OMSORG PÅ ANBUD

(VELFERD PÅ ANBUD)

INTRODUKSJON

Omsorgstjenester på anbud er en tilbakevendende problemstilling i norsk kommunehelsetjeneste, særlig når det gjelder drift av kommunale sykehjem og noen ganger også hjemmebasert omsorg.

En tydelig trend de siste årene er at flere kommuner, de med politisk ledelse fra høyresiden, velger å sette ut omsorgstjenester til private aktører ved anbud.

Dette skjer ofte med mål om å spare penger, øke effektiviteten og få bedre ressursutnyttelse, samtidig som det åpner for konkurranse og ulike driftsformer.

Men oppnår kommune de målene de har satt seg ved å sette helse og omsorg ut på anbud?

Debatten rundt anbudsutsetting handler ikke bare om økonomi, men også om kvaliteten på omsorg og hvordan det påvirker både ansatte og brukere i sykehjemmene.

Jeg vil først ta for meg nevnte problemstilling med omsorg på anbud.

Deretter vil jeg ta for meg historien om de økonomiske betraktninger som ligger til grunn for at dette er en vedvarende og aktuell problemstilling.

Tar også for meg noen av de krefter som ligger bak ønsket om å privatisere mange offentlige tjenester. Det er nemlig slik at ulike konsulentfirma gjerne tar over styringen på en rekke områder i organiseringen av samfunnet, fordi det offentlige byråkratiets evne til å løse en del oppgaver har blitt forringet.

OMSORG PÅ ANBUD:

«Å la kommersielle konsern drive offentlige tjenester skulle gi bedre kvalitet til lavere pris. Det var det de lovet oss. Det finnes ingen dokumentasjon på at disse løftene er oppfylt.

Både forskning og konkrete erfaringer viser at det er minimalt å spare på å overlate driften av offentlige tjenester til kommersielle konsern - eller velferdsprofitører,som også vi kan kalle dem.»

Dette er hentet fra forordet i; PROFRITTFRI VELFERD. ABC for folkevalgte, fagorganiserte og folk flest. (2017) av Helene Bank og Astrid Hauge Rambøl

Velferdsprofittørene er benevnelsen på de private aktørene som går inn i helse- og omsorgsområdet.

Begrepet beskriver den underliggende motivasjonen i privat næringsliv – å hente ut økonomisk gevinst fra virksomhet innen velferdssektoren eller offentlige tjenester. Her handler det om at drivkraften først og fremst er profitt, snarere enn å levere tjenester til fellesskapets beste.

Det ideelle med konkurranseutsetting av tjenester er at det antas at i tillegg til å bli billigere for kommunen eller samfunnet, også fører til bedre kvalitet og videreutvikling av tjenesten (innovasjon).

Det ser ut til at dette generelt ikke er tilfellet. Det en gjerne ser der tjenesten viser seg å koste mindre, er at de ansatte ofte får lavere lønner, dårligere pensjon og at bemanningen reduseres.

På et dypere nivå innebærer privatisering og kommersialisering av offentlige tjenester at fellesskapets styring og kontroll svekkes. Det som skulle være til beste for alle, blir i større grad styrt av lønnsomhetskrav og eksterne aktører. Dette fører også til en fragmentering (oppdeling) og mindre sammenhengende tjenester. Det vil ofte være ulike private aktører i tillegg til kommunen som driver helse- og omsorg. Det vil gjerne føre til at ansvaret for helheten i tjenesten undergraves.

I katastrofesituasjoner kan fragmentering av tjenester være særlig uheldig. Når flere ulike aktører har ansvar for ulike deler av beredskap, helseoppfølging eller omsorg, kan det oppstå uklarheter om hvem som skal ta ledelsen, koordinere innsatsen og sikre at alle nødvendige tiltak blir gjennomført. For eksempel kan det bli vanskelig å få oversikt over ressursene som er tilgjengelige, eller å sørge for at informasjon flyter effektivt mellom instanser. Dette kan føre til forsinkelser, manglende samhandling og i verste fall at de som trenger hjelp ikke får det tilstrekkelig.

Det kan konkluderes med at de samfunnsmessige gevinstene uteblir og negative konsekvenser får større plass

BEGRUNNELSE FOR KONKURRANSEUTSETTING AV VELFERDSTJENESTER.

Velferdsprofitørene har gjennom årene utviklet et solid nettverk av støttespillere både nasjonalt og internasjonalt, og de bruker betydelige ressurser på lobbyvirksomhet, medieutspill og juridiske prosesser for å ivareta sine interesser.

Dette gjør dem til kraftfulle aktører i samfunnsdebatten, og de nøler ikke med å utfordre politiske beslutninger som kan true deres inntekter. Ofte ser vi at disse aktørene mobiliserer raskt, bruker retoriske virkemidler og fremhever sin egen rolle som «nødvendige» for effektivisering og kvalitet, selv om dokumentasjonen på slike gevinster er mangelfull.

Denne maktkampen handler ikke bare om prinsipielle forskjeller, men om svært konkrete interesser og verdier:

På den ene siden står ønsket om å sikre at fellesskapets ressurser forvaltes til det beste for befolkningen, og at velferdstjenester utformes etter demokratiske prosesser og politiske mål. Det handler om å sikre fellesskapets interesser og likeverdige tjenester.

På den andre siden står kommersielle selskaper som har bygget sterke posisjoner og nettverk, og som kjemper for å beholde og styrke sin rolle – ofte med betydelig økonomisk og politisk innflytelse. Der er det ønsker om økonomisk avkastning og markedsstyrte løsninger.

Diskusjonen om velferdens fremtid dreier seg om mer enn bare økonomisk effektivitet; det handler om grunnleggende verdier og hvem som skal ha makten til å forme velferdssamfunnet vårt.

Dette gjør spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for velferdstjenestene til en viktig og omstridt del av den politiske kampen, hvor ulike verdier og prioriteringer står mot hverandre.

Sundvollen-erklæringen 2013- 2017 (regjeringspartiene Høyre og Frp) som satte kursen for hvordan velferdstjenestene skulle driftes: «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjonen av velferdstjenestene skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet».

Det er ikke slik at om politiske parti vedtar en resolusjon, så er det en dokumentasjon bak det som fremsettes.

Resolusjoner kan være basert på ideologi, erfaring, eller ønsket politikk, og selv om de ofte presenteres med stor tyngde, er det viktig å skille mellom normative uttalelser og faktisk dokumentert kunnskap.

Resolusjonen har ikke nødvendigvis et forskningsmessig eller empirisk grunnlag som dokumenterer innholdet.

Påstanden om at produksjonen av velferdstjenestene skiller seg lite fra andre tjenester, og at bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering, har vært mye diskutert både i norsk og internasjonal forskning.

Det finnes studier som viser at konkurranse kan bidra til økt effektivitet og innovasjon, særlig når det gjelder standardiserte tjenester med klare kvalitetskriterier.

Samtidig viser erfaringer fra flere land at velferdstjenester ofte har særtrekk som gjør dem vanskeligere å sammenligne med tradisjonelle markedsbaserte tjenester, blant annet fordi de har et sterkt sosialt oppdrag og ofte retter seg mot sårbare grupper.

