smerten. Noen ganger, noen ganger. Jeg ønsker jeg  kunne gråte. Jeg hørte det. Jeg har hørt om kjærlighet. Jeg ga deg. Følelsene jeg kunne. Du forlot meg. Jeg vet du hadde rett."

Sangen handler om de uforutsigbare og ofte motstridende følelsene vi mennesker kan oppleve. I teksten uttrykkes hvordan man noen ganger kan føle seg sterk og fri, mens man andre ganger kjenner seg usikker eller sårbar.

Sangen tar for seg temaer som skiftende sinnstilstand, selvransakelse og behovet for å akseptere både de gode og de vanskelige sidene ved seg selv. Gjennom repetisjon formidler Yello følelsen av at livet, og følelsene våre, ofte går i bølger – hvor man noen ganger har kontroll, mens man andre ganger må gi slipp og følge strømmen.

NÅR VI GJØR NOE DUMT og DET GJØR VI ALLE:

Alle har sannsynlig opplevd å ha sagt noe eller gjort noe som vi umiddelbart erkjenner var svært dumt. Vi kunne tenke oss at det var mulig å reversere.

Når vi senere blir påminnet det, enten ved at det spontant dukker opp i tankestrømmen vi har eller noen minner oss på det, stikker de negative følelsene i oss.

Det kan ta tid før vi klarer å få det ut av tankene igjen og dermed vedvarer de negative følelser.

Noen ganger klarer du over tid å gjøre ubehaget mindre ved stadig å øke bortforklaringen eller legge skylda på andre for det som skjedde.  

Vi bearbeide gradvis hendelsen til å bli følelsesmessig mer tålelige. Den vil nok fortsatt dukke opp å gi noe ubehageliølelser.

Andre ganger hender det at du prøver å le det bort, eller bruke humor for å dempe skammen – men likevel gnager det i "sjela".

Sitat av ukjent stoisk filosof: "Hvis du skylder på noen andre, ikke forvent at det blir bedre".

Dette gjenspeiler en sentral tanke i stoisk filosofi, selv om det ikke er knyttet til én bestemt filosof.

Budskapet handler om personlig ansvar: Hvis du legger skylden for problemer eller utfordringer på andre, gir du samtidig fra deg muligheten til å gjøre noe med situasjonen selv.

Stoikerne mente at vi ikke kan kontrollere alt som skjer rundt oss, men vi kan alltid styre våre egne reaksjoner og handlinger. Dermed oppfordrer sitatet oss til å ta ansvar for eget liv og ikke vente på at andre skal løse våre problemer.

Det er hendelser hvor vi bærer skylden helt eller delvis (hvis vi klarer å få andre til å være årsaken eller forklaringen på at det hendte).

Trøsten er at ingen er ufeilbare i livet, alle gjør feil de skulle ønske de ikke hadde gjort.

Nelson Mandela har sagt: «Jeg taper aldri. Enten vinner jeg, eller så lærer jeg.»

Dette utsagnet rommer en dyp livsvisdom: Feil og nederlag er ikke slutten, men en mulighet til å lære og vokse.

Det handler om å møte motgang med et åpent sinn og se på erfaringer – både gode og vonde – som viktige steg på veien videre.

Frank Sinatra synger i «My way» ;«Regrets, I’ve had a few. But then again, too few to mention. I did what I had to do. And saw i through without exemption»

"Anger, jeg har hatt noen. Men så igjen, for få til å nevne. Jeg gjorde det jeg måtte. Og så meg gjennom (kom meg gjennom dem) uten unntak".

Sitatet fra Frank Sinatras sang «My way» uttrykker en refleksjon over livet og valgene man har tatt. «Regrets, I’ve had a few. But then again, too few to mention» betyr at han har noen få ting han angrer på, men ikke så mange at de er verdt å nevne. Videre sier han «I did what I had to do. And saw it through without exemption», som handler om at han har handlet etter sitt eget beste skjønn og har stått for de valgene han har gjort – uten å prøve å unngå ansvar eller bortforklare dem.

Sitatet formidler en holdning om å akseptere sine feil og ta eierskap til sitt eget liv, og samtidig være stolt av å ha levd på sine egne premisser.

Queen: «We Are The Champions»: « I’ve paid my dues. Time after time. I’ve done my sentence. But commited no crime. And bad mistakes. I’ve made a few. I’ve had my share of sand kicked in my face. But I’ve come through ».

Teksten fra Queen-låten «We Are The Champions» uttrykker en følelse av å ha gått gjennom utfordringer og motgang, men likevel kommet styrket ut på den andre siden.

Når Freddie Mercury synger «I’ve paid my dues. Time after time. I’ve done my sentence. But committed no crime», forteller han om å ha tatt ansvar og stått i vanskelige situasjoner, selv om han ikke har gjort noe galt. Videre, når han nevner «bad mistakes. I’ve made a few», erkjenner han at han har gjort feil, men at disse ikke har stoppet ham – han har fått «sand kicked in my face», altså opplevd motgang, men har likevel kommet seg gjennom det.

Meningen med teksten er å vise at det å være en «champion», en mester, handler om å tåle nederlag, ta ansvar for egne feil, og reise seg igjen.

Sangen hyller styrken og utholdenheten i å stå for seg selv, akseptere egne feil og fortsette videre til tross for motstand. Den inspirerer til å være stolt av å ha overvunnet livets utfordringer, og til å ikke gi opp uansett hvor vanskelig det kan bli.

Det er altså andre som har gjort refleksjoner over at man tar feil noen ganger i livet. Noen klarer dette og tar lærdom av det og går videre. Det kan høres enkelt ut, og det er det ikke.

Uansett hvor galt det er må man velge å ta lærdom og videre i livet. Du gir ikke opp og du tar ansvar for det du har gjort. Velger du denne måten å takle det på, kan du kanskje redusere det at du stadig blir innhentet av vanskelig følelser.

Bilde 1) Nelson Mandela.                      Bilde 2) Frank Sinatra.                             Bilde 3) Freddy Mercury

DE NEGATIVE TANKENE SOM GIR OSS DE NEGATIVE FØLELSENE. 

VI MÅ ENDRE PÅ HVA VI TENKER PÅ.

"Du har makt over sinnet ditt – ikke over ytre hendelser. Innse dette, og du vil finne styrke." Marcus Aurelius (filosof og romersk keiser). 

Ofte er det ikke det som skjer rundt oss, men hvordan vi tolker og reagerer på situasjonen i vårt eget hode, som avgjør hvordan vi har det.

Dette perspektivet minner oss om at det er mulig å skape mer ro og balanse ved å jobbe med våre egne tankemønstre, og at vi selv kan velge hva vi gir oppmerksomhet til. 

Flere kjente ordtak og sitater tar opp temaet om hvordan tankene våre ofte er kilden til egne utfordringer. Mark Twain (forfatter, f.1835 - 1910) formulerte det treffende: "Jeg har hatt mange bekymringer i livet, men de fleste av dem har aldri skjedd." Han skal i tillegg ha tilført at "og i grunnen har jeg hatt lite glede av det".  Dette minner oss om at mye av det vi engster oss for, kun eksisterer i hodet vårt. Det sier også noe om å kaste vekk mye tid og energi på noe en tror vil skje i fremtiden, som vi ikke har kontroll på.

William James (amerikansk psykolog) hadde dette sitatet; De fleste ulykkeligheter (unhappinessis) skyldes at folk lytter til seg selv.... I stedet for å snakke til seg selv"

Dette peker på forskjellen mellom passivt å la tanker og følelser styre oss, og aktivt påvirke vår egen indre dialog. Ved å snakke til oss selv med oppmuntrende eller konstruktive ord, kan vi endre perspektivet og redusere negative tanker. "Dette skal gå bra!" (se senere om "Kroppen styrer følelsene".

Min tanke omkring dette er; Vi har ofte gode råd til venner når det ikke går bra. Hva om du har begge rollene? Du er person A (deg selv som rådgiveren) som gir gode råd til person B (deg selv som har det vanskelig). Du snakker til selv. Sannsynlig har du god råd på lager.

Epiktet (gresk filosof f. ca. 55 - 138) har sagt: "Det er ikke tingene selv som bekymrer oss, men vår oppfatning av dem."

Dette underbygger idéen om at vår indre dialog og hvordan vi tolker situasjoner, kan skape unødvendige problemer. Å være bevisst på egne tankemønstre kan derfor være nøkkelen til mer indre ro og frihet.

Andre sitat omkring at tankene er årsakene til våre bekymringer og hva vi kan gjøre med det.

"Livet vårt er det tankene våre gjør det til" Marcus Aurelius (filosof og romersk keiser).

Dette sitatet fra Marcus Aurelius, uttrykker en grunnleggende tanke i stoisk filosofi. Det handler om at det ikke nødvendigvis er selve hendelsene i livet som avgjør hvordan vi har det, men hvordan vi tolker og forholder oss til dem- og hva vi sier til oss selv

Tankene våre kan enten bidra til å gjøre hverdagen lettere, eller de kan forsterke utfordringer og bekymringer.

Skal vi dvele ved det negative, eller forsøke å finne det som gir mening og håp? Vi må forsøke å endre våre vurderinger av de situasjonene vi kommer opp i. Kanskje er det ikke så ille som vi umiddelbart tror.

Gjennom å bevisst styre egne tanker, kan vi styrke vår egen mestringsfølelse og opprettholde indre ro, selv når livet ikke går på skinner. Det kan være med på å gi oss mer kontroll over eget liv.

Buddha har også uttrykt det slik: "Du blir det du tenker."

Dette understreker at vi selv kan påvirke hvordan vi har det ved å rette oppmerksomheten mot mer konstruktive tanker. Å øve på å akseptere tankene som de er, uten å la dem styre handlingene våre, kan gi mer frihet og ro i hverdagen.

Vi har uttrykket: "Ta ikke sorgene på forskudd." Det minner oss om at mange bekymringer aldri blir realitet, og at det å fokusere på nuet kan hjelpe oss å slippe unødvendig uro.

Problemene omkring at tankene henger seg opp i negative tankemønster som forstyrrer våre liv er noe som har opptatt mennesket lenge. 

Det er imidlertid ikke alltid enkelt å gi slipp på de negative tankene og dermed de negative følelsene.

Det krever både tålmodighet og øvelse å vende oppmerksomheten mot mer støttende tanker.

Ved å være bevisst på egne reaksjoner og tillate seg selv å kjenne etter uten å dømme, kan vi gradvis lære å slippe taket på det som ikke gagner oss.

Det er viktig å erkjenne hvor mye dveling ved negative tanker stjeler energi og tiltak fra oss.

Når vi lar slike tanker ta overhånd, kan de tappe oss for overskudd og gjøre det vanskelig å ta grep om hverdagen.

Det er som å gå med en tung sekk på ryggen – vi bruker krefter på å bære byrdene, heller enn å bevege oss fremover.

Å bli bevisst på dette gir oss muligheten til å stoppe opp, slippe noe av vekten, og i stedet bruke energien på det som faktisk gir oss glede og mening.

Hva du kan gjøre for å kvitte deg med de negative tankene og følelsene

Vær bevisst på tankene dine:

Legg merke til når negative tanker dukker opp, uten å dømme deg selv for dem. Å identifisere tankemønstrene er første steg mot å kunne endre dem.

Aksepter at tanker kommer og går:

Forsøk å observere tankene dine som skyer på himmelen — de er der, men de definerer ikke hvem du er. Aksept gjør det lettere å ikke la seg rive med.

Rett oppmerksomheten mot nuet eller øyeblikket du er i:

Bruk teknikker som fokus på pust, en gåtur i naturen, eller mindfulness-øvelser for å bringe deg selv tilbake til her og nå. 

Bytt ut tankene:

Når du merker at du graver deg ned i negative spiraler, prøv å snu tankene mot noe du er takknemlig for, eller minn deg selv på gode opplevelser og mestring.

Snakk med noen:

Del tankene dine med en venn, familie eller en profesjonell. Ofte blir bekymringer mindre når de settes ord på.

Gi deg selv rom for å føle:

Tillat deg å kjenne på følelsene uten å måtte løse alt med én gang. Å anerkjenne hvordan du har det, er en viktig del av prosessen.

Vær tålmodig og mild med deg selv:

Endring tar tid, så vær raus med egne feilskjær. Husk at selv små steg fremover er verdifulle på veien mot mer indre ro.

Det viktigste er å huske at du ikke er alene om å ha slike tanker, og at det finnes mange små grep som sammen kan gjøre en stor forskjell i hverdagen.

Akkurat som vi finner styrke i naturen og fellesskapet, kan vi også finne styrke i å jobbe med egne tanker og følelser.

Som nevnt du kan være både person A (som er rådgiveren) til person B (som har de vanskelige følelsene).

Bilde 1: viser hvordan vi kan styres av negative tanker som gir negative følelser

Bilde 2: skal illustrere Marcus Aurelius som var filosof og ble regnet som den siste "gode" romerske keisere

Bilde 3: skal illustrere hvordan negative tanker (fremstilt som tåken) hindrer oss i å komme videre.

KROPPEN og FØLELSENE:

Kroppen styrer følelsene.

Kroppen og følelsene våre er tett sammenvevd, og ofte påvirker den ene den andre mer enn vi er klar over.

William James (amerikansk lege, psykolog og filosof f.1842 – 1910), en av grunnleggerne av moderne psykologi, mente at det ikke nødvendigvis er følelsene som styrer, men heller at kroppens handlinger kan fremkalle følelsene. Han sa det slik: «Jeg synger ikke fordi jeg er glad, jeg blir glad fordi jeg synger.»

