JEG LIKER DEG IKKE! 

DET ER VANSKELIGERE Å VÆRE HARD MOT NOEN VI SER OG LETTERE Å ANGRIPE DE VI IKKE SER.

Hvorfor er det lettere å være ond mot noen når vi ikke har personlig kontakt med og det blir vanskeligere å være hard når vi står ansikt til ansikt.

Vår oppførsel endres avhengig av om vi møter andre ansikt til ansikt enn om vi sender en kommentar på sosiale medier. Hvorfor foretrekker vi å ha vanskelige samtaler over telefon eller tekstmelding?

Filosofen Emmanuel Levinas (litauisk-fransk filosof, f.1906 – 1995) hadde en mening om dette. Møtet ansikt til ansikt ikke bare er en visuell opplevelse, men en etisk* forpliktelse som berører oss dypt. Når vi ser et menneske i øynene, blir vi minnet om vårt ansvar for den andre og vår plikt til å handle moralsk.

Når vi virkelig stirrer inn i noens ansikt, åpner du den delen av ditt vesen du ikke kan ignorere. Du ser deres sårbarhet. Et ansikt uten ord sier at jeg eksisterer, jeg lider, vær så snill, ikke ødelegg meg.

Ansiktet representerer en slags stilltiende bønn om respekt og omtanke, og det er i dette nærværet vi blir utfordret til å være mer menneskelige og empatiske.

*Etikk dreier seg om hvilke verdier og prinsipper som bør styre våre valg og handlinger, og hvordan vi tar ansvar for andre mennesker i samfunnet.

Dette var før internett og sosiale medier ble en viktig kommunikasjonsplattform. Nå går det raskt å meddele noe uten personlig kontakt at vi har ikke tid til å tenke gjennom konsekvensene av det vi videreformidler.

1) Vi oppfatter andres følelser når vi står ansikt til ansikt 

2) Det lett å kritisere noen vi ikke ser, mens ved ansikt til ansikt sanser vi den andres følelser

3) Sosiale medier gjør det lettere å hetse noen

BLIKK-KONTAKT HEMMER OND HANDLING

Primo Levi var italiensk kjemiker og forfatter, f. 1919 – 1987. Han var fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Han har skrevet en bok «Se questo è un uomo» (Hvis dette er et menneske) om oppholdet i Auschwitz.

Han beskriver hvordan SS-vaktene i Auschwitz nesten aldri så fangene i øynene, fordi å se var å anerkjenne deres menneskelighet. Levy skriver om hvordan vakten ville se forbi dem. Ansiktene deres var det ene systemet ikke kunne ødelegge.

Dette illustrerer hvordan fravær av blikk og fysisk nærhet kan brukes som en taktikk for å umenneskeliggjøre andre, og hvordan ansiktet likevel forblir et symbol på motstand og verdighet.

Å se noen i øynene er å møte deres historie og deres lidelse, noe som gjør det vanskeligere å ignorere eller avvise dem.

Primo Levy er særlig kjent for sine gripende bøker om erfaringene fra konsentrasjons- leiren, hvor han utforsket menneskets evne til å overleve og bevare sin verdighet under ekstreme forhold.

Levy skrev også om viktigheten av å anerkjenne den andre som et menneske, og hans refleksjoner har hatt stor betydning for forståelsen av umenneskeliggjøring og etikk.

1) Primo Levi med boken "Hvis dette er et menneske".  2) Ansikt til ansikt reflekteres følelsene.  3) Emmanuel Levinas

NÅR JEG SER DEG, KJENNER  JEG DINE FØLELSER.

DEN ANNENS HUMANISME

Vi lever i et samfunn som er fast bestemt på å fjerne ansiktet slik at vi kan sende skjellsord til noen uten å se ansiktsuttrykket og ubehaget det påfører dem.

Vi outsourcer våre drap og våre kriger til en drone med et knappetrykk.  Vi kan lese om tusenvis døde i en overskrift og ikke føle noe fordi det ikke finnes noe ansikt.

Jeg var i min studietid (jeg har forresten aldri sluttet å studere) på en forelesning holdt av en kjent krisepsykiater. Han sa det slik at når vi hører om flere tusen kinesere som omkommer i en katastrofe, vil vi kanskje bare trekke på skuldrene å tenke at det er kanskje bra, fordi det er så mange kinesere (dette var på den tiden da nyheter på andre siden av kloden kom kanskje flere dager etter at de hadde skjedd). Hvis vi ser en person i en ulykke nært på oss vil vi reagere annerledes, sterkere.  Det ble stor oppstandelse i forelesningssalen over at psykiateren kunne komme med en slik hjerteløs uttalelse om tap av mange liv, men han visste nok hva han sa.

