VÆRE DEG SELV

VÆRE SEG SELV

 

Her er en del tanker om ett vanskelig tema.

Når jeg er ute og reiser er det ofte jeg går innom de bokhandlerne som finnes på flyplasser. Tanum på Gardermoen er ofte en gullgruve av litteratur på ulike områder.

En gang kom jeg over en bok med tittelen; «Alene Naken». Den teksten sa ikke mye om hva boken handlet om, men den hadde underteksten «Hvorfor er vi redd for å være oss selv?». Det var mer avklarende. Boken er skrevet av lege Tormod Huseby, spesialist i psykiatri.

Boken innledes med ett dikt av Hugo Prather; «Only a Person who Risks is Free» (denne oversettelse er av Eirik J. Irgens)

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.

Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.

Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere. Den person som ikke risikerer, gjør ingen ting, har ingen ting, er ingen ting. Han kan kanskje unngå lidelser og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve. Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer er FRI.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Dette er sterke utsagn, men er nok en del sannheter.

Tillitt er viktig for at vi skal føle oss trygg og kunne være oss selv, føle at vi blir godtatt som den vi er. Tillitt er viktig i alle nære relasjoner som vennskap, familie og på arbeid.

Vi er ikke selvstendige personer hvis vi ikke kan vise oss som den vi er. Vi er ofte engstelig for hva andre måtte mene om oss.

Forhold mellom mennesker som er preget av at vi er usikker på at de andre verdsetter oss som vi er, gjør oss utrygge. Vi vil ikke tørre å stole på egne meninger, følelser eller behov, men vil prøve å tilpasse oss til det vi tror de andre ønsker.

Denne utryggheten på å være oss selv starter allerede i barndommen. Det er ikke slik at relasjonene i familien behøver å være så uheldig. Men utryggheten på oss selv og følelsen av å ikke bli godtatt blir verre i en familie der en aldri blir sett og blir akseptert som den en er.

Alle har nok i en eller annen situasjon følt frykt for å bli sosialt avvist. Det kan en tåle skjer en og annen gang. Blir en derimot vedvarende devaluert eller avvist kan det føre til store konsekvenser som angst og depresjon, rusmisbruk, kroniske smerter og i verste tilfeller selvmord.

Det gir skamfølelse å bli avvist og en vil nødig snakke om dette. En holder skamfølelsen for seg selv og vil gjerne holde seg unna andre mennesker for å unngå å provosere følelsen. Dermed vil en bli ensom og isolert.

I en konsultasjonssituasjon er det ikke angst, men skam som hindrer pasienten i å fortelle det som plager ham. Pasienten frykter å bli avvist hvis han eller hun forteller om det vanskelige som er årsak til hans/hennes problemer.

Vi lever i ett samfunn hvor det er krav til å oppnå noe hele tiden. Vi skal hele tiden oppleve noe nytt, reise, forbruke og vise at vi er vellykket, gjerne med hjelp av sosiale medier. Vi kan ikke være kjedelig eller ha negative følelser – det passer ikke inn. Vi prøver å dekke over vår sårbarhet gjennom stort forbruk (handleturer), usunt kosthold og noen ganger rusmidler og beroligende medikamenter.  Dette stadige kravet om vellykkethet som ikke lar seg oppfylle, gjør at vi er sårbare og får en økende skamfølelse. Å føle seg annerledes eller å ikke være med er vanskelig.

Tilliten til andre utvikles tidlig fra spedbarnsalderen. Barnet som er hjelpeløst må bli møtt på sine krav og oppleve trygghet gjerne til mor eller annen omsorgsperson. Barn som ikke får denne omsorgen får vansker senere i livet med relasjoner til andre. Det sies at Keiser Fredrik II i det 13. århundre gjennomført ett eksperiment med barnehjemsbarn hvor barna bare ble matet og vasket, men ikke fikk noen nær menneskelig kontakt. Alle barna døde antagelig pga mangel av trygghet og kontakt.