Det betyr at kroppslige uttrykk – som å smile, synge eller bevege seg på en bestemt måte – kan sende signaler til hjernen som igjen skaper en følelsesmessig respons.

For eksempel kan det å trekke på smilebåndet, selv om man ikke føler seg glad, faktisk føre til at man blir i bedre humør.

Dette fenomenet er også kjent som «feedback-hypotesen»*, hvor kroppslige reaksjoner gir tilbakemeldinger til hjernen og påvirker hvordan vi opplever følelsene våre.

Begrepet «embodiment»** blir også brukt om dette i psykologien. Det gir oss et verktøy til å forstå hvorfor små endringer i kroppsspråk eller fysiske aktiviteter kan føre til store forskjeller i hvordan vi har det, og hvorfor det ofte hjelper å «gjøre noe» fysisk for å endre tankesett eller følelsestilstand.

Embodiment er nettopp et uttrykk for dette nære samspillet mellom kropp og "sinn" (psyken).

*Feedback-hypotesen går ut på at kroppslige uttrykk og handlinger faktisk kan påvirke og endre hvordan vi føler oss, ikke bare speile følelsene vi allerede har. Når du for eksempel smiler, sender ansiktsmusklene signaler til hjernen som kan forsterke følelsen av glede, selv om smilet i utgangspunktet var påtatt.

Dette betyr at kroppens respons gir tilbakemelding («feedback») til hjernen, og at våre emosjoner dermed kan skapes eller forsterkes av fysiske handlinger.

Små endringer i kroppsspråk kan ha stor innvirkning på humøret og velværet vårt.

**Embodiment (oversettes direkte på norsk til «utførelse», men har noe med hva kroppen gjør, men ingen god norsk oversettelse)

Embodiment er et begrep innen psykologi som handler om hvordan kroppslige prosesser og handlinger påvirker våre mentale tilstander og følelser.

I denne sammenhengen betyr det at sinnet og kroppen ikke er adskilt, men at de samspiller kontinuerlig – det vi gjør med kroppen kan forme hvordan vi tenker, føler og opplever verden.

For eksempel kan måten vi sitter, går eller uttrykker oss fysisk ha direkte innvirkning på humøret og følelsene våre. Dette perspektivet bygger på ideen om at menneskelig erfaring er «innkapslet» i kroppen, og at tanker og følelser ofte springer ut fra kroppslige opplevelser og handlinger.

Embodiment-teorien har fått stor betydning både innen forskning på emosjoner (følelser), sosial interaksjon og læring.

STUDIER OMKRING TEMAET

1) Strack, Martin, og Stepper (tyske psykologer og forskere innen eksperimentell psykologi) i 1988 ved Mannheim universitet: I en kjent studie undersøkte de hvordan kroppsspråk og ansiktsuttrykk påvirker følelsesmessige opplevelser.

Deltakerne ble bedt om å holde en blyant i munnen enten på en måte som aktiverte smilemuskulaturen eller på en måte som aktiverte muskler som brukes når man rynker pannen.

Resultatene viste at deltakerne som aktiverte smilemuskulaturen opplevde større glede når de så på humoristiske bilder, sammenlignet med de som ikke gjorde det. Dette støtter teorien om at kroppen kan påvirke hvordan vi føler.

2) Amy Cuddy (amerikansk sosialpsykolog) gjennomførte undersøkelsen ved Harvard Universitet (2010): Cuddys forskning fokuserte på "power posing"*** og hvordan kroppsholdninger kan påvirke både våre egne følelser og andres oppfatning av oss.

I studiet fant hun at personer som inntok sterke og åpne kroppsholdninger (også kjent som "power poses") i løpet av to minutter, rapporterte om høyere selvtillit og hadde høyere nivåer av testosteron (mannlige kjønnshormon) og lavere nivåer av kortisol (hormon som frigjøres i kroppen ved stress).

Cuddys funn har fått mye medieoppmerksomhet og har utløst debatt om hvordan kroppsholdning kan forme våre emosjonelle tilstander og interaksjoner med andre.

Amy Cuddy har skrevet en bok om temaet i 2015 og den ble utgitt i Norge i 2017: «Kroppen styrer tankene.»

Det har vært diskutert hvor sterkt disse kroppslige aktivitene påvirker følelsene hos personen som bruker, men det er også slik at såkalte «power pose» påvirker andre som ser disse. Vi reagerer på andres kroppsspråk (mimikk).

***Power posing er et begrep innen psykologi som beskriver hvordan visse kroppsholdninger – ofte åpne, sterke og plasskrevende positurer – kan påvirke både hvordan vi føler oss selv og hvordan andre oppfatter oss.

Når man står eller sitter i en «power pose», som for eksempel med hendene i siden og brystet frem, signaliserer kroppen selvsikkerhet og styrke.

Forskning har vist at det å innta slike positurer i noen minutter kan gi økt følelse av selvtillit og påvirke hormoner i kroppen, som høyere testosteronnivå og lavere kortisolnivå.

Konseptet har fått stor oppmerksomhet og brukes ofte som et verktøy for å forberede seg til utfordrende situasjoner, som for eksempel presentasjoner eller intervjuer.

Andre studier og teorier som understreker hvordan kroppen og hjernen samarbeider for å styre følelsene våre. Her er noen bemerkelsesverdige studier og konsepter:

1. James-Lange-teorien: Denne klassiske teorien foreslår at kroppens fysiske reaksjoner på stimuli (som hjertebank eller svetting) faktisk utgjør følelsene vi opplever. Det vil si at vi føler oss triste fordi vi gråter, eller redde fordi vi skjelver.
2. Damasio-studiene: Antonio Damasio (amerikansk professor i nevrovitenskap), en nevrolog, har gjort omfattende forskning på følelsenes biologiske grunnlag. I hans bok "Descartes' Error" presenterer han bevis for at kroppen spiller en viktig rolle i følelsesmessige prosesser, blant annet gjennom studier av pasienter med skader i hjerneområder som er involvert i følelsesmessig regulering.
3. Somatisk markør-hypotesen: Denne hypotesen, utviklet av Damasio, antyder at kroppslige responsene (som hjertefrekvens og muskelspenninger) fungerer som "somatiske markører" for beslutningstaking og følelsesmessige opplevelser.
4. Fysiologisk respons i stressforskning: Studier innen stressforskning viser hvordan kroppen reagerer på stress (som økt kortisolnivå) og hvordan disse kroppslige endringene påvirker emosjonell tilstand
5. Kognitive vurderinger og kroppslige signaler: Forskning har også vist at våre kroppslige tilstander kan påvirke hvordan vi oppfatter og vurderer emosjonelle situasjoner. For eksempel kan kroppsspråk eller holdning endre vår egen opplevelse av følelsene

SMIL

Hvis du smiler, vil du ofte oppleve at andre, selv om de er ukjente, smiler tilbake. Smilet smitter.

Det skjer automatisk. Smilet som blir reflektert til deg, får deg kanskje til å føle enda mer glad.

Dette bør vi tenke litt igjennom. Det har med følelser å gjøre og viser at det ikke er så umulig å endre på følelsen vi har (om de ikke alt for sterkt negative).

I møte med andre kan et enkelt smil være nok til å bryte isen, skape kontakt og gi både deg selv og andre en bedre dag.

Denne gjensidige utvekslingen av positive følelser understreker hvorfor små gester kan ha stor betydning i hverdagen, spesielt når man ønsker å løfte sin egen eller andres stemning.

Forklaringen på dette fenomenet handler om det som kalles "emosjonell smitte" (følelsesmessig smitte) hvor følelser overføres fra én person til en annen gjennom kroppsspråk og mimikk.

Når du smiler til noen, aktiverer det «speilnevroner»* i hjernen til de du smiler til, som gjør at de ubevisst gjengjelder smilet. Smilet vil gjøre at den andre vil «føle seg lettere til sinns» som vi gjerne sier.

Dette er en del av vår menneskelige natur – vi speiler andres følelser og uttrykk. Evnen til å gjøre dette skyldes delvis arv.

*Speilnevroner er spesielle nerveceller i hjernen som aktiveres av sansningen av andres kroppsspråk eller mimikk.

Dette betyr at hjernen vår "speiler" det vi observerer hos andre, og bidrar til at vi intuitivt kan forstå og gjenkjenne andres følelser, intensjoner og handlinger (mye av dette skyldes egenskaper som er arvet)

Speilnevroner spiller en viktig rolle i empati, læring og sosial kommunikasjon, og er en nøkkel til den emosjonelle smitten som oppstår når vi for eksempel smiler til hverandre.

KONKLUSJON av dette er: kroppen påvirke våre følelser, og ved å være bevisst på dette kan vi bruke kroppen aktivt for å påvirke vårt eget følelsesliv i positiv retning. Det kan hjelpe noe.

Går du med senket hode og lutende kropp, vil du merke at det gjør noe med deg når du retter deg opp og kanskje smiler. 

Bilde 1) Psykolog, filosof og lege William James som sa det kjente uttrykket for at kroppen styrer følelsene: " Jeg synger ikke fordi jeg er glad, men blir glad fordi jeg synger

Bilde 2 og 3) viser power-pose (kroppsholdninger som signalisere selvbevissthet og styrke)

NÅR KLIENTEN BLIR TERAPEUTEN

Kanskje har du vokst opp med vanskeligheter i livet, eller lever et vanskelig liv sammen med noen som trekker deg ned.

Du kan slite i mange år, men plutselig treffer du en terapeut eller god(e) venn(er) eller partner som snur din elendighet – eller en dag ser du at dette livet vil du ikke leve lengre og tar tak.

Dette fenomenet, der den som har vært gjennom store utfordringer selv ønsker å hjelpe andre i lignende situasjoner, er ikke uvanlig.

Du føler deg lykkelig over at du har kommet deg ut av et vanskelig livet du hadde. Mange opplever at erfaringene gir en unik innsikt og forståelse, som kan være til stor støtte for andre på veien ut av vanskeligheter.

Noen av disse som har klart å snu et vanskelig liv til mestring, kan være gode terapeuter for deg som sliter med vanskelige følelser eller psykiske problemer.

Det er som du vil se senere ofte terapeutens evne til å se klienten og forstå hans problemer som er viktig i en behandlingssituasjon.

Som nevnt er denne erfaring unik og kan ikke alltid generaliseres for å hjelpe andre.

Samtidig er det viktig å huske at alle har sin egen vei å gå, og det som hjalp én person, trenger ikke nødvendigvis å være løsningen for en annen.

Livet er ofte som en tur på fjellet – noen finner stien lett, mens andre må klatre over steiner og krysse bekker. Derfor er det viktig å vise respekt og støtte, selv om veien ser annerledes ut for hver enkelt.

Det kan være en styrke å dele sin historie og inspirere til håp og endring, men like viktig er det å anerkjenne at mennesker har ulike behov og utgangspunkt.

Det å vise raushet og forståelse for andres reiser kan være vel så verdifullt som å dele egne suksesshistorier.

MANGE BEHANDLINGSMETODER MOT PSYKISKE LIDELSER og SYKDOM

Innenfor både det offentlige og private helsevesenet finnes det et bredt spekter av tilbud for behandling av psykiske lidelser.

Dette omfatter alt fra lavterskeltilbud i kommunen, som helsestasjon for ungdom og rådgivningstjenester, til spesialiserte tjenester hos psykolog, fastlege eller psykiater.

Mange har også god nytte av selvhjelpsgrupper og digitale helsetjenester, som gir støtte og veiledning på egne premisser og i eget tempo.

For noen kan det være nødvendig å motta hjelp fra psykiatrien, særlig ved alvorlige psykiske lidelser som krever tett oppfølging og spesialisert behandling.

Psykiatrien kan tilby både polikliniske samtaler, medikamentell behandling og eventuelt døgnopphold dersom situasjonen tilsier det.

Hvilket tilbud som er mest hensiktsmessig, vil ofte avhenge av den enkeltes behov, alvorlighetsgrad og livssituasjon.

Det finnes en rekke ulike terapiformer som er godkjent og benyttet innen psykiatrien i Norge.

De mest anerkjente inkluderer blant annet kognitiv atferdsterapi (KAT), psykodynamisk terapi, interpersonlig terapi, dialektisk atferdsterapi (DBT), familie- og gruppeterapi, metakognitiv terapi, og ulike former for traumebehandling som EMDR*. Det går utover temaet å forklare hva alle disse terapiformer går ut på, men nevner EMDR.

*EMDR står for «Eye Movement Desensitization and Reprocessing», eller øyebevegelsesdesensitivisering og reprosessering på norsk.

Det er en behandlingsmetode som ofte brukes for personer som har opplevd traumer, som for eksempel etter ulykker, overgrep eller andre belastende hendelser.

Under EMDR-behandling hjelper terapeuten pasienten med å bearbeide vonde minner ved å kombinere samtale med styrt øyebevegelse eller annen bilateral stimulering (for eksempel lyder eller lette berøringer). Målet er å redusere den følelsesmessige belastningen knyttet til minnene, slik at de blir lettere å håndtere i hverdagen.

Metoden bygger på teorien om at traumer kan «sette seg fast» i hjernen, og at bearbeiding med EMDR kan bidra til at minnene integreres på en mer hensiktsmessig måte. Mange opplever at de får mindre ubehag og bedre mestring etter gjennomført behandling

Norsk helsevesen og psykiatriske institusjoner følger retningslinjer fra Helsedirektoratet og Verdens helseorganisasjon (WHO) for hvilke terapiformer som regnes som evidensbaserte** og anbefales brukt. Antallet terapiformer kan variere noe avhengig av hvordan man definerer og grupperer dem, men de ovennevnte representerer de mest sentrale og utbredte innen norsk psykiatri.