Emmanuel Levinas mener at vårt moralske kompass først og fremst aktiveres i møtet med den andre – ansikt til ansikt. Når vi ikke ser ansiktet, mister vi den umiddelbare følelsen av ansvar, og det blir lettere å distansere oss fra konsekvensene av våre handlinger.

Å spørre «hvilket ansikt vi sluttet å se» handler derfor om å reflektere over hvem vi ikke lenger anerkjenner som fullt ut menneskelige, og dermed hvem vi risikerer å behandle uetisk eller likegyldig.

Emmanuell Levinas’ filosofi om DEN ANNNENS HUMANISME (essaysamling utgitt i 1972) handler om at møtet med et annet menneskes ansikt gir oss et grunnleggende etisk ansvar. Levinas mener at vi blir moralsk forpliktet når vi ser den andre i øynene – det er i dette møtet vi blir minnet om den andres sårbarhet og menneskelighet.

Ansiktet til den andre fungerer som en *moralsk katalysator: det gjør det vanskelig å ignorere, skade eller dehumanisere medmennesker.

Levinas understreker at etikken starter med relasjonen til den andre, og at vår plikt til å handle rett springer ut fra denne umiddelbare, personlige kontakten.

Kort sagt: Å anerkjenne den andre, og ta ansvar for deres menneskelighet, er selve kjernen i Levinas’ humanisme.

*Moralsk katalysatorbetyr noe som utløser eller forsterker vår evne til å handle etisk og vise ansvar. I Levinas’ filosofi er møtet med et annet menneskes ansikt en moralsk katalysator, fordi det gjør oss oppmerksomme på den andres sårbarhet og menneskelighet, og dermed får oss til å føle ansvar og empati.

Humanismen er en livs- og tankeretning som setter mennesket, dets verdighet og egenverdi i sentrum. Humanismen vektlegger at alle mennesker har iboende verdi og rettigheter, uavhengig av bakgrunn, tro eller status. Kjernen i humanismen er troen på menneskets evne til å tenke selv, vise medfølelse og ta ansvar for sine handlinger overfor andre.

Når vi kommuniserer digitalt eller anonymt, mister vi den umiddelbare menneskelige kontakten som oppstår når vi ser hverandre i øynene. Det er lett å glemme at det finnes et levende menneske bak skjermen, med følelser og livshistorie.

Når vi ser et menneske i øynene, blir vi direkte konfrontert med deres sårbarhet, livskraft og eksistens. Dette møtet gjør det vanskelig å ignorere den andres lidelse eller å behandle dem grusomt, fordi ansiktet – uten ord – formidler: "Jeg eksisterer, jeg lider, vær så snill, ikke ødelegg meg."

Dette er kanskje grunnen til at vi ofte velger de enklere, men mer distanserte kanalene når vi skal ta opp noe vanskelig – det føles mindre ubehagelig, men det kan også gjøre oss mindre empatiske.

Levinas argumenterte for at ansiktet til den andre er selve kilden til etikken; det er i møte med ansiktet vi blir minnet om vårt ansvar og vår plikt til å handle moralsk. Levinas påpeker derfor at det ikke først og fremst er reglene eller moralen som definerer vår etikk, men hvilke ansikter vi velger å se – og hvilke vi slutter å se.

Levinas filosofi er særlig relevant i dagens samfunn, hvor kommunikasjon ofte skjer uten fysisk nærhet.

Vi kan sende skjellsord, ignorere eller avvise andre uten å måtte se hvordan våre ord og handlinger påvirker dem. Dette gjør det enklere å være hard eller grusom, fordi vi ikke blir minnet om deres menneskelighet. Levinas’ tanker utfordrer oss til å søke den menneskelige kontakten, å se ansiktet – og dermed å ta ansvar for hvordan vi møter og behandler andre.

En liten historie: Jeg var sammen med min familie med mine barnebarn ved en kirke hvor vi skulle i dåp. Det var fint vær og vi ventet ute ca. 50-60 meter fra inngangen. Ved kirketrappen satt en tigger (sannsynlig fra Øst-Europa). Han ble totalt ignorert av alle som gikk inn i kirken. Jeg fant frem det jeg hadde av småpenger og sa til mitt barnebarn (4-5 år gammel) at han kunne ta disse å gi til tiggeren. Det gjorde han. Etter at barnebarnet hadde kommet tilbake så jeg at tiggeren satt å gråt. Han ble sannsynlig rørt av å bli sett, og i tillegg av et lite barn. Jeg ble rørt selv av å se det skje. Spesielt nok tok presten i sin preken i forbindelse med dåps-seremonien opp historien om den barmhjertige samaritan (Lukas 10, 25-37).