Problemstillingen er at disse påstandene om positive sider ved konkurranseutsetting av velferdstjenester blir stadig nevnt, slik at det oppstår det som kalles den illusoriske sannhetseffekten hos mange politikere.

Den illusoriske sannhetseffekten er et psykologisk fenomen hvor gjentatt eksponering for en påstand øker sannsynligheten for at folk oppfatter den som sann, selv om det ikke er tilfellet.

DET ER IKKE DET SAMME KONKURRANSEUTSETTE TEKNISKE OPPGAVER og VELFERDSTJENESTER:

Når man sammenligner anbud på tekniske tjenester, som veibygging, med anbud på velferdstjenester som drift av et sykehjem eller hjemmebasert omsorg, kommer flere viktige forskjeller til syne.

Tekniske tjenester som veibygging handler ofte om klart definerte oppgaver med målbare resultater, der kvaliteten kan kontrolleres objektivt og leveransen er lik for alle brukere. Selv der kan det gjøres feilberegninger og oppstå uforutsette problemer som øker kostnadene.

Drift av et sykehjem krever individuell tilpasning, omsorg og oppfølging av sårbare mennesker, hvor tjenestekvaliteten ikke bare handler om fysiske rammer, men også om relasjoner, trygghet og verdighet for beboerne.

Velferdstjenester har et sterkt sosialt oppdrag, der målet er å sikre likeverdige tjenester for alle – uavhengig av bakgrunn eller økonomi.

Ved tekniske tjenester er konkurranse ofte effektivt fordi oppgaven er standardisert, mens velferdstjenester krever kontinuerlig kvalitetsvurdering og tilstedeværelse av faglig kompetanse, etisk refleksjon og omsorg.

Dette gjør det utfordrende å bruke samme anbudsmodeller for velferd som for tekniske tjenester, fordi menneskelige behov og samfunnsansvar står sentralt i velferdssektoren.

Dokumentasjonen på at konkurranse alltid gir bedre velferdstjenester og effektivisering er derfor blandet. Mens noen rapporter fremhever positive effekter, peker de fleste andre rapporter på at risikoen for fragmentering, ulikhet og svekket kvalitet dersom markedskrav får dominere styringen av velferdstjenestene.

For eksempel har OECD og Nordisk ministerråd publisert analyser som viser at resultatene varierer avhengig av hvordan konkurransen organiseres og følges opp med kvalitetskontroll og regulering.

I Norge har flere offentlige utredninger, som NOU 2020: 13 "Private aktører i velferdstjenestene", diskutert problemstillinger rundt konkurranse og privatisering, og konkludert med at det ikke finnes entydig bevis for at konkurranse alltid gir bedre tjenester.

Konklusjon: Generelt sett så skiller produksjonen av velferdstjenester seg fra andre tjenester, derfor vil ikke konkurranse stimulere til verdiskapning, effektivisering og bedre velferdstjenester. Det er ingen klar dokumentasjon.

”Velferdsprofittørene” av Linn Herning (2016) undersøker hvordan kommersielle selskaper har fått fotfeste i norsk velferd, og hvordan dette har ført til at profittmotivet ofte trumfer samfunnets behov. Hun beskriver hvordan offentlige tjenester som renhold, omsorg og helse settes ut på anbud for å spare kostnader, men at dette i praksis har resultert i økte utgifter til oppfølging og tilleggstjenester.

Kommersielle aktører bruker kreative selskapsstrukturer for å hente ut store summer fra skattefinansierte velferdstjenester.

Konklusjon: Linn Herning konkluderer med at privatiseringen av velferdstjenester har svekket den ideelle og offentlige forvaltningen, og at velferdsprofittørene har styrket sin posisjon gjennom samfunnskampen om hvem som skal styre og betale for velferd. Hun mener at velferdstjenester bør styres av folkevalgte etter politiske mål, og ikke overlates til markedskreftene og profittmotivet. Dette er avgjørende for å sikre et samfunn hvor alle får dekket sine behov, uavhengig av økonomisk gevinst.

Markedsliberalismens inntog på 1980-tallet førte til at prinsipper fra privat sektor, som konkurranse, effektivisering og lønnsomhet, ble løftet inn i offentlig sektor.

Dette innebar at offentlige tjenester i økende grad ble sett på som varer og tjenester som kunne tilbys av private aktører gjennom anbud og konkurranseutsetting.

Bak denne utviklingen sto både økonomiske grupper som ønsket nye markeder for investering, og politiske krefter som mente at markedet var bedre egnet enn det offentlige til å levere gode og effektive tjenester.

Skattefinansierte tjenester, som barnehager, eldreomsorg og helse, har vært særlig attraktive for private investorer. Dette skyldes at det offentlige dekker det meste av risikoen gjennom stabile og forutsigbare bevilgninger, mens inntektene ofte er sikret gjennom langsiktige kontrakter.

For investorene gir dette en trygghet for avkastning, samtidig som konkurranse og privatisering åpner opp for muligheten til å hente ut profitt fra midler som tidligere utelukkende ble brukt til felleskapets beste.

Dette har ført til en situasjon der samfunnskritiske tjenester i større grad styres av markedslogikk enn av samfunnsbehov og solidaritet.

TROEN PÅ KONKURRANSE – Ikke basert på fakta.

«De siste 30 årene har troen på markedet preget politikken, og en virkning av dette er at velferdsprofitører har fått kontroll over en stadig større del av det offentlige tjenestetilbudet.» Fra Profittfri Velferd.

Troen på konkurranse innen velferdstjenester har i stor grad vært drevet av politiske og ideologiske overbevisninger, snarere enn solid empirisk dokumentasjon.

Mange antakelser om at konkurranse automatisk fører til bedre kvalitet og lavere kostnader, har vist seg å være langt mer nyanserte i praksis.

Erfaringer fra både Norge og andre land tyder på at effektene av konkurranse varierer betydelig, og at det ofte mangler grundige studier som faktisk underbygger de påståtte gevinstene. Dermed blir konkurranse ofte et politisk prosjekt, hvor troen på markedets fortreffelighet overskygger behovet for evidensbaserte beslutninger.

Heftet «Myter og fakta om konkurranse» fra 2014, utgitt av NHO Service, inneholder flere påstander om fordelene ved konkurranse i offentlig sektor.

Blant hovedpåstandene finner vi at konkurranse skal bidra til et mer mangfoldig tilbud og økt valgfrihet for brukerne, samt at det ofte vil skape større fokus på kvalitet.

Videre hevdes det at konkurranse gir bedre og mer hensiktsmessig bruk av knappe ressurser, og at den bidrar til større åpenhet og bedre demokratisk kontroll med det offentliges forbruk og forvaltning. Til slutt trekkes det frem at konkurranse er en sterk drivkraft for innovasjon.

Når det gjelder om disse påstandene er underbygd, fremgår det av sammenhengen at de i stor grad er basert på ideologiske antakelser og ikke støttet av konkret dokumentasjon eller uavhengig forskning.

