SMERTE
Smerte er ikke lett å definere. I norsk legemiddelhåndbok står: «Smerte er en ubehagelig sensorisk (sansemessig) og emosjonell (følelsesmessig) opplevelse som følge av faktisk eller potensiell vevsødeleggelse. Smerte er alltid subjektiv (den som har smerten som kjenner den). Smerte er et sammensatt fenomen, som påvirkes av fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige/eksistensielle forhold»
Det er mange som sliter med smerte og årsaken til smerte er ikke bare en skade. Det er mange andre faktorer som påvirker hvor sterk smerten kan oppleves.
Akutte smerte er som oftest ett signal om vevsødeleggelse både ved skade og betennelser. Det er ofte mulig å finne en årsak. Smerter er kronisk når de varer over 3 måneder etter en lett til moderat skade og 6 måneder hvis det har vært svært alvorlig skade
Smerte deles inn i ulike typer;
1)Nociseptiv smerte; som skyldes stimulering av nerveender i vevet, bl.a. i huden, muskulatur og hinner omkring indre organer. Ved slike smerter kan vanlig smertestillende virke i akutte fase.
2)Nevropatisk smerte; som skyldes skade eller sykdom i nervetråder eller nerveceller. Dette kan føre til at den skadede nervecelle eller nervefiber stadig gir smerteimpulser. Ved denne type smerte virker ikke vanlige smertestillende, selv ikke ved høye doser. Ofte må det brukes medikamenter som brukes bl.a ved epilepsi (hemmer spontane nerveimpulser)
3)Overfølsomhet i det som kalles sentralnervesystemet (rygg og hjerne)
Det som følger her handler om KRONISKE SMERTER.
Jeg har hørt mange med kroniske sterke smerter si at «disse smertene er så sterke at de må være fysiske og ikke psykiske». Den smerten du kjenner den er der og er i aller høyeste grad fysisk. Smerte kan forklares ut fra fysiske forhold.
Mange føler at deres smerteproblemer ikke blir tatt på alvor av fastlegen og helsevesenet. Problemet ligger i kommunikasjonen omkring smerte. Går en igjennom en langvarig utredning av smerte og får kontakt med ulike spesialiteter vil det bli foreslått ulike forklaringer på smertene og kanskje forskjellige behandlingstiltak Det skaper forvirring.
Får du høre at det er psykiske årsaker til smerte, føler mange at det påstås at da er en selv skyld i at en har smertene, noe en innbiller seg eller at en overdriver smertene.
Mange kan være redd for at det er noe virkelig galt i kroppen eller inne i kroppen som er årsak til smertene. Dette vil, selv om det ikke er noe alvorlig som er årsak, gjerne bidra til oppmerksomhet på smerten og ofte forsterke smerten. Angst øker vanligvis smerter. Fortsatt kan smertene forklares ut fra fysiologiske forhold.
Smertene er det du kjenner og de er reelle nok og kan forklares fysisk. Når smerter blir kronisk er det flere faktorer som opprettholder smertene og kan forsterke dem.
Her er ett sitat fra en sangtekst; Heartache av ONE OK ROCK
So they say that time ,Takes away the pain, But I`m still the same, ah.
And they say that I will find another you, That can´t be true, ah
Why didn´t I realize, Why did I tell lies, Yeah, I wish that I could do it again, oh
Turnin´ back the time, back when you were mine. So this is heartache? So this is heartache?
All this pain in the chest, my regrets, And things we never said, oh baby
So this is heartache? So this is heartache?
What me meant, what we said that night. Why did I let you go? I miss you
……..
Dette er ikke noe veldig god poesi, men her illustreres hvordan psykiske påkjenninger gir smerte. Hjertesmerten, savnet av tapt kjærlighet og angeren over at forholdet er blitt brutt er så sterk at det gir «all the pain in the chest» (oversettelse; «all smerte i brystet/brystkasse»). Nå vil vanligvis kjærlighetssorg kunne gå over (men ikke alltid), men hvis en opplever sorg som ikke går over, vil det kunne være med på å vedlikeholde smerte.
I poesien (dikt) er det ofte beskrevet «hjertesmerte». Sterk tap kan gi ubehag i kroppen som kan føles som smerte, men da er det ikke noe klar fysisk skade som ligger til grunn. Har en imidlertid smerter fra før kan dette forsterke smertene.
Ved ryggsmerter og engstelse for at bevegelse skal gjøre det verre, vil ofte muskulaturen være anspent (i beredskap for å hindre smerter) og da vil det selvsagt øke smertene.
Fortsatt er alt dette fysiske smerter, selv om forsterkende mekanismer vil sies å være psykisk.
Det snakkes om psykososiale faktorer som bidrar til og kan vedlikeholde kroniske smerter;
1)Personlige/individuelle årsaker; her er det snakk om tanker og følelser du har omkring smertene og hva du velger å gjøre.
Frykter du at smertene ikke skal gi seg og du føler ingen behandling hjelper oppstår ofte angst og nedstemthet som vil vedlikeholde og kunne forsterke smertene (senere skal du få se at det kan forklares fysisk).