1) Etiske avveininger i møte med andre.  2) Tigger på kirketrapp (se tekst over). 3)Det er viktig å se andre, møte dem ansikt til ansikt for kunne handle riktig over for dem.

IN YOU EYE

sang av Suzanne Vega (amerikansk sanger) ofte tematisert mellommenneskelige relasjoner, identitet og hverdagsliv i musikken sin.

Teksten i sangen "In you eye"

"If you were to kill me now right here. I would still look you in the eye. And I would burn myself into your memory. As long as you were still alive. I would live inside of you. I’d make you wear me like a scar. And I would burn myself into your memory. And run through everything you are. ……"

Oversatt; "Hvis du skulle drepe meg nå, akkurat her. Jeg ville fortsatt sett deg i øynene. Og jeg ville brent meg inn i minnet ditt. Så lenge du fortsatt var i live. Jeg ville bodd inni deg. Jeg ville fått deg til å bære meg som et arr. Og jeg ville brent meg inn i minnet ditt. Og gå gjennom alt du er. ……"

Sangen «In you eye» beskriver en dyp og intenst følelsesmessig relasjon ved kontakt ansikt til ansikt. Teksten uttrykker hvordan et menneskes tilstedeværelse og innflytelse kan brenne seg fast i en annens minne, selv i møte med smerte eller konflikt. Sangen tematiserer også hvordan et menneske kan etterlate varige spor i en annens liv, som et arr, slik at den andres identitet og erfaringer blir preget av dette møtet.

"JEG-DU"-RELASJONEN

Martin Buber, en østerriksk-israelsk filosof, f. 1878 – 1965.

Han  er kjent for sitt begrep om «Jeg-Du»-relasjonen, der han hevder at ekte menneskelig kontakt oppstår når vi møter den andre som et «Du», ikke som et objekt eller et «Det». Dette møtet åpner for gjensidig ansvar og respekt, og danner grunnlaget for etikk.

 «Jeg-Du»-relasjon handler om hvordan ekte menneskelig kontakt oppstår når vi møter den andre som et «Du», altså som et selvstendig og likeverdig menneske – ikke som et objekt, et «Det».

I denne relasjonen er vi til stede med hele oss selv, og erkjenner den andres unike verdi og subjektivitet. Det åpner for gjensidig ansvar, respekt og nærhet, noe som danner grunnlaget for etisk samhandling og forståelse.

I motsetning til «Jeg-Det»-relasjonen, der den andre reduseres til et middel eller en ting, innebærer «Jeg-Du»-møtet at vi anerkjenner den andres menneskelighet og lar oss påvirke av deres nærvær.

Dette krever åpenhet og vilje til å møte den andre uten fordommer – et ideal som utfordrer oss til å være mer til stede og ansvarlige i våre møter, enten de skjer ansikt til ansikt eller i digitale kanaler.

Buber argumenterer for at ekte relasjoner krever nærhet og tilstedeværelse, noe som står i kontrast til de mer overfladiske forbindelsene som ofte finnes på sosiale medier.

Å leve i en «Jeg-Du»-relasjon handler om å bygge ekte forbindelser, der både respekt og ansvar får vokse.

1) "Jeg-du"-relasjonen  2) "Jeg-det"-relasjonen illustrert , AI generert. Personen ser bare et objekt (en ting) foran seg uansett hva det måtte være, inkludert et menneske. 3) Å ikke bli sett - være et objekt (en ting og ikke et menneske) for andre.

NÆRHET

Reklame for bistand

Reklame for bistand benytter ofte bilder av barn for å vekke følelser og engasjement hos oss som ser.

Selv om det bare er et enkelt bilde, kan det formidle en sterk følelse av nærhet og menneskelighet – vi blir minnet om barnets sårbarhet og behov for hjelp.

Dette visuelle møtet kan fungere som en moralsk katalysator, og kanskje bidra til at vi ønsker å handle eller gi støtte.

Slike kampanjer spiller på vår evne til å respondere med medfølelse når vi ser den direkte virkningen våre handlinger kan ha på et annet menneskes liv.

Den umiddelbare effekten av bildet knytter seg til Levinas’ filosofi om ansikt-til-ansikt-møtet, der vi gjennom å se barnets ansikt får en påminnelse om vårt etiske ansvar.

Video om barns lidelser i Gaza: Jeg videreformidlet en video fra Gaza som viste 2 brødre som var sterkt traumatisert. Den yngste satt å skalv, mens den eldste så helt fortvilet ut.

Det ble ikke mange «likes», overraskende få. Tror mange ikke klarer se dette, pga den totale hjelpesløsheten det viser

Denne videoen illustrerer hvor sterkt ansikt-til-ansikt-møter kan påvirke oss, samtidig som den viser den avmakten mange føler når de konfronteres med ekte lidelse.