Heftet samler argumenter som ofte brukes i debatten om konkurranse, men gir ikke empiriske bevis eller referanser til grundige undersøkelser som underbygger effektene som påstås.

Empirisk betyr at noe er basert på erfaringer, observasjoner eller konkrete data fra virkeligheten, heller enn på antakelser eller teorier alene. Når man snakker om empirisk dokumentasjon, refererer man til undersøkelser, forskning eller målinger som gir håndfaste bevis for et fenomen eller en effekt.

Det finnes noe forskning og litteratur som undersøker lønnsomheten ved konkurranseutsetting av omsorgstjenester, men konklusjonene varierer og er ofte avhengig av kontekst og hvilke faktorer man ser på.

For eksempel har Fafo-rapporten «Konkurranseutsetting av sykehjem og hjemmetjenester» (2017) analysert økonomiske effekter og viser at eventuelle innsparinger ofte hentes inn gjennom lavere lønns- og pensjonskostnader for de ansatte, samt mer fleksibel organisering av arbeidstiden. Rapporten understreker også at administrative kostnader for oppfølging og kontroll kan spise opp deler av gevinsten.

Videre har Senter for omsorgsforskning publisert flere artikler som påpeker at lønnsomheten i hovedsak realiseres ved effektiviseringstiltak, redusert bemanning og standardisering av tjenester.

I tillegg har OECD-rapporter, som «Public Procurement for Innovation in Health and Social Care» (Offentlige anskaffelser for innovasjon innen helse og sosial omsorg) fra (2017), drøftet hvordan private aktører kan oppnå lønnsomhet gjennom stordriftsfordeler og innovasjon, men også at gevinsten kan variere betydelig fra land til land og etter hvordan anbudsordningene er utformet.

Det er sjelden at stordriftsordning er mulig i Norge, og innovasjon (nyutvikling og forbedring av eksisterende løsninger) blir ikke prioritert foran behov for profitt

SAMMENFATTENDE viser litteraturen at lønnsomheten ved konkurranseutsetting ofte realiseres gjennom reduserte personalkostnader og mer effektiv ressursbruk, men at dette kan gå på bekostning av arbeidsvilkår og kvalitet dersom kontrollmekanismene ikke er tilstrekkelige.

Lønnsomheten ved konkurranseutsetting av omsorgstjenester hentes i hovedsak inn gjennom flere konkrete tiltak.

For det første reduseres ofte lønns- og pensjonskostnadene for de ansatte, siden private aktører gjerne tilbyr mindre gunstige betingelser enn det som er vanlig i offentlig sektor.

For det andre skjer det en effektivisering av driften, blant annet gjennom mer fleksibel organisering av arbeidstid og oppgaver, samt standardisering av tjenestene.

I tillegg kan redusert bemanning bidra til lavere personalkostnader.

Samtidig understrekes det i forskningen at administrative kostnader til oppfølging og kontroll kan spise opp deler av den økonomiske gevinsten, og at innsparinger på bemanning og lønn kan ha konsekvenser for både kvalitet og arbeidsvilkår.

KOSTNADENE som IKKE BLIR BEREGNET:

Sitat fra «Profittfri Velferd»: «De som vil privatisere og konkurranseutsette offentlige tjenester snakker gjerne mest om at konkurranse fører til innovasjon og mangfold, men når det blir vedtatt er det som regel ønsker om å spare penger som er avgjørende».

Dansk studie som var en undersøkelse av erfaringer med konkurranseutsetting av offentlige oppgaver – har gjennomgått andre studier (metaanalyse), inkludert norske:

Forskningsprosjektet,2014-16: «Dokumentation af effekter ved konkurrenceudsættelse»

viste at konkurranseutsetting av tekniske tjenester kunne gi noen økonomiske gevinster i oppstartsfasen.

Dette skyldtes ofte at private aktører i utgangspunktet hadde lavere kostnader og effektiviserte driften for å vinne kontrakter. Etter hvert ble det imidlertid klart at de besparelsene ikke var varige, og at gevinsten ved privat drift gikk ned over tid.

Hovedårsakene til dette var økte administrasjonskostnader, behov for strengere kvalitetssikring, og at private leverandører justerte prisene opp etter hvert som de etablerte seg i markedet.

I tillegg ble det ofte nødvendig med mer omfattende oppfølging fra det offentlige, noe som også bidro til å redusere den økonomiske fordelen.

Samlet sett viste studien at effekten av konkurranseutsetting var avhengig av hvordan ordningene ble organisert og fulgt opp, og at de antatte gevinstene ofte ble spist opp av nye kostnader og utfordringer over tid.

Selve anbudsprosessen koster penger. Men så er det også andre kostnader - til omstilling, til kontroll, til å holde på fagfolk som skal utforme neste anbudskrav, og så videre. Disse transaksjonskostnadene presenterer sjelden for beslutningstakerne      

Transaksjonskostnader er de ekstra utgiftene som oppstår når det skal inngås, gjennomføres eller følges opp en avtale eller et kjøp. Dette kan for eksempel være kostnader til anbudsprosesser, forhandlinger, kontroll, dokumentasjon og administrasjon.

I praksis betyr det at det ikke bare er selve tjenesten eller varen som koster, men også arbeidet og ressursene som må til for å sikre at avtalen blir riktig gjennomført.

Slike kostnader kan ofte være skjulte og blir ikke alltid synlige for beslutningstakerne på forhånd.

Ekstra tjenester kan for eksempel være vedlikehold som ikke var spesifisert i det opprinnelige anbudet, uforutsette reparasjoner, eller tilpasninger som oppstår når behovene endrer seg underveis. Det kan også dreie seg om tilleggstjenester som vinterberedskap, ekstra renhold ved arrangementer, eller oppfølging av nye lovpålagte krav.

Ofte må det da inngås tilleggsavtaler, som gjerne har høyere pris enn det som ble avtalt i første omgang, og dette kan lett føre til at kostnadene løper ut over det som var planlagt.

I tillegg til transaksjonskostnadene kommer det ofte samfunnsmessige og menneskelige kostnader som ikke alltid er synlige på bunnlinjen. For samfunnet kan konkurranseutsetting føre til økt fragmentering av tjenestene, der samarbeid mellom ulike aktører blir mer krevende og ressurskrevende.

Dette kan for eksempel gå ut over beredskap og helhetlig planlegging, særlig når flere leverandører skal koordinere innsats under uforutsette hendelser.

For ansatte kan konkurranseutsetting innebære økt usikkerhet om arbeidsforhold, lavere jobbsikkerhet og i noen tilfeller dårligere lønns- og pensjonsvilkår. Det kan også føre til mindre faglig utvikling og lavere trivsel, siden private leverandører ofte har fokus på effektivisering og kostnadskutt.

For brukerne kan det medføre redusert kvalitet på tjenestene, mindre forutsigbarhet og dårligere tilpasning til individuelle behov, særlig dersom endringer skjer hyppig eller tjenestene blir mer standardiserte.