Noen opplever allerede fra barndommen at de er lite verdt og uønsket. Selv i en «god familie» kan det oppstå forventninger om hva en skal gjøre og yte. For å få en oppmerksomhet som en ønsker må en gå på akkord med sine følelser og ønsker. Foreldre kan gi oppmerksomhet bare når det går bra og ikke i situasjoner der en yter mindre bra. Det kan være konkurranse mellom søsken som foreldre ikke ser. Foreldre kan også være for opptatt med seg selv og sine ting at de ikke ser barnet. Barn kan pålegge seg det de tror er forventninger til dem fra foreldre. Blir det stilt strenge krav til barnet fra foreldre eller andre tidlig i livet, kan det lett føre til tvangsproblematikk. Barn vil ha bekreftelse på hva det er og ikke hva det gjør.

Vanlige negative maktmidler er; baksnakkelse, latterliggjøring og usynliggjøring. Dette virker sterkt på en person som opplever dette, spesielt hvis det gjøres av de som står en nærmest.

Viktor Hugo har sagt; «Den høyeste lykken i livet er vissheten om å være elsket for sin egen skyld, eller rettere sagt; å være elsket til tross for at man er den man er».

Det er selvfølelsen som styrer vår atferd og frykten for å bli avvist gjør at vi tilpasser oss og gjør det som antas forventes. Å bli avvist svekker selvfølelsen og det er vi engstelig for. Det er ofte slik at vi tror at arrogante personer som overser oss er sterke med full kontroll. De kan ofte være utrygge og oppfører seg avvisende for at de ikke skal risikere å bli avvist selv.

Har en dårlig selvfølelse vil en ofte ble selvoppofrende og «eager to please» (opptatt av anerkjennelse fra andre). Blir perfeksjonistiske for å få andres annerkjennelse. Det er ikke styrt av hva en ønsker, men hva en tror andre ønsker.

Kroppens utseende har stadig mer en viktig plass for at en skal føle seg vellykket. Kvinner skal være slanke, men det har blitt mer og mer populært å ha en kraftig bak (booty) og mange er opptatt av å trene for å oppnå dette. Menn skal også forme kroppen med kraftige muskler. Spesielt omfattende er dette i ungdomsmiljø. Det er vanskelig om en ikke klarer å henge med. Her vil det være synlig at du ikke er blant de vellykkede. Bransjen som driver med plastisk kirurgi har gode tider. Bedre blir det også for inngrepene som må gjøres for å få en perfekt kropp eller fikse på det som en ikke er fornøyd med bare øker. Voksne og eldre personer aksepterer ikke sin kropp naturlig. Debutalder for plastikk kirurgi for å fikse på kroppen blir stadig lavere. Det er ikke riktig at vi skal være så misfornøyd med oss selv, skamme oss over vår kropp.

For barn og ungdom og også den voksne generasjon i større og større grad er det viktig å henge med på sosiale medier gjerne døgnet rundt. Det tar mye tid og vise seg frem hele tiden på en eller annen måte. Det er viktig at en blir langt merke til. Får en ikke nok «likes» mm. føler en seg lite verdsatt. En våger heller ikke å hoppe av karusellen.

 

Det er sannsynlig dette Radiohead synger om i teksten «Creep», det å ønske å være noe annet enn det en føler seg, opplevelsen av å ikke ha tro på og å ikke tilhøre.  Det er en ganske sterk tekst med nedvurdering av seg selv i et samfunn hvor det ytre teller mye;

When you were here before,

Couldn´t look you in the eye,

You´re just like an angel,

Your skin makes me cry,

You float like a feather,

In a beautiful world,

I wish I was special,

You´re so fucking special.

 

But I´m a creep, I´m a weirdo,

What the hell am I doing here?

I don´t belong here.

 

I don´t care if it hurts,

I want to have control,

I want a perfect body,

I want a perfect soul,

I want you to notice when I´m not around

 

Osv.

 

Det å oppleve at en ikke klarer å stille opp til det en tror eller det som det faktisk forventes av nære omgivelser, venner og kolleger og av samfunnet virker selvutslettende på mange.