Når vi blir presentert for så kraftig og brutal menneskelig smerte, kan det vekke en følelse av hjelpeløshet og et ønske om å distansere seg, noe som kanskje forklarer det lave engasjementet.

Det er lettere å trykke «like» på noe som inspirerer eller gir håp, enn på noe som viser dyp fortvilelse og menneskelig sårbarhet.

På denne måten blir videoen et tydelig eksempel på Levinas’ filosofi om at møtet med den andres ansikt ikke bare vekker ansvar, men også kan utfordre oss til å se egen begrensning og vår evne til å handle.

Krig setter soldater i ekstreme situasjoner der avstand og anonymitet ofte gjør det lettere å utføre voldshandlinger, fordi fienden blir redusert til et objekt eller et «Det».

Første gang man tar et liv i krig kan det vekke sterke indre konflikter og skyldfølelse, men med tiden kan denne prosessen bli rutinemessig og følelsesmessig nummen.

Når soldater derimot står ansikt til ansikt med en hjelpeløs motstander, kan det menneskelige møtet gjøre det vanskeligere å utføre volden.

Ansikt-til-ansikt-situasjoner kan vekke empati og minne oss om felles menneskelighet, og dermed bryte ned den avstanden som ellers gjør det mulig å handle brutalt uten å føle ansvar.

Dette fenomenet illustrerer Levinas’ filosofi om «ansiktet» som moralsk katalysator: Møtet med den andre som individ, ikke bare som en fiende, kan utløse medfølelse og etisk refleksjon. Slik viser krig at nærhet og menneskelig kontakt har kraft til å påvirke selv de mest ekstreme handlingene.

Bilde 1 ) I krig kan en soldat i kontakt direkte med fienden som ikke kan true ham, se mennesket og hjelpe ham.

Bilde 2 ) Et lidende barn i krigsområde. Mange føler det er vanskelig å se slike bilder av lidende barn, fordi vi føler oss hjelpesløs

ONDSKAPENS BANALITET

Hannah Arendt, en tysk-amerikansk statsviter og filosof f. 1906 – 1975.

Hun skrev om hvordan anonymitet og avstand kan bidra til ondskap, særlig i moderne samfunn der byråkrati og teknologi ofte fjerner oss fra konsekvensene av våre handlinger.

Hun introduserte begrepet «ondskapens banalitet» og påpekte viktigheten av å se og anerkjenne den andre for å motvirke umenneskelighet.

Begrepet «ondskapens banalitet» introduserte hun i sin analyse av rettssaken mot Adolf Eichmann, en nazistisk byråkrat ansvarlig for organiseringen av Holocaust.

Arendt observerte at Eichmann ikke var et monster, men snarere en vanlig, pliktoppfyllende funksjonær som utførte grusomme handlinger uten å reflektere over deres moralske konsekvenser.

Ondskapens banalitet handler om hvordan mennesker kan begå onde handlinger uten personlig ond vilje, men ved å følge rutiner og regler, særlig i systemer hvor ansvar og menneskelig kontakt er fjernet.

Arendt påpeker at denne formen for ondskap ofte oppstår når vi ikke ser den andre som et individ, og når anonymitet og avstand gjør det lettere å ignorere konsekvensene av våre handlinger.

Arendt la vekt på betydningen av offentlig rom for menneskelig interaksjon. Hun advarte mot avhumanisering og anonymitet i massen, som kan lede til uetisk oppførsel

Dette gjør hennes filosofi særlig relevant i dagens samfunn, hvor teknologi og byråkrati kan bidra til at vi mister kontakt med den menneskelige dimensjonen og dermed risikerer å utføre eller akseptere urett uten å stille spørsmål ved det.

Ordtak av Hannah Arendt:

"The sad truth is that most evil is done by people who never make up their minds to be good or evil.» (Den triste sannheten er at det meste av ondskap gjøres av folk som aldri bestemmer seg for å være gode eller onde)

Arendt forklarer sitt begrep "ondskapens banalitet": «Ondskap kommer av en manglende evne til å tenke. Den trosser tanken, for så snart tanken prøver å engasjere seg i ondskapen og undersøke premissene og prinsippene den stammer fra, blir den frustrert fordi den ikke finner noe der. Det er ondskapens banalitet.»

Med tanke på dagens situasjon, spesielt i USA er dette utsagnet høyest aktuelt: «Den enestående negative egenskapen til den totalitære eliten er at den aldri stopper opp for å tenke på verden slik den virkelig er, og aldri sammenligner løgnene med virkeligheten» og videre; «I det 3. riket mistet ondskapen sitt særegne trekk, som folk flest frem til da hadde gjenkjent den med. Nazistene omdefinerte den som en sivil norm».