**Begrepet evidensbasert betyr at en metode, behandling eller praksis bygger på den beste tilgjengelige kunnskapen fra forskning og vitenskapelige studier.

Når noe er evidensbasert, innebærer det at det er dokumentert effekt gjennom systematisk innhenting og vurdering av resultater fra flere undersøkelser.

I helsevesenet betyr det at behandlingsmetoder eller tiltak som brukes, er valgt fordi de har vist seg å ha god virkning for de fleste, og ikke bare er basert på erfaring, tradisjon eller enkeltpersoners meninger.

Målet er å sikre at pasienter får behandling som faktisk hjelper, og at beslutninger tas på grunnlag av pålitelige fakta.

I programserien «Folkeopplysningen», der Andreas Wahl ledet episoden «Psyk» som ble sendt første gang 28.09.22, kom det frem at det finnes over 100 ulike behandlingstyper innen psykologi og psykiatri i Norge. Mange av disse metodene har begrenset vitenskapelig dokumentasjon, og det mangler god forskning på effekten.

I tillegg ble det påpekt at behandlingspraksis varierer betydelig fra sted til sted, noe som gjør at pasienter kan møte svært ulike behandlingsmetoder avhengig av hvor de søker hjelp.

Dette skaper usikkerhet for personer som ønsker støtte, og understreker behovet for mer vitenskapelig forskning samt felles standarder for behandling av psykiske lidelser.

Psykiatrien trengs særlig når det er snakk om mer alvorlige psykiske problemer og sykdommer, hvor egenmestring og lavterskeltilbud ikke er tilstrekkelig.

I slike tilfeller kan medikamentell behandling være nødvendig, spesielt i akutte situasjoner ved affektive lidelser*** som alvorlig depresjon eller bipolar lidelse.

Ofte kombineres medikamenter med samtaleterapi for best mulig effekt.

Samtidig viser forskning at dokumentasjonen for langtidsbruk av enkelte psykofarmaka**** kan være begrenset, og det er viktig med jevnlig vurdering av nytte og bivirkninger i samarbeid med behandler.

Dette understreker betydningen av individuell tilpasning og tett oppfølging gjennom behandlingsforløpet.

***Affektive lidelser er en samlebetegnelse på psykiske sykdommer der stemningsleiet, altså humøret og følelsene, er sterkt påvirket.

****Psykofarmaka er en samlebetegnelse på legemidler som brukes for å behandle ulike former for psykiske lidelser og symptomer. Disse medikamentene påvirker  i noen tilfeller kjemiske signalstoffer i hjernen, og kan for eksempel dempe angst, løfte stemningsleiet ved depresjon, stabilisere humørsvingninger eller redusere symptomer på psykose.

De vanligste gruppene psykofarmaka er antidepressiva, antipsykotika, stemningsstabiliserende medisiner og angstdempende midler.

Noen av disse medikamentene er det ikke helt klarlagt hvordan de virker og ofte er det snakk om å dempe symptomer, men ingen direkte effekt på sykdomstilstandene.

Bruk av psykofarmaka bør alltid vurderes opp mot nytte og mulige bivirkninger, og behandlingen tilpasses individuelt.

Bilde 1: Samtaleterapi er vanligste behandlingsform og mange ulike typer finnes

Bilde 2: viser gammel psykiatrisk institusjon fra en tid hvor innleggelse  og oppbevaring var vanlig ved psykiske lidelser

Bilde 3: medikamentell behandling av psykiske plager og sykdommer er ikke uvanlig

KUNSTIG INTELLIGENS (AI) som BEHANDLINGSTILBUD.

De siste årene har det vokst frem et økende tilbud av AI-baserte hjelpemidler og digitale apper for å håndtere psykiske plager, ofte tilgjengelig utenfor det tradisjonelle helsevesenet.

Og dette tilbudet kommer til å øke og bli brukt av flere, delvis pga det er umiddelbart tilgjengelig og alltid tilstede.

Slike løsninger kan gi umiddelbar støtte, veiledning eller forslag til mestringsstrategier, og for mange senkes terskelen for å søke hjelp når det finnes digitale verktøy lett tilgjengelig på mobilen eller PC-en.

Samtidig påpekes det ofte at kunstig intelligens ikke kan forstå eller leve seg inn i menneskets følelser på samme måte som et menneske med empati. Likevel har AI løsninger som gjør at brukeren kan få en opplevelse av at en blir forstått.

Mange brukere meddeler at de føler seg både sett og ivaretatt gjennom slike digitale løsninger.

For noen gir det trygghet å kunne henvende seg anonymt og når som helst, uten å måtte forklare seg for et menneske.

Det er likevel viktig å være bevisst på begrensningene ved AI, og at den ikke kan erstatte den menneskelige kontakten i alle situasjoner.

På 1960-tallet (da var begrepet kunstig intelligens (AI)* kjent, men fortsatt lite utviklet) ble det kjente ELIZA-studiet gjennomført. ELIZA-studien ble utført av Joseph Weizenbaum (tysk-amerikansk datavitenskapsmann og professor i informatikk, f. 1923-2008) ved Massachusetts Institute of Technology (MIT)

Det var ikke en tradisjonell vitenskapelig studie med en stor gruppe forsøkspersoner og kontrollgruppe slik man ofte ser i psykologisk forskning.

ELIZA **var et dataprogram designet for å simulere en samtale med en psykoterapeut, og hovedformålet var å vise hvordan mennesker kunne tillegge enkle dataprogrammer menneskelige egenskaper.

Programmet ble testet på ulike personer blant ansatte og studenter ved MIT, men det finnes ingen nøyaktig oversikt over hvor mange som deltok i kontroll- eller forsøksgrupper, siden opplegget ikke var strukturert som en formell studie.

ELIZA var et dataprogram som simulerte en klient-sentrert terapeut (Klient-sentrert terapi*** er en terapiform utviklet av den amerikanske psykologen Carl Rogers).

Mange brukere trodde de kommuniserte med et ekte menneske, og flere ønsket å fortsette samtalene med ELIZA selv etter å ha blitt informert om at det kun var et dataprogram, fordi de opplevde samspillet som meningsfylt eller engasjerende.

Studien viste hvor lett vi kan tillegge menneskelige egenskaper til kunstig intelligens, og hvor sterkt behovet for å bli hørt kan være, uavhengig av hvem – eller hva – som lytter.

AI er i dag mye bedre utviklet og vil gi brukerne enda bedre opplevelse av å bli hørt og forstått.

*Begrepet kunstig intelligens (AI) ble først tatt i bruk i 1956 av den amerikanske forskeren John McCarthy. Han introduserte uttrykket under den berømte konferansen på Dartmouth College, hvor målet var å utforske om maskiner kunne lære og utvise intelligens på samme måte som mennesker. Denne konferansen regnes som startskuddet for AI som forskningsfelt, og McCarthy omtales ofte som «AI-ens far» blant fagfolk.

**ELIZA, navnet på dataprogrammet er hentet fra hovedpersonen Eliza Doolittle i teaterstykket «Pygmalion» av George Bernard Shaw. Navnet ble valgt for å understreke hvordan programmet kunne «lære» nye mønstre i samtaler, omtrent som Eliza Doolittle lærte å snakke på en ny måte i stykket. 

***Klient sentrert terapi bygger behandlingen på prinsippene utviklet av Carl Rogers. Terapien handler om å møte klienten med ekte forståelse, aksept og empati, uten å dømme eller styre samtalen. Terapeuten lytter aktivt og gir rom for at klienten selv skal finne svar og løsninger, basert på troen på at alle mennesker har ressurser til å utvikle seg og ta gode valg for sitt liv.

I stedet for å gi råd eller være autoritær, fokuserer terapeuter på å skape et trygt og støttende miljø hvor klienten kan uttrykke følelser og tanker fritt. Målet er å styrke klientens selvinnsikt og opplevelse av selvverdi, slik at vedkommende får større frihet til å håndtere utfordringer og vokse som menneske.

(Se senere mer om dette)

HVORFOR TERAPI IKKE ALLTID LYKKES.

For at terapi skal være til hjelp, er det avgjørende at terapeuten viser ekte interesse for dine utfordringer og møter deg med forståelse for alle vanskelige følelser som dukker opp.

Hvis terapeuten blir utålmodig og raskt setter en egen hypotese om hva som er problemet, risikerer man at samtalen styres i en bestemt retning.

Dette kan føre til at de egentlige vanskelighetene klienten bærer på, som gir ham eller henne problemer, aldri kommer frem i lyset.

Dersom terapeuten har en forutinntatt oppfatning og aktivt søker bekreftelse på denne, kan det hende at klienten til slutt aksepterer terapeutens forklaring som sin egen, selv om den kanskje ikke stemmer. 

Etter hvert kan dette til og med føre til at klienten danner seg falske minner eller forestillinger om egne erfaringer.(Dette var et ikke uvanlig problem i de tider Sigmund Freud etablerte sin psykodynamiske terapi).

Likevel kan det hende at klienten, selv etter lang tid i terapi, fortsatt strever med de underliggende problemene som egentlig er årsaken til de vanskelige følelsene – utfordringer som gang på gang vender tilbake. Terapien har feilet.

DET KOMPLEKSE SAMSPILLET (INTERAKSJON MELLOM MENNESKER:

Noe av forklaringen på slikt kan skje  (klienten forteller ikke om sine egentlige problemer) kan forståes ut fra William James tanker om at 2 personer som samtaler (f. eks klient og terapeut) involvere egentlig 6 personer .

William James beskrev at når to personer samhandler, foregår det egentlig en interaksjon mellom seks ulike «personer».

Disse er: (1) den du faktisk er, (2) den du tror du er, (3) den du tror den andre tror du er,

(4) den den andre faktisk er, (5) den den andre tror han/hun er, og (6) den du tror den andre ønsker å være.

Dette viser hvordan både selvoppfatning og antakelser om den andre, samt hvordan vi tror vi blir oppfattet, spiller inn i kommunikasjonen mellom mennesker.

Slike sammensatte forventninger og forestillinger kan gjøre det krevende å være helt åpen eller autentisk, fordi vi ofte tilpasser oss både egne og den andres antatte forventninger. Dette kan skje når en hypotese om årsaken til de vanskelige følelsene stilles for tidlig.

Michel Foucault (fransk filosof og idehistoriker, f 1926-1984):"The judges of normality are present everywhere. We are in the society of the teacher judge, the doctor judge, the educator -judge, the social worker-judge"

Dommerne over normalitet er til stede overalt. Vi er i samfunnet til lærerdommeren, doktordommeren, pedagogen-dommeren, sosionom-dommeren.

Dette sier noe om hvordan det kan være vanskelig å komme med det som er vårt problem. Vi er redd for at noen skal sette dom over oss, fordi vi har problemer og ikke klarer leve et helt normalt liv som det forventes.

Johann W von Goethe (tysk forfatter og humanist, f.1749-1832) har i denne forbindelse sagt; "Å tenke er lett. Å handle er vanskelig. Men det vanskeligste i verden er å handle i tråd med tankegangen din". Her mener han nok dine egne upåvirkede tanker.

Lao Tzu har uttrykt dette enklere og sterkere: "Bry deg om hva andre mener, og du vil alltid være deres fange". Her kan det kanskje være mer riktig å si; Hva du tror de tenker og mener.

Det mange som har meninger om å ikke være seg selv og stå for sine meninger: "Den som søker anerkjennelse fra andre, fratar seg friheten til å være fornøyd" Det ofte hensynet til andre som styrer hva vi sier og gjør.

«Numb» av det amerikanske bandet Linkin Park tar også for seg det å være seg selv. Låten ble utgitt i 2003 

"So much more aware. I’m becoming this. All i want to do. Is be more like me. And be less like you. I’ve become so numb.(Tired of being what you want me to be)"

"Så mye mer bevisst. Jeg blir dette. Alt jeg vil gjøre. Er å være mer som meg. Og bli mindre som deg. Jeg har blitt så nummen. (Lei av å være det du vil jeg skal være)"

Disse linjene fanger kampen med å miste seg selv til andres forventninger, og gjenspeiler temaet om å bryte fri fra usynlige lenker. Å bli «så mye mer bevisst» antyder en økende erkjennelse av denne indre konflikten, mens ønsket om å «være mer som meg og være mindre som deg» reflekterer et ønske om autentisitet og selvaksept. Å føle seg nummen er en konsekvens av å gjentatte ganger undertrykke sine sanne følelser og identitet for konformitetens skyld. Uttrykket «Lei av å være det du vil at jeg skal være» understreker utmattelsen og den emosjonelle belastningen ved å prøve å møte ytre standarder, og forsterker viktigheten av selvoppdagelse og personlig frihet.

Dette perspektivet illustrerer hvor kompleks dynamikken mellom klient og terapeut kan være.

Når begge parter forsøker å leve opp til både egne og den andres antatte forventninger, kan det oppstå misforståelser og en slags rollelek hvor de egentlige følelsene og behovene kanskje ikke kommer til syne.

Slik kan kommunikasjonen bli preget av tilpasning og forsiktighet, fremfor åpenhet og ærlighet, noe som kan gjøre det vanskelig å komme til kjernen av de utfordringene klienten står overfor.

Det er ikke uvanlig at selv erfarne terapeuter havner i denne fellen, noe som kan føre til at behandlingen trekker ut i tid uten at klientens grunnleggende problemer egentlig blir løst.