Manglende oversikt over kostnader ved anbudsutsatt tjenester:

I FAFOs undersøkelse fra 2013 ble det sett nærmere på norske kommuner som hadde mye erfaring med konkurranseutsetting. Det dreide seg om kommuner som over tid hadde lagt ut flere tjenester på anbud og dermed hadde betydelig erfaring med slike prosesser. Hensikten var å kartlegge om disse kommunene hadde oversikt over de totale kostnadene knyttet til konkurranseutsetting, men undersøkelsen viste altså at ingen av de undersøkte kommunene kunne dokumentere det fulle kostnadsbildet.

Det er noen år siden denne undersøkelsen, men problemet med konkurranseutsettelse av velferdstjenester er at de er vanskeligere å beregne enn rent tekniske oppgaver som anbudsutsettes.

Privatisering kan også føre til at beslutningsprosesser flyttes fra det offentlige rom til lukkede styrerom, hvor innbyggerne har liten mulighet til å følge med eller påvirke. Dette svekker den demokratiske kontrollen fordi selskaper som leverer offentlige tjenester ikke har samme krav til åpenhet som kommunen eller staten.

For eksempel kan det være vanskelig å få innsyn i hvordan midlene brukes, hvilke vurderinger som ligger til grunn for kutt eller endringer, og hvordan kvaliteten faktisk måles.

Når kommersielle aktører overtar driften, blir ofte lønns- og arbeidsvilkår et område hvor det spares inn.

Dette kan gi lavere lønn og dårligere pensjonsbetingelser for de ansatte, og i mange tilfeller mindre bemanning, noe som igjen kan gå utover kvaliteten på tjenestene.

Samtidig kan selskaper velge å prioritere utbytte til eiere fremfor å reinvestere i tjenestene, slik at en større andel av skattekronene ender opp som profitt heller enn å styrke velferden. Over tid kan dette bidra til økt ulikhet, mindre tillit til systemet, og en oppfatning av at velferdstjenester først og fremst er en forretningsmulighet fremfor et felles samfunnsansvar.

LOVVERK OMKRING ANBUDSUTSETTELSE

I Norge er det flere lover og regelverk som gjelder for anbudsutsettelse av helse- og omsorgstjenester.

Sentralt står Lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) og tilhørende forskrifter, som pålegger kommuner og andre offentlige aktører å konkurranseutsette kjøp av varer og tjenester over visse terskelverdier. Dette gjelder også for helse- og omsorgstjenester, der kommunene må gjennomføre anbudskonkurranser ved tildeling av driftsavtaler til private virksomheter.

Videre åpner Helse- og omsorgstjenesteloven for at kommunene selv kan velge om de vil levere tjenester i egen regi eller kjøpe dem fra eksterne aktører, så lenge krav til kvalitet og pasientsikkerhet overholdes.

I tillegg har EØS-avtalen betydning, da den krever at det skal være fri konkurranse på tvers av landegrensene innenfor EØS-området, noe som også omfatter offentlige anskaffelser av helse- og omsorgstjenester.

Dette kan føre til at utenlandske velferdsprofittører kan komme inn å drive velferdstjenester.

Sammen gir disse lovverkene et rammeverk som både åpner for og tilrettelegger anbudsutsetting, samtidig som de stiller krav til likebehandling, åpenhet og konkurranse i prosessene.

Den manglende kunnskapen blant politikere og administrative ledere handler ofte om usikkerhet rundt regelverket og hvilke handlingsrom de faktisk har. Mange tror feilaktig at regelverket tvinger dem til å konkurranseutsette tjenester, selv om det i mange tilfeller er fullt mulig å velge egenregi dersom det er ønskelig og man følger de nødvendige rammene.

Frykten for å gjøre feil bunner gjerne i konsekvensene av å bryte anskaffelsesregelverket, som kan føre til klager, omgjøring av vedtak eller økonomiske sanksjoner. Dette gjør at flere vegrer seg for å ta initiativ til profittfri drift, selv når det ville vært fordelaktig for lokalsamfunnet.

I tillegg er det ofte en oppfatning om at anbudsprosesser er mer «trygge» fordi de følger standardiserte prosedyrer og gir en illusjon av objektivitet, selv om dette ikke nødvendigvis gir bedre tjenester. Denne usikkerheten kan føre til at man velger løsninger som er mer styrt av frykt for å begå formelle feil enn av hensynet til kvalitet og samfunnsbehov.

Anskaffelsesregelverket, hovedsakelig regulert gjennom lov om offentlige anskaffelser og tilhørende forskrifter, stiller krav til hvordan offentlige virksomheter skal gjennomføre innkjøp av varer og tjenester. Regelverket skal sikre likebehandling av leverandører, åpenhet i prosessene og effektiv bruk av offentlige midler. Det betyr at alle anskaffelser over visse terskelverdier må kunngjøres, og at konkurranse skal gjennomføres på en måte som gir alle aktuelle leverandører mulighet til å delta.

Dersom en offentlig aktør bryter anskaffelsesregelverket, kan dette føre til klager fra leverandører, som behandles av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).

Avhengig av alvorlighetsgraden kan det også bli aktuelt med omgjøring av vedtak, erstatningskrav, eller i noen tilfeller økonomiske sanksjoner.

Det er derfor viktig å følge de formelle kravene i regelverket nøye for å sikre at prosessen tåler både offentlig innsyn og eventuell klagebehandling.

EGEN REGI av HELSE- og OMSORGTJENESTER:

Dette innebærer at så lenge en kommune eller annen offentlig aktør velger å utføre tjenesten i egen regi, står de langt friere og er ikke bundet av de omfattende prosedyrene som anskaffelsesdirektivet krever.

Men dersom man bestemmer seg for å kjøpe inn tjenester fra eksterne leverandører, utløses hele regelverket – med krav til kunngjøring, konkurranse, likebehandling og dokumentasjon.

Direktivet regulerer blant annet hvordan anbud skal lyses ut, hvilke kriterier som kan legges til grunn for valg av leverandør, og hvordan prosessen skal gjennomføres for å sikre at alle aktører får samme mulighet til å delta.

Dette rammeverket er ment å forhindre favorisering og sikre rettferdig konkurranse på tvers av landegrensene i EØS-området.

Det betyr at norske kommuner ikke kan velge fritt blant leverandørene uten å følge de strenge reglene, og at prosessen skal tåle både offentlig innsyn og eventuell klagebehandling.

Dermed er det først når man går ut i markedet at det omfattende EU/EØS-regelverket får betydning for hvordan tjenestene kan organiseres og tildeles.

Hvis kommunen velger å ikke henvende seg til markedet (utlyse for anbud fra private), kan mange offentlige tjenester drives i egenregi.

Det er det offentlige eller kommunen som utfører tjenesten. Dette gjelder helse-, sosial-og omsorgstjenester som sykehjem, hjemmetjenesten, barnevernsinstitusjoner, rusomsorg, men også renhold, renovasjon og brannvernstjenester.

Dette gjelder også å drive med utvidet egenregi der ideelle organisasjoner.

UTVIDET EGENREGI FOR IDEELLE AKTØRER:

Utvidet egenregi betyr at en offentlig oppgave ikke er drevet av en etat eller avdeling i det offentlige direkte, men er lagt til et offentlig eiet selskap.