1) Hannah Arendt studerte personene som sto bak Holocaust.

2) AI generert bilde som skal illustrere at den øverste ledelsen i Nazi-Tyskland var byråkrater som utførte sin jobb med utryddelsen av jødene som de oppfattet lik en hver annen kontorjobb. De visste hva som foregikk, men de så ikke lidelsene de sto bak direkte selv.

3) Det er den tause majoritet som ofte er årsak til at alvorlige overgrep mot andre kan forekomme. 

BLIKKET

Jean-Paul Sartre , var fransk eksistensialistisk filosof og forfatter, f.1905 – 1980.

Sartre var opptatt av blikkets betydning; i hans filosofi blir vi bevisst vår egen eksistens og ansvar når vi blir sett av den andre, noe som gir en sterk moralsk forpliktelse.

Blikket fungerer som en slags moralsk katalysator*, fordi det å bli sett av et annet menneske gjør oss ansvarlige for våre egne valg.

Sartre mente at vi ikke bare eksisterer i oss selv, men også gjennom den andres vurdering, og dermed blir vi tvunget til å konfrontere både vår frihet og vårt ansvar.

Dette skaper et møte med etikken, der vi ikke lenger kan skjule oss bak anonymitet eller distanse, men må stå til ansvar for våre handlinger.

En *moralsk katalysator er noe som setter i gang eller forsterker vår evne til å tenke over rett og galt, og dermed ta ansvar for handlingene våre Med andre ord, en moralsk katalysator hjelper oss til å bli mer bevisst på etikken i det vi gjør og styrker vår vilje til å handle rettferdig.

BIOLOGISK FORKLARING

Det finnes biologisk forklaring på de filosofiske betraktninger som er nevnt.

Når vi ser en person ansikt til ansikt, aktiveres områder i hjernen som er knyttet til empati, blant annet speilnevroner og det limbiske systemet (se forklaring under)

Disse biologiske mekanismene gjør at vi lettere kan "lese" og respondere på andres følelser, ansiktsuttrykk og kroppsspråk, noe som styrker vår evne til å føle medfølelse og hemmer tilbøyeligheten til å skade andre.

Umiddelbare reaksjon på andres ansiktsmimikk og kroppsspråk skjer ubevisst (noe av dette er medfødte egenskaper som før var viktig for å reagere bl.a. på trusler). Vi erkjenner andres følelser (emosjonell resonans).

Når denne informasjonen blir bevisst vil vi eventuelt korrigere våre følelser etter tidligere erfaringer.

I direkte kontakt blir menneskeligheten tydeligere, og det blir vanskeligere å overse den andres følelser og reaksjoner.

Se videre om Emosjonell Resonans: https://bedre-helse.com/441113686/emosjonell-resonans

Speilnevroner er spesielle nerveceller i hjernen som aktiveres både når vi utfører en handling selv, og når vi ser andre gjøre den samme handlingen. Det vil si at hjernen vår «speiler» det vi observerer, slik at vi intuitivt kan forstå og føle det andre mennesker opplever. Dette gjør det lettere å leve oss inn i andres følelser og reaksjoner, og er en viktig biologisk forklaring på hvorfor vi har evnen til empati.

Speilnevronene sender den informasjonen den mottar videre til bl.a. det limbiske system (følehjernen) som raskt omsetter informasjonen.

Speilnevronene er hovedsakelig lokalisert i den fremre delen av hjernen, nærmere bestemt i den nedre delen av frontallappen (pannelappen) og i den fremre delen av isselappen.

Disse områdene er involvert i både utførelse og observasjon av handlinger, og spiller en sentral rolle i empati og sosial forståelse.

Forskning tyder på at speilnevronene hjelper oss med å forstå og tolke andres intensjoner ved å aktivere de samme områdene som når vi utfører handlingene selv.

Det limbiske system, ofte kalt følehjernen, er en gruppe strukturer i hjernen som spiller en avgjørende rolle for følelser, motivasjon, hukommelse og sosial atferd. Det er spesielt viktig for bearbeiding av emosjoner som frykt, glede og sinne, og for at vi skal kunne knytte følelsesmessige reaksjoner til erfaringer og minner. Dette området gjør oss i stand til å føle empati, respondere på andres følelser og forstå kroppsspråk, som nevnt tidligere i teksten.

Det limbiske system vil automatisk kunne respondere på den informasjon vi får inn (når sanser andres ansiktsmimikk eller kroppsspråk, før informasjonen kommer til bevisstheten) Det tar kanskje under ert sekund før dette blir bevisst og vi kan bevisst endre vår reaksjon om vi klarer det.