Terapien får da ofte karakter av en «containing-funksjon», hvor hovedfokuset gradvis skifter fra å arbeide med endring og innsikt, til å opprettholde en viss stabilitet og forhindre at klienten får tilbakefall.

Slik kan behandlingen etter hvert bli en form for begrunnelse for å fortsette terapien, snarere enn et reelt forsøk på å komme til bunns i de underliggende utfordringene.

Tilslutt et sitat: "Aksepter ingen andres definisjon av livet ditt; Definer deg selv." sagt av Robert Frost (amerikansk poet, f.1874-1963). Det en kan si til dette utsagnet er at det må være et godt resultat av terapien om du en dag kan klare det.

Å VÅGE Å SI SIN MENING:

Når vi lar oss styre av det vi tror andre vil høre og ikke av hva vi mener, går det utover våre følelser.

Noen ganger kan vi nesten miste oss selv i å tilfredsstille andre med det vi tror at de ønsker å høre. Det er viktig å reflektere over dette.

Hvis du vet at du vil komme opp i en situasjon hvor du føler at du ikke våger å si det du egentlig mener, kan du gjøre to ting for å bygge deg opp til å si det du mener, slik at du slipper «å sluke kameler»*:

1. Du kan rådføre deg med andre (for eksempel en god venn). Det å snakke med noen du stoler på, kan gi deg støtte og nye perspektiver, og gjøre det lettere å stå for det du mener.
2. Du kan se for deg situasjonen på forhånd og øve på det du vil si. Ved å repetere og memorere hvordan du ønsker å uttrykke deg, blir du gradvis tryggere på dine egne meninger, og det blir lettere å stå opp for deg selv når øyeblikket kommer.

Dette kan hjelpe deg med å rydde vekk de vanskelige følelsene som ofte følger med det å ikke få sagt det du egentlig mener.

Å våge å si sin mening handler om å være tro mot seg selv, selv om det kan være krevende i møte med andres forventninger.

* Å «sluke kameler» er et norsk idiom (uttrykk som har en overført billedlig betydning) som betyr å akseptere eller godta noe man egentlig er uenig i, ofte for å unngå konflikt eller for å tilfredsstille andre.

Uttrykket brukes gjerne når man må svelge stoltheten sin, gå på kompromiss eller la egne meninger vike for å tilpasse seg en situasjon, selv om det føles vanskelig eller urettferdig.

I hverdagen kan dette handle om alt fra småting man lar passere i en diskusjon, til større saker hvor man må sette egne prinsipper til side.

Uttrykket stammer fra Bibelen, der det å «svelge en kamel» blir brukt som et bilde på å overse store feil eller problemer, mens man henger seg opp i småting.

I norsk dagligtale brukes det mest om å gå på akkord med seg selv eller egne verdier for fredens skyld, eller fordi man føler seg presset til det.

OM Å FORSTÅ og AKSEPTERE ANDRES FØLELSER

Å forstå og akseptere andres følelser betyr ikke at du nødvendigvis godkjenner eller er enig i dem.

Det handler mer om å anerkjenne at den andre har en opplevelse som er reell for dem, selv om du selv kanskje opplever situasjonen annerledes.

Dette gir rom for ekte kontakt og tillit, fordi den andre føler seg sett og hørt uten at du trenger å gi din velsignelse eller støtte til følelsens innhold.

Du kan vise forståelse og respekt uten å påta deg ansvaret for å endre eller fjerne følelsene, og slik skapes en trygghet som gjør det mulig for begge å være ærlige og åpne.

Skal du møte noen på deres vanskelige følelser må du være åpen på en ekte måte for alt som kan komme og kunne forstå hvorfor andre har det slik – ikke prøve å plante en forståelse i noen slik at det harmonerer med ditt syn. (Se tidligere om terapeut og hypotese)

Dette betyr at ekte empati handler om å legge egne fordommer, antakelser og tolkninger til side, og virkelig lytte til den andre uten å avbryte eller dømme.

Det kan være krevende, for vi har ofte et sterkt behov for å forklare, trøste eller gi råd ut fra vårt eget ståsted. Men i slike møter er det viktigere å være til stede og anerkjenne den andres følelser, enn å forsøke å endre dem.

Gjennom å være åpen og nysgjerrig på den andres opplevelse, skaper vi et rom hvor det er mulig å dele vanskelige tanker uten frykt for å bli misforstått eller avvist.

Det er flere forskere som har utforsket hvordan vi ser på andre og hvordan dette påvirker vår evne til å gi og motta hjelp, særlig når det gjelder møte med andres vanskelige følelser.

Jean-Paul Sartre (fransk filosof og forfatter f. 1905 - 1980) har fokus på blikket og hvordan andres vurderinger påvirker vår frihet og selvforståelse (se tidligere; «Helvete er andre mennesker»)

William James (amerikansk lege, psykolog og filosof f. 1842 - 1910) har tanker omkring dette om hvordan vårt selvbilde formes i møte med andre, og hvordan relasjonelle (forhold til andre) prosesser preger identitet og opplevelse. 

Innenfor moderne psykologi og sosialpsykologi er dette temaet berørt av forskere som Carl Rogers.Rogers’ humanistiske psykoterapi bygger nettopp på å være ekte med empatisk lytting  og tilstede med den andres følelser, uten å påtvinge egne fortolkninger eller fordommer.

Carl Rogers (amerikansk psykolog f.1902 - 1987) som utviklet humanistiske psykoterapi, ofte kalt klient-sentrert terapi, legger vekt på at hvert menneske har et iboende potensial for vekst, utvikling og selvrealisering.

Rogers mente at forutsetningen for å utvikle seg er et trygt og empatisk klima, hvor terapeuten møter klienten med ektefølt aksept, forståelse og åpenhet.

Terapeuten skal ikke dømme, tolke eller styre, selv hvor sikker han er på at han vet hva som tynger klienten. Terapeuten skal heller lytte aktivt og vise respekt for klientens egne opplevelser og følelser.

Dette skaper et rom hvor klienten kan utforske seg selv uten frykt for kritikk, og med tiden oppdage nye sider ved egen identitet og egne muligheter.

Et sentralt prinsipp i Rogers’ tilnærming er betingelsesløs positiv aktelse (unconditional positive regard).

Positiv betingelsesløs aktelse betyr å møte et annet menneske med grunnleggende respekt og aksept, uavhengig av hva personen sier, gjør eller føler.

Dette innebærer å vise ekte omtanke og verdsettelse uten å stille krav om at den andre må endre seg for å fortjene denne respekten.

Slik får personen rom til å være seg selv fullt og helt, noe som styrker selvfølelse og trygghet i relasjonen og

evnen til å håndtere vanskelige følelser.

I nyere tid har forskningsfelt som mentalisering (Peter Fonagy og Anthony Bateman) og emosjonsfokusert terapi (Leslie Greenberg) gått i dybden på hvordan vi kan forstå og møte andres indre liv på en respektfull måte.

Peter Fonagy (britisk psykolog f. 1952 -) er særlig kjent for sitt arbeid med begrepet mentalisering. Mentalisering handler om evnen til å forstå både egne og andres tanker, følelser, intensjoner og behov – altså å kunne «tenke om tanker og følelser».

Dette innebærer å se seg selv utenfra og andre innenfra, og er avgjørende for å kunne bygge gode relasjoner og håndtere vanskelige følelser på en konstruktiv måte.

Anthony Bateman (britisk psykiater f. 1953) legger vekt på at mentalisering ikke bare handler om intellektuell forståelse, men også om å kunne holde ut og navigere i egne og andres følelser, særlig når disse er intense eller forvirrende.

Han fremhever betydningen av et trygt terapeutisk forhold, der terapeuten hjelper pasienten å utforske tanker og følelser på en nysgjerrig og ikke-dømmende måte.

Dette gir pasienten mulighet til å utvikle større selvinnsikt og bedre regulering av følelser i hverdagen.

Bateman har særlig arbeidet med å tilpasse og anvende mentaliseringsteori i behandling av mennesker med emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelser, spesielt borderline personlighetsforstyrrelse. Hans forskning og kliniske erfaring har bidratt til å vise hvordan økt evne til mentalisering kan redusere selvdestruktiv atferd og styrke relasjonelle ferdigheter hos pasienter.

Fonagy og hans kollega Anthony Bateman har utviklet mentaliseringsbasert terapi (MBT), en behandlingsform som særlig brukes for mennesker med store følelsesmessige svingninger eller utfordringer i nære relasjoner, som ved personlighetsforstyrrelser.

Terapien legger vekt på å styrke pasientens evne til å reflektere over egne og andres indre liv, og slik skape større forståelse, fleksibilitet og trygghet i møte med emosjonelle utfordringer.

Ved å legge til rette for et trygt rom der tanker og følelser kan utforskes uten frykt for kritikk, bidrar mentaliseringsbasert terapi til økt selvinnsikt og bedre håndtering av relasjonelle (problemer i forhold til andre) vansker.

Dette gjør mentalisering til et kraftfullt verktøy for å fremme psykisk helse og styrke mellommenneskelig forståelse.

Leslie Samuel Greenberg  (kanadisk psykolog f. 1945) er grunnleggeren av emosjonsfokusert terapi (EFT), en terapiform som legger særlig vekt på følelsenes sentrale rolle i menneskets psykologiske liv.

I EFT er utgangspunktet at følelser ikke bare er noe vi har, men også viktige signaler som kan hjelpe oss å forstå våre behov og motivasjoner.

Terapeuten hjelper klienten med å utforske, uttrykke og bearbeide følelser på en trygg måte, slik at gamle, fastlåste emosjonelle mønstre kan endres.

Emosjonsfokusert terapi bygger på antakelsen om at mange psykiske problemer oppstår når vi ikke klarer å håndtere vanskelige følelser, for eksempel ved å undertrykke dem eller la dem styre oss ukritisk.

Gjennom en empatisk og aksepterende terapeutisk relasjon får klienten støtte til å identifisere, tåle og transformere (omdanne) følelser, noe som gir økt selvforståelse og bedre livskvalitet.

Metoden har vist seg særlig nyttig i behandling av depresjon, angst og relasjonelle (problemer i forhold) utfordringer.

"Det største du kan gi deg selv er frihet fra hva andre tenker." er et stoisk filosofisk sitat. Det må være målet med en god terapi, at klienten oppnår dette.

Å gi seg selv frihet fra hva andre tenker, handler om å slippe taket på andres forventninger og meninger, og våge å stå stødig i egne valg.

Men ekte frihet oppnås når vi tør å leve i tråd med våre egne verdier, selv om det kan bety å gå mot strømmen eller ta utradisjonelle valg. Dette gir rom for personlig vekst og en indre ro som ikke er avhengig av ytre bekreftelse.

Når vi frigjør oss fra frykten for andres dom, blir det lettere å følge egne drømmer og stå opp for det vi tror på. Friheten fra andres tanker gir oss muligheten til å blomstre på vår egen måte, uten å la oss hemme av samfunnets eller andres forventninger.

Også innenfor sosiologi og antropologi finner man studier om kategorisering og merkelapper.

Til sammen viser disse forskerne at det å være åpen, nysgjerrig og lyttende overfor andre er avgjørende for ekte relasjoner og muligheten til å forstå og hjelpe – og at det krever at vi utfordrer våre egne forenklede bilder og forestillinger.

Erving Goffman (kanadisk sosiolog og forfatter f. 1922 - 82) som særlig er kjent for sitt arbeid med begrepene «stigma» og sosiale roller.

I boken Stigma: Notes on the Management of Spoiled Identity (1963) utforsker han hvordan mennesker som avviker fra samfunnets normer – for eksempel på grunn av sykdom, funksjonsnedsettelse eller sosial status – ofte blir tildelt negative merkelapper.

Disse «stigmatiserte» individene risikerer å bli redusert til sine avvik, noe som betyr at andre kun ser dem gjennom det som skiller dem ut fra «normalen», og ikke som hele mennesker med ressurser og mangfoldige identiteter.

Dette kan føre til at de mister muligheten til å vise andre sider av seg selv, og opplever å bli satt i bås  - noe som kan føre til sosial ekskludering og svekket selvfølelse.

Goffmans teori om sosiale roller, som han blant annet utdyper i "The Presentation of Self in Everyday Life" (1959), sammenligner hverdagslivet med et teater der vi alle spiller ulike roller avhengig av situasjonen og hvilke forventninger omgivelsene har til oss.

Han viser hvordan vi tilpasser oss andres blikk og forventninger, og hvordan bruken av etiketter og roller kan både støtte og begrense individets muligheter for fri utfoldelse.

Slik belyser Goffman hvordan samfunnets kategoriseringer ofte kan skape barrierer for nærhet og forståelse mellom mennesker.

Stigmatisering vil også kunne bli resultatet av en diagnose, spesielt når det gjelder psykiatriske diagnoser. Mange opplever at en slik merkelapp ("han deprimerte") fører til at omgivelsene får et forenklet eller ensidig bilde av hvem de er, der utfordringer knyttet til diagnosen får overskygge andre sider av personligheten. Dette kan gjøre det vanskeligere å bli sett som et helt menneske, og kan bidra til både sosial distanse og redusert selvfølelse.

Det samme kan gjelde somatiske (kroppslige) diagnoser eller betegnelser, f.eks "hjertepasienten" eller "den gravide".

Å møte mennesker med et helhetlig blikk innebærer å anerkjenne både styrkene og sårbarhetene deres. Når vi ser forbi enkle merkelapper og diagnostiske kategorier, åpner vi for å forstå den enkeltes livserfaringer, ressurser og utfordringer.