Det er vanskelig å klare å henge med. I boken « Stå Imot, si nei til selvutvikling » skriver psykologen Svend Brinkmann; «I den akselererende kulturen må man ha føtter , ikke røtter. Har man føtter, kan man bevege seg omkring. Man er mobil, flytende, foranderlig. Man kan løpe, danse og bevege seg i alle retninger, alt etter hva som er påkrevd. Har man røtter, har man derimot gått i stå og grodd fast.» 

Boken handler om hvordan vi skal stå imot presset i arbeid og samfunn om stadig å forandre oss og tilpasse oss. Selvutvikle oss som det fint heter. Vi må holde på noe av det bestående, fordi all utvikling er ikke god utvikling.

Det er ikke bare kravet til hvordan vi skal være som er stort og økende, men hva er nødvendig å ha for å ha det bra. Skillet mellom behov og ønsker er visket ut. Det krever at vi må stadig handle og skaffe nye ting for å følge med og for å være blant de lykkelige. Det er vanskelig noen gang å føle at en har alt det en trenger. Vi føler oss ikke lykkelige, for det kan være noe vi burde ha, som vi ikke har.  De behov en har i følge Maslows behovspyramide er i bunnen; Fysiologiske behov (å få dekt sult og tørst og søvnbehov), Trygghetsbehov (sikkerhet, beskyttelse), Sosiale behov (tilhørighet, kjærlighet), Annerkjennelse (selvaktelse) , Selvrealisering (personlig, åndelig). Alt annet av materielle ting som vi føler behov for å omgi oss med er bare ønsker og ikke behov.

 

I vårt overflodssamfunn er det så mange valg på alle områder. Vanskelig er det spesielt for ungdom når de skal velge hva de skal gjøre. Det er så store valgmuligheter for fremtidig yrke. Mange vet ikke hva de vil. De vet bare at de må ha gode resultat på skolen for å kunne velge en gang i fremtiden. Det blir store krav til å prestere. Det kan være bra til en viss grad. Imidlertid blir det ofte et unødig stort press på ungdommen. I tillegg skal de mestre og gjøre det bra i sport (fotball og/ eller fotball) eller drive med kroppsforming på studio, og gjerne ha ett par hobbyer til f. eks. musikk. Det som blir igjen av døgnet må brukes på sosiale medier. Dette fører til angst og kanskje depresjon og i alvorligste tilfelle der ungdommen føler at han ikke lenger klarer henge med, selvmord. Mange får smerter (i nakke og skulder) som fysioterapeut og kiropraktor må fikse på. Mange foreldre ser kanskje ikke at det neppe hjelper behandle symptomene. Det er årsaken en må gjøre noe med. Det går ikke an å betale seg ut av disse problemer.

 

Det er viktig å ha venner, men ofte er vil forholdet være basert på at det er viktig å ha omgang med personer med status og makt. En må vise at en er innenfor i en krets av personer. Det er ikke basert på vennskap, mer frykt og skam for å havne utenfor.  Et ekte vennskap er basert på respekt for de egenskaper og ideer og tanker personen har, ikke hva han eier eller har av status.  På ett nett jeg kjøpte i en kolonialbutikk i utlandet står det på ulike språk; «If you want to be loved, love». Dette reflekterer den sannheten at hvis et vennskapsforhold skal fungere så må det være gjensidighet i følelser (om ikke alltid kjærlighet)

 

KONKLUSJON: Å være seg selv er vanskelig og krevende. Å frykte avvisning og føle skam for vi ikke er en av dem fører til uhelse og kanskje sykdom. Stadig mer av problemene i det moderne krevende samfunn blir gitt en diagnose og dermed status som sykdom og kanskje noe som det blir gitt medisiner for det. Det er å begynne i feil ende.

Det må være lov i vårt samfunn å stå imot og bli akseptert for dette. Dessverre opplever mange når de ikke ønsker følge og være konform blir det ikke akseptert

Å leve uten å være tro mot seg selv skaper uhelse. Du er ikke ett problem i samfunnet om du ikke velger å stresse med, du er deg selv.

Det er viktig å rydde opp i dette, få hjelp til å finne tilbake til det du vil være – være deg selv og være trygg på det.