DEINDIVIDUASJON eller ONLINEDEINDIVIDUASJON

Ved kommunikasjon gjennom sosiale medier  eller meldinger mister vi mange av de ikke-verbale signalene som normalt utløser empati. Dette kan føre til en "avstandseffekt", hvor det er lettere å distansere seg fra den andres menneskelighet, og dermed også lettere å si eller gjøre ting vi ellers ikke ville gjort ansikt til ansikt.

Dette fenomenet kalles ofte for «onlinedeindividuasjon» og er en viktig forklaring på hvorfor netthat og trakassering kan bli mer utbredt digitalt enn i møte mellom mennesker ansikt til ansikt.

I telefonsamtalen vil vi kunne oppfatte noe av personens umiddelbare reaksjon ved å høyre stemmen, men fortsatt mangler vi det viktige kroppsspråket. Derfor kan mange klare å gå hardere ut i telefonen.

DEINDIVIDUASJON 

Et annet ord for «onlinedeindividuasjon» er anonymisering på nett eller digital deindividuasjon.

Begrepet «deindividuasjon» stammer opprinnelig fra sosialpsykologien, og ble særlig utviklet av Philip Zimbardo på 1960- og 70-tallet.

Deindividuasjon handler om hvordan enkeltpersoner mister sin personlige identitet og sitt moralske ansvar når de blir del av en gruppe eller et system.

Philip Zimbardo var amerikansk psykolog og professor ved Stanford University, f. 1933 – 2024.

Zimbardo brukte begrepet deindividuasjon for å beskrive hvordan enkeltpersoner i grupper – spesielt når de er anonyme, slik som ofte skjer på internett – lettere kan miste sin individuelle identitet og dermed også sine moralske hemninger. Dette kan føre til at vanlige mennesker handler på måter de ellers ikke ville gjort, for eksempel ved å delta i trakassering eller mobbing på nett.

Dette kan forklare hvordan dehumaniserende handlinger oppstår i institusjoner og samfunnet, og hvorfor det er viktig å være bevisst på mekanismene som fører til tap av individualitet og ansvar.

STANDFORD PRISON-EKSPERIMENTET

Zimbardo er særlig kjent for sitt Stanford Prison-eksperiment, hvor han viste hvordan gruppetilhørighet og anonymitet kan svekke individets ansvarsfølelse.

Stanford Prison-eksperimentet ble gjennomført i 1971.

Eksperimentet var utformet som et rollespill der frivillige studenter ble delt inn i grupper som fengselsvakter og fanger, og plassert i et simulert fengsel. Allerede etter kort tid utviklet deltakerne sterke gruppenormer; vaktene tok på seg autoritet og utøvde makt, mens fangene ble passive og underdanige.

Eksperimentet måtte avbrytes etter seks dager, da det ble tydelig at anonymitet og gruppepress førte til tap av individuell identitet og moralske hemninger.

Dette illustrerte hvordan mennesker kan endre adferd dramatisk  på kort tid når de blir del av et system der roller og anonymitet er fremtredende.

1) I grupper kan gruppepress føre til tap av individuell identitet og moralske hemninger som fører til at en handler på gruppens premisser

2) Bilde skal illustrere Stanford Prison eksperiment hvor forsøkspersoner var enten "fangevoktere" eller "fanger". Det var vanlige studenter som deltok og ble tilfeldig fordelt. De falt svært raskt inn i sin rolle og studien ble avbrutt pga. den store belastningen det ble på deltakerne.

3) Professor Philip Zimbardo.

FIENDEBILDER og DEHUMANISERING

Hvordan det bygges opp et fiendebilde mot f.eks flyktninger, immigranter, andre folkeslag.

Det finnes moderne tenkere eller forfattere som har beskrevet dette?

Fiendebilder mot flyktninger, immigranter og andre folkeslag bygges ofte opp gjennom språkbruk, stereotypier* og gjentatte negative fremstillinger i media og offentlig debatt.

Ved å omtale grupper som «de andre», eller fokusere ensidig på problemer og trusler, kan man gradvis skape avstand og frykt.

Dette gjør det lettere å ignorere deres menneskelighet og erfaringer, og bidrar til at de blir sett som en homogen masse heller enn enkeltmennesker med egne historier.

*Stereotypi er en forenklet og ofte generaliserende forestilling om en gruppe mennesker, basert på antakelser heller enn individuell kunnskap. Slike forestillinger kan være både positive og negative, men de overser mangfoldet og unikheten hos enkeltpersoner. Stereotypier oppstår gjerne når man tillegger alle i en gruppe de samme egenskapene, enten det gjelder kjønn, alder, kultur, eller yrke. Dette kan føre til urettferdig dømming, ekskludering eller fordommer, fordi man ikke ser den enkelte for hvem de faktisk er.