Dette gir rom for ekte medmenneskelighet og muligheten til å støtte den andre på en måte som fremmer både selvfølelse og utvikling.

I praksis handler det om å være nysgjerrig, lytte åpent og møte den andre med respekt for hele spekteret av deres identitet – ikke bare det som skiller dem ut, men også det som binder oss sammen som mennesker.

Ved å gi plass til den andres fortelling uten å skulle forklare eller analysere alt, skaper vi et rom for ekte tilstedeværelse og anerkjennelse. Slik bygger vi relasjoner der den andre kan føle seg sett og hørt som et helt menneske.

Terapeuter kan feile.

Selv den mest erfarne eller antatt profesjonelle terapeut kan falle i denne fellen dersom følelsene terapeuten får i møte med det klienten deler, blir for sterke.

Når terapeutens egne reaksjoner tar overhånd, kan det bli vanskelig å lytte åpent og møte klienten med den nødvendige betingelsesløse aktelsen.

Dette understreker betydningen av egen refleksjon og selvinnsikt for å kunne gi rom til klientens opplevelser uten å la egne følelser stå i veien for en helhetlig og respektfull tilnærming.

HVORFOR TERAPI IKKE ALLTID LYKKES. SOSIALE FORHOLD

Det er selvsagt også slik at klientens situasjon i det daglige ikke alltid gir grunnlag for bedring, for eksempel på grunn av sosiale, økonomiske eller andre ytre forhold.

Selv med god terapeutisk støtte, kan utfordringer som økonomisk usikkerhet, vanskelige boforhold, eller mangel på sosialt nettverk gjøre det krevende å oppnå varig endring.

Slike faktorer kan skape ekstra belastning og gjøre at klienten stadig møter de samme hindringene i hverdagen, uavhengig av innsatsen i terapirommet.

Sofo Archon (forfatter med bakgrunn i psykologi og filosofi, som skriver mye om hvordan de sosiale systemene gir oss lidelser) har uttalt «Psychiatrists try to fix individuals so they can be readjusted to society. But what if society itself is breeding mental illness? Then it’s not individuals who need fixing, but the social conditions that mess them up in the first place».

«Psykiatere prøver å fikse individer slik at de kan tilpasses samfunnet igjen. Men hva om samfunnet selv avler psykisk sykdom? Da er det ikke enkeltpersoner som trenger å fikses, men de sosiale forholdene som ødelegger dem i utgangspunktet»

Her kommer vi inn på mer politiske forhold hvor bedre levekår gir bedre helse.

Å pøse på med terapeuter av ulike slag vil ikke løse noe, bare dempe symptomene for en stund.

Skal man oppnå varig endring og bedre psykisk helse i befolkningen, må man også rette oppmerksomheten mot de grunnleggende samfunnsforholdene som påvirker folks hverdag.

Dette kan handle om alt fra økonomisk trygghet og stabile boforhold, til tilgang på utdanning, meningsfullt arbeid og sosiale fellesskap.

Dersom de ytre rammene ikke gir rom for bedring, vil selv den beste terapeutiske behandlingen ofte bare fungere som et plaster på såret, uten at de egentlige utfordringene forsvinner.

Det er derfor viktig at helsepolitikken ikke bare fokuserer på behandling (mer midler til psykiatrien og flere psykologer som ofte er et politisk mantra*), men også på tiltak som kan styrke folks levekår og muligheter i livet.

På den måten kan man legge et solid grunnlag for god psykisk helse – ikke bare lindre symptomene på dårlige livsvilkår.

*Politisk mantra betyr et slagord eller en gjentatt setning som ofte brukes av politikere eller innen politiske debatter for å fremheve et bestemt budskap eller en holdning. Dette uttrykket refererer gjerne til noe som gjentas så ofte at det nesten blir en selvfølgelighet, uten nødvendigvis å bli grundig diskutert eller begrunnet

Bilde 1: Når vi kommuniserer med hverandre kan vi være oss selv, være den vi tror den andre vil at vi skal være eller den du faktisk vil være.

Bilde 2: Carl Rogers er psykologen som utviklet klient-basert terapi

Bilde 3 : Erving Goffman er sosiolog som skrevet mye om stigma

Bilde 1: Mentalisering betyr at du må kunne "se deg selv utenfra og andre innenfra"

Bilde 2: Hvis sosiale forhold med dårlig økonomi, sosial isolasjon mm. ligger bak psykiske problemer, blir det dårlig resultat av terapi

Bilde 3: "Å sluke kameler" er bokstavelig talt vanskelig

VIKTIGE BEGREPER OM FORSKJELL I Å UTTRYKKE FØLELSER 

Forskjell på emosjoner og følelser kort forklart.

Begreper som brukes kommer fra engelskspråklig litteratur og der brukes «emotions» og ikke «feelings».

Emosjoner (emotions) er de umiddelbare, ofte kroppslige reaksjonene vi får når vi opplever noe – for eksempel frykt, glede eller sinne. Disse oppstår automatisk og kan merkes fysisk, som hjertebank eller svette.

Følelser (feelings) er vår bevisste opplevelse og tolkning av disse emosjonene. Altså, emosjoner er den første reaksjonen i kroppen, mens følelser er hvordan vi forstår og setter ord på det vi opplever.

Begrepene blir gjerne blandet på norsk og i de fleste tilfeller betyr det ikke noe.

Emosjonell tilbakeholdenhet (emotional suppression)

-er vanligere i eldre generasjoner; handler om å ikke vise eller snakke om sterke følelser.

Følelsesundertrykkelse / undertrykt emosjon (emotional restraint, emotional repression)

-er mer klinisk/psykologisk begreper; når følelser bevisst eller ubevisst holdes inne.

Emosjonell tilbakeholdenhet betyr at man bevisst eller ubevisst holder tilbake, undertrykker eller kontrollerer følelsesuttrykk, særlig de sterke eller sårbare emosjoner eller følelser.

Dette kan handle om å ikke vise tristhet, sinne eller glede utad, ofte fordi det finnes normer i familien, kulturen eller generasjonen som tilsier at man skal "bite tennene sammen" og ikke snakke om det som er vanskelig.

For mange eldre generasjoner har dette vært en naturlig del av oppdragelsen, hvor det å vise følelser kunne oppfattes som et svakhetstegn eller unødvendig belastende for andre.

Slik emosjonell tilbakeholdenhet kan føre til at vanskelige følelser ikke bearbeides, men i stedet kommer til uttrykk på indirekte måter, for eksempel gjennom kroppslige plager (somatisering = kroppsliggjøring), irritasjon eller sosial tilbaketrekning.

Samtidig kan denne strategien gi midlertidig beskyttelse mot overveldende følelser, men over tid kan det skape større avstand i relasjoner og gjøre det vanskeligere å søke hjelp når man trenger det.

I dagens samfunn utfordres denne praksisen med å holde tilbake følelsene av økt åpenhet og fokus på psykisk helse.

Begrepet "emotional suppression" har blitt brukt i faglig sammenheng av flere forskere innen psykologi og emosjonsforskning.

Et av de mest sentrale navnene er James Gross, som på slutten av 1990-tallet (spesielt i artikkelen "Emotion regulation: Conceptual and empirical foundations" fra 1998) definerte og beskrev "emotional suppression" som en form for emosjonsregulering der en bevisst prøver å holde tilbake eller skjule følelsesuttrykk.

Gross' arbeid har vært grunnleggende for å forstå hvordan ulike strategier for emosjonsregulering, inkludert undertrykking av følelser, påvirker psykisk helse og sosiale relasjoner. Siden den gang har begrepet blitt videreutviklet og anvendt i mange studier om emosjoner, psykisk helse og generasjonsforskjeller.

Sosialiseringsmønster for følelser/Emosjonell sosialiseringspraksis (emotional socialization)

Omhandler hvordan foreldre og samfunn lærer barn å håndtere og uttrykke følelser.

Emosjonell sosialiseringspraksis handler om hvordan barn lærer å forstå, uttrykke og regulere følelser gjennom samspill med foreldre, familie, skole og omgivelser.

Foreldres reaksjoner på barnas følelser, hvilke temaer som er lov å snakke om, og hvilke følelser som blir anerkjent eller avvist, former barnets egne emosjonelle mønstre.

Dette innebærer både direkte læring, som å snakke om følelser eller sette ord på opplevelser, og indirekte læring, der barn observerer hvordan voksne håndterer egne og andres reaksjoner.

Emosjonell sosialiseringspraksis varierer mye mellom generasjoner og kulturer.

I noen miljøer vektlegges åpenhet og følelsesdeling, mens andre legger vekt på kontroll og tilbakeholdenhet. Slike praksiser påvirker ikke bare hvordan man takler egne følelser, men også hvor lett det er å søke støtte, vise empati og bygge nære relasjoner.

Over tid kan endringer i samfunnets holdninger til psykisk helse og følelsesmessig åpenhet føre til at nye generasjoner utvikler andre strategier og normer for emosjonell kommunikasjon.

Begrepet "emotional socialization" har røtter tilbake til 1980- og 1990-tallet, da forskere innen utviklingspsykologi og familiepsykologi begynte å utforske hvordan barn lærer om følelser gjennom samspill med foreldre og omsorgspersoner.

En av de mest sentrale pionerene på området er Nancy Eisenberg, som på 1980-tallet publiserte arbeider om foreldres rolle i barnets emosjonelle utvikling. Gjennom denne forskningen ble begrepet "emotional socialization" etablert som en viktig teoretisk ramme for å forstå hvordan barn tilegner seg ferdigheter knyttet til følelsesuttrykk og regulering.

Senere har flere forskere, blant annet Eisenberg, Carolyn Saarni og Ross Thompson, videreutviklet begrepet og bidratt til at det har fått en sentral plass i studier av emosjonell utvikling og familieinteraksjoner.

Emosjonelle uttrykksnormer (Display rules) 

Display rules (emosjonelle uttrykksnormer) er kulturelt bestemte regler og forventninger som styrer hvordan, når og hvor det er passende å uttrykke følelser.

Disse normene lærer vi oss gjennom sosialiseringsprosesser i familien, på skolen og i samfunnet for øvrig, og de varierer mellom kulturer, generasjoner og sosiale grupper. For eksempel kan det i noen kulturer eller familier være akseptabelt å vise sorg og gråte offentlig, mens det i andre forventes at man holder slike følelser tilbake og viser beherskelse.

Display rules påvirker hvilke følelser vi viser åpent, hvilke vi skjuler, og hvordan vi tolker andres emosjonelle uttrykk.

De kan bidra til å opprettholde harmoni og orden i sosiale situasjoner, men kan også føre til emosjonell tilbakeholdenhet dersom reglene tilsier at visse følelser ikke skal vises.

I generasjonsperspektiv kan eldre og yngre ha ulike oppfatninger om hvilke følelser det er greit å uttrykke, noe som kan skape misforståelser eller avstand i kommunikasjon om følelser.

Begrepet «cultural display rules» ble først introdusert av den amerikanske psykologen Paul Ekman på 1970-tallet.

Ekman forsket på universelle og kulturbestemte aspekter ved følelsesuttrykk, og brukte begrepet for å beskrive de uskrevne reglene som styrer hvordan folk uttrykker følelser i ulike kulturer og sosiale sammenhenger

Tabu eller taushetskultur rundt vanskelige hendelser/Stillhetskultur  (Silence culture /conspiracy of silence)

Det handler om normer som gjør at man ikke snakker om visse temaer (død, traumer, psykisk sykdom).

Stillhetskultur, ofte omtalt som en «konspirasjon av stillhet», beskriver et miljø hvor det å diskutere vanskelige eller sensitive temaer – som traumer, tap, psykiske helseproblemer eller familieproblemer – motvirkes eller unngås helt.

Dette fenomenet kan ha røtter i familietradisjoner, kulturelle forventninger eller generasjonsverdier som prioriterer harmoni, unngåelse av skam, eller troen på at visse ting best forblir usagt.

I slike sammenhenger kan enkeltpersoner føle press for å holde sine utfordringer private, noe som fører til mangel på åpen kommunikasjon om følelser og utfordringer.

Konspirasjonen om stillhet kan fungere som en mestringsmekanisme for å beskytte enkeltpersoner eller familier mot smertefulle realiteter, men det kommer ofte med en pris.

Når stillhet blir normen, forblir viktige følelser uadresserte, og de som opplever nød kan føle seg isolerte eller misforstått. Over tid kan dette hemme følelsesmessig bearbeiding, begrense tillit og intimitet i relasjoner, og gjøre det vanskeligere for enkeltpersoner å søke hjelp eller støtte.

Å bryte stillhetskulturen krever vanligvis bevisste innsats for å fremme åpenhet, validere (godkjenne) følelser og skape trygge rom for ærlige samtaler om vanskelige opplevelser.

Begrepet «silence culture» eller «conspiracy of silence» har ikke én enkelt opphavsperson og er ikke kjent når det ble tatt i bruk, men det har vært brukt i flere fagfelt siden midten av 1900-tallet. Uttrykket «conspiracy of silence» ble tidlig benyttet innenfor psykologi, familie- og samfunnsforskning for å beskrive kollektive strategier hvor grupper eller familier unngår å snakke om vanskelige eller tabubelagte temaer.

Begrepet har etter hvert blitt brukt i både medisinske, sosiale og kulturelle sammenhenger, spesielt i diskusjoner om psykisk helse, traumer og stigmatisering.

På norsk har «stillhetskultur» fått økt oppmerksomhet de siste tiårene i forbindelse med forskning på familie, generasjoner og psykisk helse.