Eksempler på dette er helseforetakene og interkommunale renovasjonsselskaper.

Drives en tjeneste i utvidet egenregi, vil ikke lov om offentlige anskaffelser gjelde.

Dette gjør det mulig for også ideelle organisasjoner kan drive tjenester innen helse-, sosial og omsorg.

Eksempel er Frelsesarmeen, Blå Kors, Stiftelsen Diakonhjemmet og Betanien.

Disse organisasjonene er sentrale aktører innen helse- og omsorgsfeltet i Norge, og bidrar til mangfold, kvalitet og tilgjengelighet på tjenester – ofte med et verdibasert og profittfritt utgangspunkt.

De samarbeider tett med det offentlige og følger krav til kontroll og omsetning for utvidet egenregi, slik at de kan utføre oppgaver på vegne av kommunen eller staten.

Forutsetningen for ideelle organisasjoner kan drive med disse oppgaver er at det offentlige har like stor kontroll med den aktuelle ideelle virksomheten som med sine egne avdelinger og etater, og at virksomheten kun i begrenset grad er en del av markedet.

Disse 2 prinsippene kalles kontrollkravet og omsetningskravet.

Kontrollkravet innebærer at det offentlige må ha en tilsvarende kontroll over den ideelle aktøren som om det var en av sine egne interne avdelinger.

Dette betyr at det offentlige skal kunne styre vesentlige beslutninger og ha innflytelse på virksomhetens strategiske retning, økonomiske disposisjoner og daglig drift. For eksempel må det offentlige kunne utpeke styremedlemmer og føre tilsyn med hvordan oppgavene utføres.

Omsetningskravet betyr at den ideelle virksomheten i hovedsak må utføre oppdrag for det offentlige, og kun i begrenset grad kan tilby tjenester på det åpne markedet. Med andre ord skal hoveddelen av omsetningen komme fra oppdrag eller kontrakter med det offentlige, og kommersiell virksomhet ut mot andre aktører skal være marginal. Dette sikrer at virksomheten i praksis fremstår som en forlengelse av det offentlige.

Virksomheten må motta minst 80 % av sine inntekter fra det offentlige, og kan maksimalt ha 20 % av inntektene det private markedet.

Ingen kommersielle aktører kan ha eierinteresser eller ha mulighet for å ta ut profitt i en slik virksomhet.

Når både kontrollkravet og omsetningskravet er oppfylt, regnes virksomheten som en del av det offentlige systemet (utvidet egenregi), og da gjelder ikke vanlig anskaffelsesregelverk. Dette gir rom for å la ideelle aktører utføre helse- og sosialtjenester på vegne av det offentlige, samtidig som prinsippene om åpenhet og ansvarlighet ivaretas.

Alliansen for Velferdsstaten er et samarbeid mellom flere fagforeninger og organisasjoner i Norge. Sentrale aktører som står bak alliansen inkluderer Fagforbundet, Norsk tjenestemannslag, Handel og kontor i Norge og Pensjonistforbundet. 

Alliansen jobber for å forsvare og videreutvikle den norske velferdsstatens, med fokus på offentlig tjenesteproduksjon og motstand mot kommersialisering.

Det er dermed et partsinnlegg som bygger opp om forsvaret av egenregi i kommunene når det gjelder omsorg og velferd.

For velferdsstatens notat 2/ 2023. Konkurranseutsatte sykehjem i Norge 1997 til 2023.

1997 var første gang sykehjem ble satt ut på anbud.

Dette notatet fra For velferdsstaten oppsummerer utviklingen av konkurranseutsatte sykehjem i Norge fra 1997 til 2023.

Gjennomgangen viser en tydelig trend der åpne anbudsrunder har ført til økt privatisering og kommersialisering av sykehjemsdriften. Det er kun få unntak fra hovedregelen om at kommersielle aktører vinner anbudene, og dette har medført store forskjeller i lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår for ansatte, særlig på grunn av ulike tariffavtaler og pensjonsordninger.

Dette betyr at når sykehjem legges ut på åpne anbud, er det i praksis de kommersielle selskapene som får kontrakten til å drive dem. Med privatisering menes at driften flyttes fra kommunen til private aktører, og kommersialisering innebærer at målet om profitt blir styrende for hvordan tjenestene tilbys. Unntakene der ikke-kommersielle aktører vinner, er sjeldne og ofte knyttet til spesielle forhold (utvidet egenregi) slik at hovedregelen er at markedet favoriserer de kommersielle selskapene.

Driften under kommersielle kontrakter har skapt utfordringer med tilpasning av tilbudet og økt risiko, der eiernes profittmål ofte kommer i konflikt med kvaliteten på tjenestene.

Offentlige midler blir vanskeligere å følge, og det er grunn til å tro at en betydelig andel overføres fra fellesskapet til private eiere uten tilstrekkelig innsyn.

Rekommunalisering skjer enten etter utløpt anbudsperiode eller som følge av kontraktsbrudd og manglende lønnsomhet hos kommersielle aktører.

Internasjonale erfaringer viser at når kommersielle aktører tar over sykehjem, presses kvalitet og arbeidsvilkår ned, mens kostnader og profitt øker.

Konklusjonen er at konkurranseutsetting og privatisering har ført til økt kommersialisering, større forskjeller for ansatte og utfordringer med å sikre kvalitet og åpenhet i velferdstjenestene.

HISTORIEN OM MARKEDSLIBERALISMEN

Det kan være interessant å ta den historiske bakgrunnen for kommersialisering og privatisering av velferdstjenester.

Det sies at «Økonomi påvirker alle aspekter av livet ditt og påvirker alt du gjør».

Fra hvordan vi organiserer offentlige tjenester, til hvordan vi forholder oss til velferdsstaten og forbruk i hverdagen, spiller økonomiske prinsipper en sentral rolle. Dette merkes tydelig i debatten om anbudsutsetting av omsorg, hvor både samfunnsverdier og økonomisk effektivitet veies opp mot hverandre.

HISTORIE ON MARKEDSLIBERALISME

Markedsliberalisme er en økonomisk teori som legger vekt på at økonomisk frihet, privat eiendomsrett og *frie markeder er avgjørende for å oppnå økonomisk vekst og velstand.

*Et fritt marked er et økonomisk system der varer og tjenester omsettes uten statlig innblanding i form av prisreguleringer, subsidier eller restriksjoner. Her bestemmes prisene utelukkende av tilbud og etterspørsel, og både kjøpere og selgere står fritt til å inngå avtaler på egne vilkår. I et slikt system er konkurranse mellom aktørene sentralt, noe som skal bidra til effektiv ressursbruk og innovasjon.

Det bør være en betingelse at markedet er så stort at reell konkurranse forekommer. Mange vil hevde at for eksempel i Norge med 3 store matvaregiganter fungerer ikke det frie markedet.

Dette illustrerer hvordan markedsstrukturen lett kan begrense konkurransen, spesielt når få aktører dominerer. Forbrukerne får ofte høyere priser og mindre valgmuligheter, og det kan oppstå utfordringer med innovasjon og kvalitet.