Zygmunt Bauman er polsk sosiolog og filosof, f.1925 -2017.

Han har beskrevet hvordan samfunnets usikkerhet og frykt ofte projiseres (overføres) på «fremmede», som flyktninger eller immigranter. Når samfunnet opplever uro og frykt, blir disse følelsene ofte rettet mot «de fremmede».

Bauman peker på at slike grupper blir syndebukker for samfunnets utfordringer, og at dette kan føre til marginalisering og ekskludering.

Judith Butler, amerikansk filosof, f.1956 - , har også skrevet om hvordan språk og diskurs** former hvem som anses som «verdige liv» i samfunnet, og hvordan noen mennesker blir usynliggjort eller dehumanisert gjennom offentlige narrativer (historier eller fortellinger)

**Diskurs betyr en måte å snakke om eller fremstille et tema på, ofte i en bestemt sammenheng eller innenfor et bestemt samfunnsområde. Det handler ikke bare om hvilke ord som brukes, men også om hvilke holdninger, verdier og maktforhold som ligger bak språket. Diskurs former hvordan vi forstår og omtaler ulike grupper eller fenomener, og påvirker dermed også hvilke handlinger og holdninger som blir mulige eller akseptable i samfunnet.

For eksempel kan diskursen rundt flyktninger og immigranter påvirke om de blir sett på som en ressurs eller en trussel, og hvilke rettigheter og muligheter de får. Diskurs brukes ofte i samfunnsvitenskap og filosofi for å analysere hvordan språk og makt henger sammen.

Thomas Hylland Eriksen var sosialantropolog , f.1962 – 2024, har analysert hvordan identitet og fiendebilder skapes og forsterkes i møte med det fremmede, og hvordan dette kan påvirke samfunnets holdninger og politikk.

Eriksen har blant annet vist at identitet ofte blir definert i kontrast til «de andre», der gruppetilhørighet styrkes gjennom å markere forskjeller.

Han har påpekt at denne prosessen kan føre til polarisering, hvor «vi» og «de» blir tydeligere skilt, og det oppstår et behov for å beskytte egne verdier og grenser.

Dette kan igjen påvirke politiske beslutninger, for eksempel ved at det skapes støtte for restriktiv innvandringspolitikk eller ekskluderende tiltak, fordi frykten for det fremmede får større plass i offentlig debatt. Eriksens analyser understreker at identitet er dynamisk og påvirkes av både historiske, kulturelle og sosiale faktorer, og at fiendebilder ofte oppstår i perioder med usikkerhet eller endring.

KONKLUSJON: Disse tankene viser at fiendebilder ikke bare handler om enkeltpersoners fordommer, men er et resultat av strukturelle, kulturelle og språklige mekanismer som gjentar seg og forsterkes over tid.

DEHUMANISERING

Dehumanisering innebærer å frata andre deres menneskelige egenskaper, verdighet eller rettigheter.

En sentral teoretiker er David Livingstone Smith, engelsk filosof, f. 1953 -, som i boken «Less Than Human» beskriver hvordan dehumanisering ofte går hånd i hånd med vold og overgrep, fordi det gjør det lettere å rettferdiggjøre umenneskelig behandling.

Smith mener at dehumanisering er en psykologisk prosess der man ser på andre som mindreverdige eller ikke fullt ut menneskelige.

Ervin Staub er ungarsk-amerikansk psykolog, f. 1938 har forsket på hvordan gruppeidentitet og konflikt kan føre til dehumanisering, spesielt i sammenheng med folkemord.

Staub argumenterer for at dehumanisering ofte starter med språklige endringer, hvor grupper omtales som skadedyr, sykdom eller maskiner, noe som baner vei for diskriminering og vold.

Disse teoriene understreker at dehumanisering ikke bare er et individuelt fenomen, men nært knyttet til sosiale, kulturelle og politiske prosesser. De gir oss innsikt i hvorfor det er så viktig å motarbeide språkbruk og praksiser som fratar mennesker deres verdighet og individualitet.

USA i dag:

Vi kan se klare paralleller til dehumanisering i dagens USA, spesielt i måten immigranter og flyktninger ofte omtales og behandles på.

Det er utbredt bruk av språk og politisk retorikk hvor disse gruppene blir framstilt som kriminelle, gjengledere eller en trussel mot samfunnets sikkerhet. Slik stempling bidrar til å frata dem menneskelige egenskaper og verdighet, og gjør det lettere å rettferdiggjøre strenge tiltak som deportasjon eller internering.