Æreskultur og verdighetskulturer  (honor- og dignity-cultures):

Er rammeverk som forklarer hvordan samfunn regulerer skam, stolthet og klageatferd; kan være relevant for hvorfor noen generasjoner viser mindre følelser omkring egne problemer.

Begrepet æres- og verdighets- kulturer refererer til ulike sosiale rammeverk som påvirker hvordan individer og grupper uttrykker følelser, reagerer på krenkelser og håndterer skam og verdighet.

I æreskulturer er det viktig å beskytte familiens eller individets ære, og man forventes å håndtere fornærmelser direkte, ofte uten å involvere autoriteter. Midlene som er "lov" å bruke kan være alvorlige. Det kan snakk om å drepe.

Verdighetskulturer (dignity cultures) legger vekt på indre verdighet og likhet, der man i større grad overlater konflikter til formelle systemer og snakker mindre om personlige problemer offentlig.

Offer-/offerstatuskulturer (victimhood cultures):

Offer-/offerstatuskulturer (victimhood cultures) kjennetegnes ved at individer i større grad søker anerkjennelse for sårbarhet og opplevde krenkelser, ofte gjennom åpen deling og støtte fra fellesskapet.

Hvorvidt man klager eller deler egne problemer, avhenger ofte av hvilken kultur man tilhører.

Eldre generasjoner som har vokst opp med æres- eller verdighetskultur, kan være mer tilbakeholdne med å snakke om vanskelige følelser, mens yngre generasjoner i samfunn preget av offerkultur kan ha lavere terskel for å dele sårbarhet og søke støtte.

Dette påvirker hvordan psykisk uhelse, traumer og skam håndteres og kommuniseres i familien og samfunnet, og henger tett sammen med normene for emosjonell uttrykk og sosial aksept.

.

Emosjonell kultur (emotional climate)  

beskriver det samlede følelsesmessige klimaet i en familie/epoke.

Emosjonell kultur (Emotional climate) viser til det helhetlige følelsesmessige miljøet som preger en familie eller en bestemt periode.

Dette innebærer hvilke følelser som er akseptert å uttrykke, hvilke som undertrykkes, og hvilke normer og forventninger som styrer hvordan man forholder seg til emosjoner i hverdagen.

For eksempel kan en familie ha et klima preget av varme, åpenhet og støtte, eller tvert imot preges av distanse, taushet og tilbakeholdenhet.

Slikt emosjonelt klima påvirker hvordan familiemedlemmer forstår og bearbeider egne og andres følelser, og legger grunnlaget for hvordan traumer og vanskelige opplevelser håndteres på tvers av generasjoner.

Generasjonskløft /Generasjonsforskjell (Intergenerational communication). 

Er overordnede betegnelser for forskjeller i holdninger og atferd mellom generasjoner.

Generasjonskløft / intergenerasjonell kommunikasjon refererer til forskjeller og potensielle misforståelser som oppstår mellom generasjoner, spesielt når det gjelder emosjonell uttrykk og kommunikasjonsstiler.

I familier eller samfunn hvor taushetskultur eller emosjonell tilbakeholdenhet har vært utbredt, kan eldre generasjoner verdsette selvkontroll og privatliv rundt vanskelige følelser, mens yngre generasjoner kan søke åpenhet og støtte. Dette kan føre til spenning eller misforståelser, ettersom hver gruppe har ulike forventninger til hva som er passende å dele eller diskutere.

For eksempel kan eldre voksne som vokste opp i et miljø der emosjonelle temaer sjelden ble diskutert, finne det ubehagelig eller unødvendig å snakke åpent om følelser.

Omvendt kan yngre mennesker, påvirket av endrede samfunnsholdninger til mental helse og emosjonell åpenhet, finne slik stillhet isolerende eller lite hjelpsom.

Generasjonen som opplevde 2.verdenskrig og var aktivt med i strid eller ble utsatt for krigshandlinger hører med til en generasjon som ikke snakket mye om sine handlinger. De bar på mye lidelser alene. Det var slik det skulle være. Noen søkte trøst i alkohol.

Dette generasjonsgapet kan påvirke tillit, intimitet og viljen til å søke eller tilby hjelp, noe som gjør det avgjørende å fremme forståelse og dialog som bygger bro mellom disse ulike perspektivene.

Over tid kan samfunnsendringer – som økt bevissthet om psykisk helse – bidra til å endre normer og oppmuntre til mer åpen kommunikasjon mellom generasjoner om følelser og utfordringer.

Begrepet «generasjonskløft» eller «intergenerational communication» har ikke én enkelt opphavsperson eller et tidspunkt knyttet til sin første bruk, men vokste frem som et sentralt tema i samfunnsvitenskapelig forskning på 1960- og 1970-tallet.

Særlig i denne perioden, preget av store kulturelle og sosiale endringer, begynte forskere og samfunnsdebattanter å utforske hvordan forskjeller mellom generasjoner påvirket kommunikasjon, verdier og holdninger, spesielt med tanke på familieforhold, oppdragelse og samfunnsutvikling.

Begrepet har siden blitt videreutviklet i både sosiologi, psykologi og pedagogikk, og brukes i dag bredt for å beskrive dynamikken mellom ulike generasjoner, særlig når det gjelder kommunikasjon og forståelse av følelser og normer.

HVORDAN TAKLE EMOSJONER og FØLELSER.

ULIKE MÅTER Å MESTRE FØLELSER VI IKKE KLARER MEDDELE

Mestringsformer som er "kulturelt aksepterte" 

Det finnes flere måter å mestre følelser på når de ikke får utløp på en naturlig måte.

Mange av disse strategiene er utbredte og blir sett på som akseptable nettopp fordi de er så vanlige i samfunnet.

Likevel er det ikke alltid slik at dreier seg om god følelses-mestring.

Det kan være lurt å reflektere over dette – særlig dersom slike strategier begynner å ta stor plass i livet ditt.

Alkohol i sosial sammenheng (normativ drikking som «ventil»): 

Alkohol i sosial sammenheng, ofte omtalt som «normativ drikking», har tradisjonelt vært brukt som en form for ventil for følelser i mange miljøer.

Når det å snakke åpent om følelser ikke alltid har vært sosialt akseptert, har alkohol fungert som et sosialt smøremiddel som senker terskelen for å dele tanker og følelser, eller for å få utløp for spenninger og uro. Slike sammenhenger kan for eksempel være familieselskaper, helgetreff eller sammenkomster med venner, hvor det å «ta seg et glass» gir rom for å slippe opp litt på kontrollen og vise mer av det man ellers holder tilbake.

Samtidig kan denne formen for mestring være både samlende og problematisk.

På den ene siden bidrar den til fellesskapsfølelse og kan gjøre det lettere å nærme seg vanskelige temaer gjennom latter, sang eller delte historier.

På den andre siden kan det å bruke alkohol som ventil føre til at reelle følelser og problemer skyves unna eller forsterkes over tid, særlig hvis det blir en vane å håndtere følelsesmessige utfordringer på denne måten.

Det kulturelle idealet om måtehold og kontroll balanseres derfor ofte mot ønsket om å kunne «slippe seg løs» i trygge, sosiale rammer.

Normativ drikking refererer til det kulturelt aksepterte mønsteret for alkoholbruk i et samfunn, der det å drikke sammen med andre ses på som en naturlig og normal del av sosiale sammenkomster. Dette har ofte vært knyttet til familiefeiringer, helger eller andre anledninger hvor fellesskap står i sentrum.

Arbeids- og håndverksaktiviteter (fysisk arbeid som avledning):

Arbeids- og håndverksaktiviteter, som for eksempel snekring, strikking, hagearbeid eller annet fysisk arbeid eller trening, har tradisjonelt vært en mye brukt måte å håndtere sterke følelser på i mange familier.

"Hva er det du skal løpe i fra, når du trener så mye" har jeg hørt noen si. Det er ikke alltid det er slik.

Når det ikke har vært rom for å uttrykke følelser direkte, har folk ofte vendt seg til praktisk arbeid som en form for avledning eller bearbeiding.

Gjennom å bruke kroppen og hendene, enten ute i naturen eller med ulike prosjekter hjemme, kan man kanalisere uro, sorg eller sinne inn i noe konkret og meningsfullt.

Dette gir en følelse av mestring og kontroll, samtidig som det gir et pusterom fra tankekjør og følelsesmessig stress.

I tillegg har slike aktiviteter ofte vært en del av fellesskapet, hvor flere generasjoner har jobbet sammen og delt erfaringer gjennom felles innsats uten nødvendigvis å snakke ut om det som er vanskelig.

På denne måten har arbeid og håndverk fungert både som et sosialt lim og som en indirekte vei til emosjonell bearbeiding, i tråd med norske verdier om nøkternhet, flid og fellesskap.

Det er selvsagt ikke forklaring på alle hobbyaktiviteter. For mange gir det glede å holde på med noe som kanskje kan sluke en helt opp slik at en glemmer tid og sted.

Religion, bønn og ritualer (trøst og mening):

Religion, bønn og ritualer har vært viktige mestringsstrategier for mange når det gjelder å håndtere sterke følelser, særlig i tider der det å snakke åpent om det som er vanskelig ikke har vært vanlig.

Å delta i religiøse eller spirituelle handlinger – enten det er å be, gå til kirken, tenne lys, synge salmer eller følge årstidens ritualer – kan gi en opplevelse av trøst, håp og tilhørighet.

Slike praksiser tilbyr en ramme for å gi mening til det som skjer, enten det handler om sorg, usikkerhet, savn eller takknemlighet, og gir en følelse av at man ikke står alene i det som er tungt.

For mange har troen på noe større og fellesskapet i religiøse sammenhenger vært en måte å finne ro, styrke og støtte på, spesielt når ordene har manglet eller følelsene har vært for overveldende til å deles direkte.

Ritualene gir struktur og forutsigbarhet, og gjennom symbolhandlinger kan man uttrykke og bearbeide følelser på en trygg og sosialt akseptert måte.

I det norske samfunnet har slike tradisjoner – som julefeiring, gravferdsritualer eller små daglige bønneritualer – ofte vært en naturlig del av hverdagen, der det å søke trøst i fellesskap eller i stillhet har gitt både lindring og mening.

Humor, fortellinger og "å drikke seg modig" — indirekte emosjonsdeling; 

Humor, fortellinger og det å «drikke seg modig» er typiske eksempler på hvordan følelser kan deles indirekte, særlig i miljøer hvor det ikke er vanlig å snakke rett ut om det som er vanskelig.

Gjennom humor kan man lette stemningen, bygge fellesskap og hente styrke i det som ellers kunne vært tungt. Ofte ligger det mye alvor mellom linjene i en god vits eller en morsom historie, og slike uttrykk fungerer som en slags ventil for følelser.

Fortellinger, særlig de som blander personlige erfaringer med generasjonsminner eller naturbilder, gir rom for å bearbeide emosjoner uten å nødvendigvis sette ord på dem direkte

Gjennom slike fortellinger kan man for eksempel bruke metaforer (et språklig bilde der man sammenligner noe med noe annet) fra fjellet, havet eller skogen for å formidle følelser som styrke, savn eller sårbarhet.

Denne indirekte måten å uttrykke seg på gjør det mulig å dele og bearbeide vanskelige opplevelser i trygge og kulturelt aksepterte former, samtidig som fellesskapet rundt historiene kan bidra til å lette byrden og skape forståelse.

Det å «drikke seg modig» handler ofte om å bruke alkohol som sosialt smøremiddel for å våge å åpne seg litt mer enn man ellers ville gjort—en strategi som kan være både samlende og risikofylt, avhengig av sammenheng og mengde.

Disse indirekte formene for emosjonsdeling er tett knyttet til norske og nordiske kulturer, hvor åpenhet ofte balanseres med tilbakeholdenhet og hvor man gjerne finner trøst i det felles, smått humoristiske synet på livets utfordringer.

Å søke råd fra nære venner/eldre i stedet for åpen emosjonell utfoldelse 

Å søke råd fra nære venner eller eldre familiemedlemmer, i stedet for å uttrykke følelser direkte, har lenge vært en sentral mestringsstrategi.

I stedet for å snakke åpent om egne følelser, henvender man seg gjerne til noen man stoler på for å få praktiske råd eller høre om andres erfaringer.

Dette kan skje over en kopp kaffe på kjøkkenet, under en fisketur eller i en rolig samtale under en tur, hvor det å lytte og dele små historier eller visdomsord gir støtte uten at man nødvendigvis setter ord på det som gjør vondt.

Slik rådspørring bygger tillit og fellesskap, samtidig som det gir rom for å bearbeide vanskelige følelser på en måte som føles trygg og kulturelt akseptert.

Dette kan ofte være en fruktbar måte å få lettet litt på sine følelser

Kunst, musikk og skriving (uttrykksformer som ikke krever direkte samtale);

Kunst, musikk og skriving tilbyr alternative uttrykksformer for følelser, spesielt for dem som synes det er krevende å sette ord på det som er vanskelig å si i direkte samtale.

Gjennom å male, tegne, spille et instrument eller skrive dikt og dagbøker kan man gi slipp på, bearbeide og dele indre opplevelser på en måte som ikke nødvendigvis krever forklaringer eller åpne diskusjoner.

Mange finner en slags ro eller klarhet når de lar tankene flyte fritt på papir, eller lar hendene forme noe kreativt.

Disse kunstneriske uttrykkene gir rom for det ordløse, og gir mulighet til å utforske og forstå følelser uten presset om å forklare eller forsvare dem.