Likeledes vil det ikke kunne fungere hvis det er få aktører som kommer med anbud.

Når konkurransen om offentlige kontrakter er begrenset til et fåtall leverandører, risikerer man at prisene presses opp og kvaliteten på tjenestene svekkes. Dette kan føre til at offentlige midler ikke benyttes optimalt, og at samfunnets behov ikke alltid blir ivaretatt.

Her er en kort historie om dens utvikling:

1.Opplysningstiden (1700-tallet):

Markedsliberalismen begynte å ta form under opplysningstiden, hvor tenkere som Adam Smith (skotsk filosof, f.1723 - 1790) fremmet ideene om frie markeder. I sitt verk "An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations"  (En undersøkelse av forholdene og årsakene til nasjoners rikdom") fra 1776 argumenterte Smith for at individers egeninteresse, i et fritt marked, fører til samfunnets beste.

2. 19. århundre:

Ideen om markedsliberalisme ble videreutviklet av økonomer som David Ricardo (britisk økonom, f.1772 - 1823) og John Stuart Mill (britisk filosof, f. 1806 - 1873). Denne perioden så en økning i industrialisering, og det ble anerkjent at økonomiske friheter stimulerte innovasjon (utvikling) og produksjon.

3. Klassisk økonomi:

Markedsliberalismen fikk sitt sterke grunnlag gjennom klassisk økonomisk teori, som hevdet at fri konkurranse fører til effektiv ressursallokering (fordeling av ressurser).  Det var lite ønskelig med inngripen fra staten.

Begrepet laissez-faire ble populært, som betyr "la gå"  

Begrepet ”laissez-faire”, stammer fra fransk og har vært sentralt innen økonomisk teori, spesielt i diskusjoner om markedsøkonomi og økonomisk frihet. Det var opprinnelig introdusert av de franske fysiokratene på 1700-tallet, særlig François Quesnay og hans tilhengere. Fysiokratene mente at økonomien burde være fri for statlig innblanding, og at markedet selv ville regulere seg best gjennom naturlige lover.

Senere ble begrepet videreutviklet og popularisert av klassiske økonomer som Adam Smith, som også argumenterte for at «en usynlig hånd» styrer markedet mot effektiv ressursbruk hvis myndighetene lar markedet fungere fritt.

En fysiokrat var en tilhenger av en økonomisk skole som oppstod i Frankrike på 1700-tallet. Fysiokratene mente at jordbruket var den grunnleggende kilden til velstand, og at økonomien burde styres av naturlige lover uten statlig innblanding. (Dette var før industrien oppsto).

4. Reaksjoner på kriser:

Etter den store depresjonen på 1930-tallet oppstod keynesianske ideer som utfordret markedsliberalismen, og det ble argumentert for mer statlig inngripen for å stabilisere økonomien. Dette førte til en periode med blandede økonomiske modeller.

Etterkrigstiden var preget av troen på at sterk statlig styring og omfattende velferdsordninger kunne sikre økonomisk vekst og sosial trygghet. Disse ideene la grunnlaget for den modellen nyliberalistene senere kritiserte, og ønsket å erstatte med mer markedsliberale løsninger.

De keynesianske ideer ble først og fremst utviklet og fremmet av den britiske økonomen John Maynard Keynes (britisk, f. 1883 - 1946 ) Han skrev verket "The General Theory of Employment" (Den generelle ansettelsesteorien)

Han argumenterte for at staten burde spille en aktiv rolle i økonomien, især under kriser, ved å investere offentlige midler og regulere markedet for at motvirke arbeidsløshet og økonomiske nedgangstider.

Keynes’ teorier lagde fundamentet for den økonomiske politikk, som dominerte mange vestlige land i efterkrigstiden, hvor fokus var på velferd og statlig styring.

5. 1980-tallet – Nyliberalismen:

I løpet av 1980-tallet, med lederskap fra politikere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan, fikk markedsliberalismen en renessanse med nyliberalismen.

Denne bevegelsen fokuserte på avregulering, privatisering av statlige foretak og mindre skatt.

6. 21. århundre:

I dag er markedsliberalismen fortsatt en dominerende ideologi, men den møter utfordringer fra ulike retninger som sosialisme, grønn økonomi og populisme, spesielt med tanke på sosiale ulikheter og miljømessige utfordringer.

Adam Smith, John Stuart Mill og David Ricardo. De 2 førstnevnte var egentlig filosofer som gjorde sine betraktninger om hvordan de frie markedet var gunstig å utvikle økonomien. David Ricardo var økonom.

John Maynard Keynes var britisk økonom som mente at staten måtte ha mer styring på økonomien.

NYLIBERALISMEN

er en samfunnsøkonomisk og politisk retning som fikk stor innflytelse fra 1980-tallet og fremover.

Retningen legger vekt på fri konkurranse, privatisering, deregulering av markeder og redusert statlig innblanding i økonomien.

Tanken er at markedet selv, gjennom tilbud og etterspørsel, best regulerer økonomien og skaper vekst og effektivitet.

Deregulering betyr at staten fjerner eller reduserer lover, regler og restriksjoner som styrer en sektor eller et marked.

Målet er å gi aktørene større frihet, øke konkurransen og la markedskreftene i større grad bestemme priser og tilbud.

Dette kan for eksempel innebære at tidligere offentlige monopol åpnes for private aktører, eller at krav til hvordan varer og tjenester skal produseres og omsettes, fjernes eller mykes opp.

I praksis betyr dette ofte at offentlige tjenester og velferdsordninger blir satt ut på anbud, og at private aktører får større plass innen helse, omsorg og utdanning.

Nyliberalismen har blitt kritisert for å føre til økte sosiale forskjeller og mindre trygghet «for folk flest», særlig når det gjelder arbeidsvilkår og tilgang til velferdsgoder.

Blant de mest sentrale hovedpersonene bak nyliberalismen finner vi økonomer som Milton Friedman (amerikansk økonom, f.1912 - 2006) og Friedrich Hayek(østerisk-britisk økonom f. 1899 - 1992). Disse var sterke talspersoner for frie markeder og begrenset statlig innblanding, og deres ideer har hatt stor innflytelse på både politikk og økonomisk teori.

I tillegg har politiske ledere som Ronald Reagan i USA og Margaret Thatcher i Storbritannia vært viktige i å omsette nyliberalistiske prinsipper til praktisk politikk, spesielt fra 1980-tallet og fremover.

PRO et CON NYLIBERALISMEN (for eller mot nyliberalismen)

Nyliberalisme har hatt en betydelig innvirkning på kommunale velferdstjenester, og det finnes både positive og negative aspekter ved denne tilnærmingen. Her er en oversikt:

POSITIVE FORHOLD (idealene, som ofte ikke oppfylles, annet enn for de som tar ut overskuddet)

1. Effektivitet:

Nyliberalismen fremmer effektivitet ved å konkurranseutsette tjenester. Privat aktører konkurrerer om å levere tjenester, noe som kan føre til bedre kvalitet og lavere kostnader.