Dette samsvarer med teoriene til blant annet David Livingstone Smith og Ervin Staub, som viser hvordan negativ språkbruk og stereotypier kan skape grobunn for dehumanisering. Når immigranter og flyktninger kollektivt tillegges egenskaper som «farlige» eller «uønskede», forsterkes fiendebilder og marginalisering, på samme måte som Bauman og Butler beskriver i sine analyser av samfunnets behandling av «de fremmede».

Slike mønstre har historisk sett ført til økt polarisering og mistillit, og gjør det vanskeligere å se enkeltmennesket bak gruppen.

Bauman og Butler beskriver i sine analyser av samfunnets behandling av «de fremmede» hvordan marginalisering og ekskludering ofte skjer gjennom institusjonelle og språklige mekanismer.

Bauman trekker frem at moderne samfunn har en tendens til å skape «flytende» identiteter, der de som faller utenfor normene blir sett på som problematiske eller uønskede.

Butler, på sin side, understreker hvordan diskurs og språk kan gjøre enkelte grupper usynlige eller mindreverdige, og hvordan dette påvirker deres mulighet til å bli anerkjent som fullverdige medlemmer av samfunnet.

1) Dehumanisering av en gruppe - de har ikke lengre et ansikt eller en egen identitet

2) Diskriminering

3) Protest mot diskriminering og individer som står sammen

MIMESIS og SYNDEBUKKER

For videre utdyping se: https://bedre-helse.com/l-gn-og-usannheter/mimesis-vi-imiterer-hverandre

Mimesis er et begrep som stammer fra gresk og betyr etterligning eller imitasjon. Dette er en annen tilnærming for å forklare hvordan en gruppe kan bli syndebukken.

Den franske-amerikanske historiker og filosofen René Girard (f.1923 – 2015) har brukt mimesis for å forklare hvordan menneskers ønsker ofte formes ved å etterligne andres begjær.

Ifølge Girard oppstår konflikter når flere ønsker det samme, og dette kan føre til rivalisering og sosial uro.

For å håndtere denne uroen, peker Girard på syndebukkmekanismen – samfunnet kanaliserer frustrasjon og aggresjon mot én person eller gruppe, som utpekes som skyldig og «ofres» for å gjenopprette ro og orden.

Syndebukkrollen kan ramme minoriteter, flyktninger eller andre marginaliserte grupper, og den blir ofte forsterket av mimesis – når mange imiterer hverandres mistro eller fiendtlige holdninger. Dette kan skape en slags kollektiv dynamikk der syndebukken blir bærer av samfunnets problemer, og umenneskeliggjøres i prosessen.

Girards teori gir et nytt perspektiv på hvordan fiendebilder og ekskludering oppstår, og hvorfor det er så vanskelig å bryte ut av slike mønstre

Historien om syndebukken:

I Bibelen stammer begrepet syndebukk fra en gammel jødisk renselsesritual beskrevet i Tredje Mosebok.

På forsoningsdagen (Yom Kippur) la ypperstepresten hendene på hodet til en geitebukk og overførte symbolsk folkets synder til dyret. Deretter ble bukken sendt ut i ødemarken, borte fra folket, slik at syndene skulle forsvinne med den. Dette ritualet er opphavet til uttrykket "syndebukk" – en som uskyldig får skylden for andres feil eller problemer.

KONKLUSJON:

Det er vanskeligere å være streng eller ondsinnet mot noen vi ser ansikt til ansikt, fordi selve møtet aktiverer både etisk (handler etter hva som er rett eller galt) ansvar og empati – vi blir minnet om den andres sårbarhet og menneskelighet.

Filosofene Levinas, Primo Levi, Buber, Sartre mm. understreker at ansiktet og blikket er en moralsk katalysator som gjør det vanskelig å ignorere eller skade den andre.

Når kommunikasjonen skjer digitalt eller anonymt, mister vi denne umiddelbare menneskelige kontakten; det blir lettere å distansere oss, glemme den andres følelser og handle uten tanke for konsekvensene.

Biologisk sett aktiveres områder i hjernen knyttet til empati når vi ser andre i øynene, mens anonymitet og fravær av blikk hemmer vår moralske dømmekraft.

Dette forklarer hvorfor både netthat, mobbing og dehumanisering ofte oppstår i digitale og institusjonelle sammenhenger (miljøer eller systemer der regler, normer og strukturer styrer samhandling mellom mennesker) –

vi ser ikke ansiktet, og dermed mister vi det som gjør oss etiske og ansvarlige.

Å søke den menneskelige kontakten og anerkjenne den andres ansikt er derfor avgjørende for å motvirke ondskap, polarisering og umenneskelighet i samfunnet.

Etikk dreier seg om hvilke verdier og prinsipper som bør styre våre valg og handlinger, og hvordan vi tar ansvar for andre mennesker i samfunnet.

Kilder: fremgår av tekst.   Avsluttet 24.03.25.