I Norge har kreativ utfoldelse og nærhet til naturen ofte gått hånd i hånd; mange henter inspirasjon fra landskap, årstider og tradisjoner.

Det å uttrykke seg gjennom kunst, musikk eller skriving kan derfor være både en personlig og en felles opplevelse, uten å snakke direkte om det som ligger på hjertet.

Formelle hjelpetiltak 

Legekonsultasjoner og medikamentell behandling for søvn/smerte/angst 

Legekonsultasjoner og medikamentell behandling har etter hvert blitt mer vanlig som formelle hjelpetiltak for å håndtere søvnproblemer, smerter eller angst.

Mange oppsøker fastlegen for å få råd, utredning eller resept på medisiner som kan lindre plagene, spesielt når andre mestringsstrategier ikke har vært tilstrekkelige.

Det er ofte en terskel for å ta dette steget, men for flere har det vært avgjørende å få profesjonell hjelp, enten det gjelder sovemedisin, smertestillende eller angstdempende midler.

Samtidig er det en utbredt holdning om å prøve enklere eller mer naturlige løsninger først. Det er viktig å avveie om medikamenter (dvs. symptombehandling) er det som skal brukes. Om det i det hele tatt vurderes må behandling være kortvarig. 

Selvhjelpsgrupper, religiøse støttegrupper, anonyme grupper (f.eks. AA) og kontakttelefon ved psykiske vansker

Selvhjelpsgrupper, religiøse støttegrupper og anonyme fellesskap som Anonyme Alkoholikere (AA) har etter hvert fått en viktig plass som formelle hjelpetiltak i Norge.

Slike grupper tilbyr et trygt rom hvor man kan møte andre i lignende situasjoner, dele erfaringer og få støtte uten frykt for fordømmelse eller stigmatisering.

Her legges det ofte vekt på fellesskap, gjensidig respekt og anonymitet, slik at deltakerne kan være åpne om utfordringer knyttet til for eksempel rus, sorg eller psykisk helse, uten å måtte utlevere seg til offentligheten.

For mange kan det å delta i en gruppe gi en følelse av tilhørighet og forståelse. Det er vanlig at møtene foregår i en enkel og uformell atmosfære – enten det er i en kirkekjeller, på et samfunnshus eller ute i naturen.

Tradisjoner for dugnad og fellesskap kommer gjerne til uttrykk her, hvor man hjelper hverandre videre, lytter og deler råd.

Dette kan være et viktig supplement til profesjonell behandling, og gir et sosialt nettverk hvor deltakerne kan finne støtte og motivasjon til endring eller bearbeiding av vanskelige følelser.

Kirkens SOS  er et viktig lavterskeltilbud for mange som har opplevd psykiske vansker eller livskriser. Denne tjenesten, ofte drevet av frivillige med tilknytning til kirken, gir mulighet til å snakke anonymt med noen som lytter og kan gi støtte, råd eller veiledning i vanskelige stunder.

Det er ingen krav om religiøs tilhørighet for å bruke kontakttelefonen, og samtalene preges ofte av respekt, fortrolighet og et ønske om å møte mennesker der de er – enten man har behov for praktiske råd, trøst eller bare noen å snakke med.

Kirkens kontakttelefon har vært særlig viktig for dem som ikke har ønsket eller hatt anledning til å oppsøke profesjonell hjelp, og har bidratt til å senke terskelen for å søke støtte i sårbare situasjoner.

Mental helse er en medlemsorganisasjon for alle mennesker med psykiske helseutfordringer, pårørende og andre. Kjemper for økt åpenhet, forebygging av psykiske helseutfordringer og et bedre helsetilbud for all.

De har kontaktfunksjon for personer med psykiske plager.

Nylig har de lansert at de vil etablere et LIVSÅRSAK REGISTER for å registrere de som i en vanskelig situasjon overvinner det å ikke ta sitt liv.

Psykoterapi eller profesjonell samtaleterapi (har blitt mer tilgjengelig/akseptert etter hvert):

Psykoterapi  og profesjonell samtaleterapi har gradvis blitt mer tilgjengelig og akseptert, særlig de siste tiårene.

Tidligere var det ofte knyttet stigma til å oppsøke psykolog eller terapeut, men holdningene har endret seg i takt med økt kunnskap om psykisk helse og større åpenhet i samfunnet.

I dag ser mange på samtaleterapi som et naturlig og verdifullt verktøy for å håndtere vanskelige følelser, livskriser og psykiske plager.

Samtidig har psykologer i økende grad markedsført sine tjenester og råd, ikke bare mot personer med klart definerte helseproblemer, men også til dem som søker hjelp for mer hverdagslige utfordringer, livskriser eller personlig utvikling.

Dette har bidratt til å senke terskelen for å oppsøke profesjonell støtte, men har også ført til debatt om hvor grensen går mellom det som krever helsefaglig behandling og det som kan håndteres gjennom andre mestringsstrategier eller naturlige livserfaringer. 

En rekke private tilbud med veiledning og coaching av personer med svært variert bakgrunn, som gjerne markedsfører seg på sosiale nett er også med på redusere terskelen for hjelp. De bidrar til å skape klienter gjerne på problemer som er mer vanlig hverdagslige utfordringer.

Her burde et godt sosialt miljø være hvor en henter hjelp og rådføring. Det er det dessverre mange som ikke har.

Mange setter pris på et lavterskeltilbud og muligheten for veiledning i ulike livsfaser, samtidig som noen etterlyser en tydeligere avgrensning av psykolog-rollen i samfunnet.

"Medical science has made such tremendous progress that there is hardly a healthy human left»  har Aldous Huxley (britisk forfatter 1894-1963)uttalt. Oversatt: "Medisinsk vitenskap har gjort så enorme fremskritt at det knapt finnes et sunt menneske igjen". Dette er kraftig uttalelse, men det reflekterer at terskelen for å kreve behandling har økt og årsaken er at der er alltid noen som ser ny områder hvor tiltak kan settes inn. Det er ikke alltid medisinsk vitenskap , men ikke minst kommersielle interesser som er med på å utvide problemstillinger som bør behandling. 

Tilgangen til psykoterapi har også økt gjennom offentlige helsetjenester, private klinikker og lavterskeltilbud, noe som har gjort det lettere for folk i ulike livssituasjoner å få hjelp. Terapiformene varierer, fra kognitiv terapi til mer kreative og relasjonelle tilnærminger, og det legges stor vekt på respekt, fortrolighet og tilpasning til den enkeltes behov.

Mange opplever at det å snakke med en profesjonell gir både nye innsikter og konkrete strategier for å mestre hverdagen, og at dette kan være et viktig supplement til andre mestringsmåter som rådføring med venner, kreativ utfoldelse og fellesskap i grupper.

Konsekvenser av disse strategiene:

Selv om mange opplever en umiddelbar bedring ved bruk av formelle hjelpetiltak som medikamentell behandling, deltagelse i selvhjelpsgrupper eller psykoterapi og annen samtaleterapi, kan denne lindringen ofte være midlertidig dersom de underliggende årsakene ikke blir tatt tak i.

Enkelte former for medikamentbruk kan føre til avhengighet eller bivirkninger, og det å kun dempe symptomene kan i verste fall maskere dypereliggende problemer som krever mer helhetlig behandling.

Dessuten kan overdreven avhengighet av profesjonell hjelp eller gruppetilhørighet noen ganger føre til utfordringer i nære relasjoner, der kommunikasjon og tillit svekkes.

Det er derfor viktig å kombinere disse strategiene med en bevissthet rundt egne behov og grenser, samt å oppsøke støtte i det sosiale nettverket for å oppnå varig bedring og forebygge langtidsskader.

Ofte kan de nære, varige sosiale relasjonene være det viktigste for varig god helse.

Å ha mennesker rundt seg som man kan stole på, dele gleder og sorger med, og få støtte fra i hverdagen, har stor betydning for både fysisk og psykisk velvære.

Gode relasjoner gir ikke bare trygghet, men bygger også opp motstandskraften mot livets utfordringer (resiliens), slik at man lettere kan takle motgang og finne mening i fellesskap med andre.

Noen kulturelt aksepterte strategier vil kunne gi reell støtte (trofellesskap, håndverk, kunst), men kan også fungere som erstatning for nødvendig emosjonell bearbeiding.

Gode sosiale relasjoner er dessverre for noen ikke så tilgjengelig for alle.

Er problemene relatert til sosiale og samfunnsmessige problemer kan det også være svært problematisk for noen å få ryddet opp i årsakene til problemene.

Det er derfor viktig å være bevisst på balansen mellom å bruke disse strategiene som støtte og å ikke la dem bli en flukt fra nødvendige samtaler eller bearbeiding av vanskelige følelser.

I norsk kultur har det ofte vært høy verdi på å "klare seg selv" og finne styrke i tradisjoner og praktiske gjøremål, men i noen tilfeller kan det være nødvendig å kombinere slike aktiviteter med åpen dialog og profesjonell hjelp for å oppnå varig bedring og dypere selvforståelse.

Ulike tilbud på nett som tilbyr hjelp mot ubehagelige følelser, stress og uro i kroppen, men uten å nødvendigvis berøre årsaken til følelsene. Det selges også diverse apparater som kan nyttes for å få kontroll med ubehagelige følelser. Det selges også tilskudd som hjelper på stress-følelsen du måtte ha. Skal du bli bra bør du kanskje tenke på å redusere det som utløser stresset. Det er selvsagt ikke alltid det mulig, men det bør forsøkes fordi det på sikt vil gi helseplager.

Vanlige skadelige/unngående strategier:

Alkohol- eller medikamentmisbruk 

Alkohol- , narkotika- eller medikamentmisbruk har ofte fungert som en destruktiv mestringsstrategi når det å samtale om følelser ikke har vært sosialt akseptert.

Mange har brukt alkohol eller beroligende midler for å døyve indre uro, angst eller sorg. På det viset slipper de å forholde seg direkte til det som er vanskelig.

Selv om denne strategien kan gi midlertidig lettelse, fører den ofte til at problemene forverres over tid og kan skape nye utfordringer – både for den enkelte og for relasjonene rundt (familie og venner). Det er derfor viktig å være oppmerksom på slike mønstre og forhindre at de blir tatt i bruk.

Overarbeid / workaholism (flukt i jobb) 

Overarbeid, eller det å «flykte inn i jobb», har vært en utbredt og ofte ubevisst strategi for å håndtere sterke følelser i kulturer og familier hvor det ikke har vært vanlig å snakke åpent om det som er vanskelig.

Mange har søkt tilflukt i lange arbeidsdager, ekstra prosjekter eller stadig å holde seg opptatt for å slippe å kjenne etter på uro, sorg eller indre konflikt.

Ved å holde seg i konstant aktivitet, kan man oppleve en midlertidig lettelse fra vonde følelser og samtidig oppnå anerkjennelse fra omgivelsene for sin innsats og flid.

Likevel kan dette mønsteret over tid føre til utbrenthet, svekket kontakt med egne behov og følelsesliv, og skape avstand i nære relasjoner – fordi de underliggende problemene ikke får rom til å bli bearbeidet.

I vår kultur har holdninger om arbeidsomhet og selvstendighet gjort denne strategien sosialt akseptert. Vi har utsagnet "at lediggang er roten til alt ondt".

Det er viktig å være bevisst på at ekte mestring handler om balanse mellom arbeid og følelsesmessig uttrykk.

Aggresjon eller utagering (verbalt eller fysisk) 

Aggresjon eller utagering, enten verbalt eller fysisk, har vært en vanlig — men ofte skadelig — måte å håndtere sterke følelser på i miljøer hvor det å snakke om vonde følelser ikke er vanlig eller er tabu.

Når følelser som frustrasjon, sorg eller uro ikke har fått et trygt rom for å uttrykkes, kan de i stedet komme til overflaten gjennom sinne, kjefting, krangling eller fysisk utagering.

Dette kan gi en midlertidig følelse av lettelse eller kontroll, men fører ofte til at omgivelsene blir belastet og at de underliggende følelsene forblir ubearbeidet.

I vår kultur har det å «bite tennene sammen» eller «holde maska» vært sett på som idealer, men noen har likevel tydd til utagering når presset har blitt for stort.

Slik adferd kan skape avstand mellom familiemedlemmer, og over tid føre til at konflikter eskalerer eller at man utvikler et mønster der følelser kun får utløp gjennom sinne.

Dette viser hvor viktig det er med åpne, trygge samtaler og alternative måter å uttrykke følelser på, slik at aggresjon ikke blir eneste ventil for emosjonelt stress.

Risikoatferd (f.eks. risikofylt sex, gambling) 

Risikoatferd har vært en annen måte folk kan ha håndtert sterke følelser på. Noen har søkt spenning gjennom risikofylt sex, gambling, eller andre aktiviteter som gir et adrenalinkick, for å døyve indre uro, kjedsomhet eller følelsesmessig smerte.

Slike strategier kan gi en midlertidig følelse av kontroll, frihet eller mestring, men innebærer ofte stor fare for negative konsekvenser, både for egen helse, økonomi og relasjoner.

I norsk sammenheng har denne typen adferd ofte vært skjult eller tabubelagt, nettopp fordi den kan føre til skam og ytterligere isolasjon.

Risikoatferd understreker behovet for trygge, åpne rom der vanskelige følelser kan bearbeides på en sunnere måte.

Sosial tilbaketrekning / isolasjon 

Sosial tilbaketrekning eller isolasjon er en utbredt, men ofte lite synlig måte å håndtere sterke følelser på i miljøer der det ikke er rom for å snakke åpent om det som er vanskelig.