2. Valgfrihet:

Brukere av velferdstjenester kan ofte velge mellom ulike leverandører. Dette gir mer fleksibilitet og mulighet for å tilpasse tjenester etter individuelle behov.

Dette vil sjelden være tilfelle i de små norske kommuner.

3. Innovasjon:

Konkurranse kan stimulere innovasjon, da både offentlige og private aktører søker å utvikle nye og bedre løsninger (innovasjon) for velferdstjenester.

4. Reduserte offentlige utgifter:

Nyliberalisme kan føre til reduserte kostnader for kommunene, noe som kan gi rom for andre investeringer eller tjenester.

 NEGATIVE FORHOLD:

1. Kvalitet og likeverdighet:

Økt konkurranse kan føre til at enkelte leverandører kutter kostnader på bekostning av kvalitet, og det kan oppstå forskjeller i tilgjengelighet og kvalitet på tjenester mellom ulike områder.

2. Ulikhet:

Valgfrihet kan være en fordel for de med ressurser, men kan ekskludere de med færre ressurser fra å få tilgang til gode tjenester, noe som fører til større sosial ulikhet.

3. Fragmentering:

Nyliberale tilnærminger kan føre til en fragmentering av tjenestetilbudet, hvor ulike aktører leverer tjenester som ikke er godt integrert, noe som kan skape forvirring og ineffektivitet.

* Fragmentering betyr at noe deles opp i mindre deler eller enheter som ikke nødvendigvis samarbeider eller henger sammen på en god måte. I sammenheng med velferdstjenester og nyliberalisme brukes begrepet ofte om at tjenester som tidligere var samlet under offentlig ansvar, splittes opp og settes ut til ulike private aktører. Dette kan føre til at brukere opplever mindre helhetlige tilbud, og at ansvaret for tjenestene blir utydelig fordelt mellom mange aktører. Det kan føre til ansvarsfraskrivelse.

1) Illustrasjon av markedsliberalisme

2) Ronald Reagan, tidligere amerikansk president, f.1911 - 2004. Som det fremgår av tekst var det viktig å "krympe staten" som brukte for mye penger. 

3) Margaret Thatcher, tidligere britisk statsminister, f. 1925 - 2013. Sammen med Reagan var disse store tilhengere av nyliberalismen.

KONSULENTFIRMA og PRIVATISERING.

Økonomer utvikler teorier for å forklare hendelsesforløpet på hva enn de måtte studere. Noen av disse teoriene har blitt testet ut i den virkelig verden og noen av disse teoriene blir tatt i bruk uten at de noen gang har blitt testet.

Siden kommuner ofte er avbyråkratisert og har kvittet seg med kompetanse på en rekke områder (overtatt av kommersielle interesser) må kommunen ofte hente hjelp utenfra, og da nyttes konsulentfirmaer. 

Konsulentfirmaer som ofte veileder det offentlige (kommuner mm.) kan ikke alltid være sikker på resultatet av sine forslag, men markedsfører dem med stor tro på sin organisasjon.

Dette kan føre til at kommuner tar i bruk løsninger som ikke nødvendigvis er grundig testet i praksis, og at det oppstår et spenn mellom forventningene som skapes og de faktiske resultatene.

Samtidig kan konsulentenes overbevisning gi politiske beslutningstakere trygghet til å gjennomføre endringer, selv om risikoen for uforutsette konsekvenser fortsatt er til stede.

Konsulentfirma er profittsøkende og vil stort sett alltid gå god for økende privatisering i det offentlige. De tar imidlertid sjelden (aldri) på seg ansvaret om noe går galt.

THE BIG CON

«The Big Con" av Mariana Mazzucato og Rosie Collington  fra 2023 er en bok om konsulentbransjen. Konsulentfirma opptrer ofte som veiledere til det offentlige.

Mariana Mazzucato er en anerkjent økonom og professor ved University College London. Hun er kjent for sitt arbeid om innovasjon, entreprenørskap og den offentlige sektorens rolle i økonomisk utvikling.
Rosie Collington er forsker og skribent, med fokus på offentlige policyer og innovasjon. Hun har jobbet sammen med Mazzucato på prosjekter relatert til økonomiske reformer og bærekraft.

Policyer er retningslinjer eller prinsipper som styrer hvordan en organisasjon, myndighet eller virksomhet skal opptre i ulike situasjoner.

Ofte utformes policyer (retningslinjer, prinsipper eller strategier) for å sikre at beslutninger tas på en konsekvent og gjennomtenkt måte, og de kan omhandle alt fra interne rutiner til offentlige regler om velferd, arbeidsliv eller tjenester.

Innen offentlig sektor handler policyer gjerne om hvilke mål og prioriteringer som skal ligge til grunn for tildeling av ressurser og utforming av tjenester.

Forfatterene undersøker hvordan offentlige og private partnerskap, særlig i innovasjonsprosesser, ofte fører til ineffektivitet og høyere kostnader for samfunnet. De argumenterer for at offentlige midler ofte brukes på en måte som ikke maksimerer samfunnsnytte, og den kritiserer systemet av "komplementære firmaer" for å prioritere profitt fremfor offentlig gode.

Komplementære firmaer er selskaper som utfyller hverandre ved å tilby tjenester eller produkter som sammen gir en helhetlig løsning for kunden.

I sammenheng med konsulentbransjen og offentlig sektor, betyr dette ofte at flere firmaer samarbeider om prosjekter, men at de samtidig kan prioritere å sikre egen profitt framfor det offentlige beste.

Slik samhandling kan føre til redusert kontroll og oversikt for det offentlige, der ressursene spres mellom flere aktører istedenfor å styrke intern kompetanse.

Dette er spesielt vanlig i store prosjekter, hvor anbudsgivere henter inn tjenester fra ulike firmaer – for eksempel ved å benytte utenlandske, lavtlønnede arbeidere via rekrutteringsbyråer, samtidig som hovedselskapet styrer prosessen.

Forfatterne legger vekt på behovet for en ny tilnærming der offentlig sektor tar mer ansvar for innovasjon og investerer i prosjekter som gagner samfunnet som helhet.

Bokens fulle tekst sier noe om problemstillingene i boken; "The Big Con (er forkortelse for The Big Confidency (Stor tillit): How the Consulting Industry Weakens Our Businesses, Infantilizes Our Governments, and Warps Our Economies"

(Hvordan konsulentbransjen svekker virksomhetene våre, infantiliserer myndighetene våre og forvrenger økonomiene våre) gir en kritisk vurdering av konsulentindustrien og dens innvirkning på både offentlig og privat sektor. Her er noen sentrale punkter fra boken:

Hovedtemaer:

1. Konsulentindustriens vekst:

Boken undersøker hvordan store konsulentfirmaer har vokst frem i løpet av de siste tiårene, og hvordan de har infiltrert både store selskaper og offentlige institusjoner.

2. Dårlig rådgivning:

Mazzucato og Collington argumenterer for at mange konsulenter gir råd som ofte er overfladiske eller utilstrekkelige, og at denne rådgivningen kan skade organisasjoner mer enn den hjelper.

3. Mangel på ansvarlighet:

Konsulentfirmaer er ofte ikke ansvarlige for resultatene av sine anbefalinger. Dette kan føre til en kultur der beslutningstakere unngår ansvar og skyver problemer videre.

4. Kostnader og ineffektivitet:

Forfatterne påpeker at bruken av konsulenter kan medføre betydelige kostnader uten å gi tilstrekkelig avkastning, noe som fører til ineffektivitet i både offentlig og privat sektor.

5. Konsulenters innflytelse:

Boken diskuterer hvordan konsulenter kan ha en overdreven innflytelse på politikkutforming og forretningsstrategier, noe som kan føre til beslutninger som ikke er i tråd med det bredere samfunnets eller organisasjonens interesser.

6. Infantilisering av organisasjoner:

Mazzucato og Collington argumenterer for at avhengigheten av konsulenter kan "infantilisere" både offentlige og private organisasjoner ved å svekke den interne evne til å løse oppgaver pga organisasjonen ikke har ekspertisen. Det skyldes avbyråkratisering (deregulering) av organisasjonen.

«Infantilisere»: Infant betyr barn (barnsliggjøre) i denne sammenhengen kan være «umyndiggjøre». Begrepet «umyndiggjøre» beskriver hvordan konsulentbransjen kan bidra til at offentlige myndigheter mister evnen til å ta selvstendige og ansvarlige beslutninger, og dermed blir avhengige av ekstern ekspertise.

Det handler om å «gjøre avhengig» eller «svekke selvstendighet», dvs. formidler hvordan offentlig sektor kan miste sin egen styringskraft og kompetanse.

Bakgrunnen kritikken er at konsulentselskaper ofte selger inn sine tjenester med påstander om spisskompetanse og løsninger som skal effektivisere og forbedre offentlige prosesser.

The Big Confidency (Stor tillit).

I realiteten viser det seg ofte at kunnskapsnivået ikke alltid står i forhold til prislappen, og at de foreslåtte løsningene kan være generiske (løsningen eller rådet er allment, generelt, standardisert eller lite tilpasset den spesifikke situasjonen).

Dette fører til at offentlige midler brukes på dyre eksterne råd fremfor å bygge opp kompetanse og kapasitet internt i forvaltningen.

På lang sikt kan denne avhengigheten av eksterne aktører svekke offentlig sektor, fordi ansatte ikke får mulighet til å utvikle egne ferdigheter og erfaringer.

Dermed reduseres evnen til å håndtere utfordringer selvstendig, og det oppstår et kompetansegap som gjør det vanskeligere å ta strategiske valg uten hjelp utenfra.

Dette kan se ut til å være planen til konsulentfirmaene, slik at det dannes grunnlag for videre behov. Dette kan bidra til en ond sirkel der outsourcing blir normen, og offentlig sektor mister kontrollen over egne kjerneoppgaver.

Viktige konklusjoner:

Forfatterne oppfordrer til en mer kritisk tilnærming til konsulentbransjen, spesielt innenfor offentlig sektor. De argumenterer for at det er behov for å bygge opp interne ressurser og kompetanse i organisasjoner, samt å innføre mer ansvarlighet og transparens i samarbeidet med konsulentfirmaer. Dvs. stoppe avbyråkratisering og deregulering.

AKTUELL PROBLEMSTILLING

Dette temaet er særlig aktuelt nå, ettersom det er økende oppmerksomhet rundt mulige forbindelser mellom tidligere politikere som har gått over til konsulentbransjen, deres samarbeid med det private næringsliv, og hvilken innflytelse dette kan ha på offentlige organisasjoner og beslutningsprosesser.

Mange politikere går inn i konsulentbransjen etter sin politiske karriere, men noen har også kommet inn i politikken etter at de har arbeidet i konsulentfirma.

I Debatten på NRK i februar-26 stilte Anette Trettbergstuen som en representant for poltikere som har gått til konsulentbransjen som PR-rådgiver. Hun var tidligere vært kultur og likestillingsminister til hun måtte gå av pga forfordeling til personer i hennes nære bekjentskapskrets.

Hun prøvde i Debatten å fremstille sin jobb som nærmest veldedighet overfor mindre organisasjoner. Det er svært lite troverdig. Hun som andre vil sannsynlig utnytte sin kunnskap som politiker og de nettverk hun har.

Det er flere Frp politikere som har jobbet i konsulentfirma etter og før gjeninntreden i politikken. Det er ikke usannsynlig at også der er uheldige tilkknytninger.

Boken «The Big Con» gir et relevant perspektiv i lys av dagens komplekse utfordringer og hvordan organisasjoner kan navigere i et landskap hvor konsulenttjenester ofte anses som essensielle. 

Boken "The Big Con" burde være pensum for politikere.

I en kommentar fra kritikere av boken, har det på en humoristisk måte blitt skrevet om hvordan konsulentfirma jobber: «De låner klokken din, forteller deg hva tiden er og beholder klokken». Dette illustrerer hvordan konsulentfirmaer posisjonerer seg og gjør at offentlige stadig blir avhengig av deres tjenester (bli fortalt av konsulentfirma hva klokken er).

KONKLUSJON

Omsorg på anbud har gjennom flere tiår (ca. 40 år) vært en vedvarende og omstridt problemstilling i norsk velferdspolitikk.

Erfaringene viser at løftene om lavere kostnader og bedre kvalitet sjelden er oppfylt, og at gevinsten ofte hentes ut gjennom dårligere arbeidsvilkår, redusert bemanning og fragmentering av tjenestene.

Samtidig svekkes den demokratiske kontrollen når viktige beslutninger flyttes fra det offentlige rom til lukkede styrerom, og samfunnsverdier utfordres av markedslogikk og profittmotiv.

Lovverket åpner for både konkurranseutsetting og drift i egenregi, men forutsetter at politikere og ledere har nødvendig kompetanse til å velge det som gagner fellesskapet best.

Forskning og offentlige utredninger dokumenterer at velferdstjenester skiller seg fra tradisjonelle markedsbaserte tjenester, og at konkurranse ikke automatisk gir bedre tjenester for brukere og ansatte. Tvert imot kan privatisering føre til mer oppsplitting, mindre forutsigbarhet og økt risiko for svekket kvalitet, spesielt i omsorgssektoren hvor relasjoner, trygghet og kontinuitet er avgjørende.

Konsulentbransjens inntog har ytterligere forsterket denne utviklingen ved å gjøre det offentlige mer avhengig av ekstern ekspertise, på bekostning av intern kompetanse og styring.

Konklusjonen er at konkurranseutsetting og privatisering av omsorgstjenester ikke har gitt de samfunnsmessige gevinstene som ble forespeilet.

Det er derfor nødvendig å styrke offentlig egenregi, bygge opp intern kompetanse og sikre at velferdstjenestene styres av folkevalgte etter politiske mål, fremfor å la markedskreftene og profittmotivet få overtaket.

Slik kan vi ivareta fellesskapets interesser, sikre likeverdige tjenester og trygge arbeidsforhold for ansatte – til det beste for hele samfunnet.

KILDER; fremgår av teksten.

Fullført fredag 13. mars 2026