Når følelsene blir for overveldende, kan noen trekke seg unna fellesskapet, enten ved å holde seg hjemme, unngå sosiale sammenkomster eller trekke seg inn i egne tanker og aktiviteter.

Dette kan gi en midlertidig opplevelse av ro og beskyttelse mot ytre press, og gjør det mulig å slippe å forholde seg til andres forventninger eller spørsmål.

På sikt kan imidlertid sosial isolasjon føre til økt ensomhet, en følelse av å stå utenfor, og en forsterkning av de vanskelige følelsene som i utgangspunktet førte til tilbaketrekningen.

Det har i visse kulturer vært slik at det å «klare seg selv» og ikke «bry andre» har vært idealer som kan gjøre det ekstra vanskelig å bryte ut av isolasjon.

Friluftsliv og naturen har ofte vært brukt som en slags trygg havn for å finne ro og bearbeide tanker. Blir det brukt som en flukt fra vanskelig følelser vil de kanskje aldri bli bedre.

Dette understreker behovet for å finne trygge, inkluderende arenaer der det er mulig å dele følelser og bygge fellesskap, slik at isolasjon ikke blir en varig flukt fra det som er vanskelig.

Somatisering (klager over fysiske plager istedenfor følelser):

Somatisering innebærer at sterke følelser – som uro, sorg eller frustrasjon – uttrykkes som fysiske plager, heller enn å settes ord på følelsene direkte. (Soma betyr kropp)

I miljøer hvor det å snakke om psykiske eller emosjonelle utfordringer har vært tabu, har det vært vanlig å klage over hodepine, vondt i magen eller andre kroppslige symptomer, selv om årsaken i bunn og grunn er følelsesmessig.

Somatisering skjer gjerne hos personer som er svært ambisiøse - over ambisiøse.

Dette er ikke uvanlig hos ungdom som skal jobbe, studere og trene for å få en perfekt kropp - noe de ofte synes de ikke oppnår. I tillegg må de presentere sin vellykkethet på sosiale medier.  

Kvinner som jobber dobbelt (full jobb og må ta seg av det meste hjemme) og vil vise at de mestrer kan være utsatt.

Symptomene kan gi en viss form for anerkjennelse eller omsorg fra omgivelsene, uten at man trenger å blottlegge det som egentlig er vanskelig.

På kort sikt kan somatisering gi en følelse av kontroll eller lindring, fordi det er lettere å snakke om kropp enn sinn.

Noen ser ikke denne sammenhengen at vanskelige følelser kommer til uttrykk i kroppslige symptomer.

Da kan det bli vanskelig å tilnærme seg problemene. Det å få inntrykk av at andre mener det er "psykiske plager" kan for den som plages være vanskelig å tolerere.

Noen ganger kan det være nyttig å huske på at følelser og kroppslige plager ofte henger tett sammen – det vi kjenner i kroppen, kan være signaler om hvordan vi har det på innsiden.

Mange er vant til å snakke om vondt i ryggen eller magen, men synes det er vanskeligere å uttrykke angst, uro eller tristhet. Dette kan føre til at både den som plages og hjelperen misforstår hverandre, og det oppstår lett et gap i kommunikasjonen og konflikt

Det er derfor viktig å møte slike problemer med åpenhet og respekt, og forsøke å forstå at kroppslige symptomer kan ha mange årsaker.

Ved å anerkjenne at både fysiske og psykiske sider er like ekte og betydningsfulle (to sider av samme sak), kan man lettere finne gode løsninger sammen.

Å våge å snakke om følelser, selv om det kan være uvant, gir ofte større forståelse og bedre hjelp.

Over tid kan de underliggende følelsene som ikke blir bearbeidet, føre til at man forblir fastlåst i et mønster hvor kroppen må «snakke» for følelsene. Smerter og utbrenthet.

Noen tyr til risiko-atferd for å holde vanskelige følelser vekke. 

Undertrykkelse av sterke negative følelser kan føre til kroppslige symptomer som smerter og utmattelse 

Undertrykkelse / emosjonell nummenhet (repressjon):

Undertrykkelse, eller emosjonell nummenhet, innebærer at man bevisst eller ubevisst skyver vekk eller demper sterke følelser for å unngå å kjenne på dem.

Dette kan arte seg som en slags indre «av-knapp» hvor man distanserer seg fra både positive og negative følelser, og heller forsøker å fremstå rolig og kontrollert utad.

I miljøer der det har vært lite rom for å vise sårbarhet, har mange valgt å «bite tennene sammen» og gå videre uten å la følelsene få plass.

På kort sikt kan denne strategien gi en opplevelse av å ha kontroll og beskytte seg mot å bli overveldet, men over tid kan den føre til at man mister kontakten med egne behov og følelser.

Det kan også bli vanskeligere å kjenne ekte glede, nærhet eller engasjement, og man kan oppleve en tomhet eller likegyldighet i møte med livets opp- og nedturer.

Å være sterk, selvstendig og ikke «lage oppstyr» har bidratt til at undertrykkelse av følelser ofte har blitt brukt som en beskyttelsesmekanisme.

Perfeksjonisme og kontroll (kompenserende atferd) 

Perfeksjonisme og kontroll som kompenserende atferd innebærer at man forsøker å håndtere sterke følelser og indre uro ved å stille høye krav til seg selv og strebe etter å ha full kontroll over egne prestasjoner og omgivelser.

I praksis kan dette arte seg som et sterkt behov for å gjøre alt «riktig», unngå feil og holde orden på detaljer, enten det gjelder skole, jobb, hjem eller fritidsaktiviteter.

Mange opplever en slags midlertidig lettelse eller trygghet når de føler at de har oversikt og mestrer kravene – som om man kan holde det vanskelige litt på avstand ved å «ta seg sammen» og alltid levere på topp.

På lang sikt kan imidlertid denne strategien bli utmattende, og gi en vedvarende følelse av utilstrekkelighet eller frykt for å ikke være god nok.

I norsk sammenheng har idealer om flid, pålitelighet og «å gjøre sitt beste» ofte bidratt til at perfeksjonisme og kontroll blir sett på som positive egenskaper, men de kan også føre til at det blir vanskelig å vise svakhet, be om hjelp eller akseptere egne begrensninger. 

Seksuell uhensiktsmessighet eller utroskap 

Seksuell uhensiktsmessighet eller utroskap kan også fungere som en mestringsstrategi når sterke følelser eller indre uro ikke finner andre uttrykk.

I situasjoner der det å snakke om egne behov, sårbarhet eller vanskelige følelser har vært tabu, kan noen søke spenning, bekreftelse eller trøst gjennom seksuelle handlinger utenfor et etablert forhold.

Dette kan gi en midlertidig følelse av liv, nærhet eller kontroll, og fungere som en flukt fra følelsesmessig smerte eller tomhet.

På sikt kan slike handlinger imidlertid føre til skyldfølelse, skam og økt avstand til både seg selv og andre. Det kan også komplisere relasjoner og forsterke følelsen av ensomhet eller utilstrekkelighet.

I vår kultur, der diskresjon og lojalitet ofte verdsettes høyt, kan det være ekstra vanskelig å snakke åpent om slike temaer.

Dette viser viktigheten av trygge arenaer der det er mulig å utforske og uttrykke egne følelser, behov og grenser på en ærlig måte, uten å ty til destruktive eller hemmelige løsninger.

Åpenhet og dialog kan bidra til å bryte sirkelen av skam og isolasjon, og legge til rette for sunnere måter å håndtere følelsesmessig stress på.

Selvskading eller selvmordsforsøk (ekstremt tiltak ved ubearbeidede følelser):

Selvskading eller selvmordsforsøk er blant de mest alvorlige og ekstreme måtene å forsøke å håndtere ubearbeidede følelser på.

Når sterke indre smerter eller følelser av håpløshet og ensomhet ikke finner noen annen utvei, kan enkelte ty til å skade seg selv fysisk eller true med, eller forsøke å ta sitt eget liv.

Dette kan være et desperat rop om hjelp, en måte å få kontroll over indre kaos, eller en strategi for å slippe unna uutholdelig psykisk smerte, selv om det ofte ikke handler om et ønske om å dø, men om å få en pause fra det som er vanskelig.

I mange norske familier og miljøer har det å snakke om selvmord eller selvskading vært tabu, noe som kan gjøre det ekstra vanskelig å søke hjelp eller dele hvordan man egentlig har det.

Skam, skyldfølelse og frykt for å belaste andre kan forsterke isolasjonen og smerten, og føre til at man holder følelsene skjult enda lenger.

Det er derfor avgjørende å skape åpne, trygge rom hvor slike temaer kan tas opp uten fordømmelse, og hvor det er mulig å få støtte og hjelp – enten fra nære relasjoner, helsepersonell eller gjennom lavterskeltilbud.

Å møte mennesker med varme, forståelse og respekt kan være avgjørende for å bryte den vonde sirkelen og gjøre veien til bedring litt mindre ensom.

«Hurt» ( skrevet av Trent Reznor i Nine Inch Nails) sunget av Johnny Cash har følgende tekst;

"I hurt myself today, to see if I still feel. I focus on the pain. The only thing that’s real………."

"Jeg skadet meg selv i dag, for å se om jeg fortsatt føler. Jeg fokuserer på smerten. Det eneste som er ekte.........."

Det er en sterk og sårbar sang som tar for seg tunge temaer som smerte, anger og ensomhet. I teksten reflekterer Cash over et liv preget av tap, selvskading og skyldfølelse, hvor han ser tilbake på feil og tapte muligheter. Sangen formidler en intens følelse av tomhet, men også et håp om tilgivelse og en slags fred med egen fortid.

Mange opplever teksten som en åpenhjertig erkjennelse av livets mørkere sider – men også som et uttrykk for styrke i det å tørre å vise dem frem.

Det må påpekes at ikke alle disse løsningsmetodene nødvendigvis skyldes en dårlig måte å takle emosjoner eller følelser på. Det kan noen ganger være annen årsak til slike handlinger.

Bilde 1 skal illustrere selvmordsforsøk. Bilde 2 skal illustrere selvskading. Bilde 3 skal illustrere uhensiktsmessig seksuell aktivitet ved kjøp av sex

KONKLUSJON

«Dette snakker vi ikke om». Er et sårbart tema for noen, mens andre har vansker med å forstå at dette skal være så vanskelig.

Vi har lært gjennom et langt liv hvor vi mener grensen går for åpenhet. Å kunne ventilere sine følelser når det noe du har lært at du skal holde for deg selv, vil ta tid – og kanskje rekker du ikke å komme dit hvis du er av den eldre generasjon.

Vanskelig følelser er bredt tema, fra ubehag vi får i hverdagslige handlinger til alvorlig psykisk sykdom. For noen er vanskelige følelser forbigående, hos andre gnager de hele tiden og hemmer livsglede.

Det finnes mange måter og angripe problemer med følelser vi ikke vil bære på. Temaet viser hvor viktig det er å finne en balanse mellom sosiale relasjoner, kulturelle mestringsstrategier profesjonell hjelp når man møter livets utfordringer.

Jeg har avsluttet med å nevne vanlige mestringsstrategier som sjeldent løser problemet. Er du i en slik situasjon eller kjenner du noen nære som kan være i en slik situasjon, bør du gjøre noe med det. Som oftest må du ta initiativet, de fleste med vanskelig følelser ber ikke alltid om hjelp.

Åpenhet om psykisk helse og økt tilgjengelighet til ulike former for støtte har senket terskelen for å søke hjelp, men det er samtidig avgjørende å være bevisst på egne behov og å ikke overse underliggende problemer.

Varig god helse og livskvalitet bygges ofte i samspill mellom å ta imot støtte, dyrke sterke relasjoner og finne mening i fellesskap og kreative aktiviteter.

Emosjonsregulering handler om hvordan mennesker påvirker hvilke følelser de har, når de opplever dem, og hvordan disse uttrykkes utad.

Strategier som undertrykkelse og kognitiv (tankemessig) revurdering former både indre følelses-opplevelser og ytre uttrykk, og har stor betydning for psykisk helse og mellommenneskelige relasjoner. '

Kulturelle og sosiale normer, samt familiens åpenhet rundt vanskelige temaer, spiller en avgjørende rolle for barns emosjonelle utvikling og evne til å bearbeide traumer.

Åpen familie-kommunikasjon styrker barns motstandskraft, mens taushet kan skape sårbarhet og utfordringer senere i livet.

Vi må samtidig ha respekt for de som har vokst opp i et miljø hvor man «ikke snakket» om følelser, og som som sliter pga. dette. Da må man vise tålmodighet ved tilnærming til problemet

Jeg har forsøkt å skape klarhet i problemstillingen omkring vanskelige følelser og åpenhet. Jeg har gått dypt ned i alle aspekter ved temaet. Likevel kan være jeg har glemt noe.

Forståelse av problemstillingen omkring åpenhet om vanskelige følelser kan være veien til at dette er noe man forstår man må og kan gjøre noe med.

Det viktigste er å føle trygghet for å kunne meddele sine følelser til noen, enten det er en god venn eller om det er behov en profesjonell behandler.

Det finnes ofte ikke noen raske, enkle løsninger hvis problemene sitter dypere. At det ikke er vanskelig kan en lett få inntrykk av når en ser alle tilbud på sosiale nettverk.

Har du lest deg helt hit, har du sannsynlig lært mye som du kan ha noe nytte av i en tid hvor mange føler utrygghet .

Denne artikkel ble foreløpig ferdig 13.01.26.