Har en sterke smerter kanskje i rygg og nakke, vil en ofte være redd for at det skal bli verre. Noen velger da å unngå aktivitet av frykt for forverring. En kan ha opplevd at en plutselig bevegelse har forverret smertene og det vil en i aller høyeste grad unngå. Initialt ved akutte smerter kan dette være ett problem, men når smertene fortsetter er det ofte lurt å komme i aktivitet igjen. Er en redd for forverring ved aktivitet, vil en holde seg i ro og får aldri testet om aktivitet kan gjøre smertene mindre plagsomme og forsvinne. Begynner en etter lang tid å trene kan en oppleve at en får gangsperre og får dermed på en måte bekreftet at det var ikke bra med aktivitet (men gangsperre er ikke farlig, selv om den kan vare i flere dager). Det en må gjøre etter lang tids inaktivitet er å begynne forsiktig. (Se GANGSPERRE)
Blir en avlastet fra mye daglige aktiviteter pga smerter, vil en heller aldri få bekreftet at aktivitet kan være bra.
Gir smertene søvnproblemer, vil også det være med på å øke smerte. Mangel på søvn nedsetter toleransen for smerte. Det samme gjør andre psykiske plager som angst og depresjon. Samtidig som kronisk smerte kan være årsak til disse plager.
2) Arbeids – og skolerelaterte risikofaktorer med ens egen opplevelse av belastning i disse situasjoner. Tilfredshet med forholdene der en er og det sosiale miljø en opplever virker inn på hvordan en takler smerte. Har en kontroll på sin arbeids- eller skolesituasjon vil en takle smerte bedre.
3) Kontekstuelle forhold; Ulike systemer omkring deg som familie, arbeidsplass og skole, helsevesen og kulturelle og politiske system
Hvilke forhold og forestillinger familie og de nærmeste har omkring smerte, vil påvirke hvordan din holdning vil bli. Vil de gi hjelp for å avlaste deg og vil de støtte deg på at dette kan være noe som en må få utredet og finne ut av? Eller mener de at du bare bør komme i gang igjen med aktivitet for å bli bra?
Helsevesenets ulike aktører er med på å utrede og behandle smerteproblemene. Det er ofte ventetid hvor kanskje ingen ting blir gjort mot smertene i påvente av at en skal finne en forklaring på smertene. Det er ofte ulike meninger fra utredning- og behandlersiden som kan skape forvirring.
Ofte er det stor tro på at røntgen og andre billedundersøkelser vil gi svar på hvilken årsak smertene har. Dessverre kan det være dårlig samsvar mellom funn og smerteplager som pasienten opplever. F.eks vil ofte pasienter ha røntgen av hoftene for å se hvor mye slitasje der er. Funn ved røntgen avgjør ikke operasjon, men det er plagene som er der som vil være viktig for om det skal opereres. (dvs. det er ikke noe hensiktsmessig å ta røntgen av hofter før du selv føler at plagene er så ille at du selv ønsker operasjon) Unntak er hvis det kan mistenkes andre årsaker til smertene, men da vil nok smertene komme mer akutt.
Media serverer ofte nyheter om helse om hva som er behandling. Dette er ofte svært forenklet og generalisert (dert skal jo være en nyhet). Når dette er lite differensiert blir det galt. Nylig eksempel var behandling av fibromyalgi ved å spalte bindevevet omkring muskler for å redusere smerte. Dette kan neppe bli noe vanlig behandling. Det skal nok fort bli stille omkring den behandlingen.
SMERTEFYSIOLOGI
Smerter er altså sammensatt av en perifert smerteutløsende påvirkning (truende eller faktisk vevskade) og psykiske, sosiale, ekstensielle faktorer og tidligere erfaring med smerte og følgen av smerten (går over eller har erfaring med at det vedvarer)
Smerteimpuls aktiverer mange deler av hjernen, bl.a. den primære sensoriske hjernebark. Her finner en de ulike deler av kroppen representert, men høyre kroppsdel representert i venstre hjernehalvdel og omvendt), områder som kalles assosiasjonsområder som sammenstiller smertepåvirkning og andre opplevelser omkring smerten, og områder dypere i hjernen (limbiske system) som har lagret erfaring av tidligere smerteopplevelser.
Alt dette gjør at smerteopplevelsen kan være forskjellig hos ulike personer pga. tidligere erfaring med smerte, hvilke følelsesmessig situasjon en er i (smerter oppleves ofte verre hvis en er allerede nedstemt), forventninger (til utvikling av smerte) og andre tanker en gjør seg omkring smerten en kjenner og hva den kan tyde på. Kulturell bakgrunn kan også virke inn.
Perifere smertemottakere er nerveender som kalles nociseptorer og finnes i hud, sener, muskler og hinner og kapsler som omgir indre organ og reagerer på skade, betennelser og sterke temperaturforandringer.
Nervefibrene som går fra disse «smertemottakerne» har ulik ledningshastighet og derfor er det slik ved skade at du først kjenner en skarp smerte og deretter kommer en mer dump verkende smerte som vedvarer.
Disse perifere nervetrådene går opp til ryggmargen. Smerteimpulsen ledes gjennom nervetråden elektrisk, men i ryggmargen overføres signalet fra nervecellen og dens utløper til neste nervecelle ved kjemiske stoffer i såkalte synapser (mellomrommet mellom 2 nerver).
I ryggmargen er det et nettverk av innløpende perifere nervefibre og mindre nerveceller (kalt internevroner) som er kobling mellom ulike perifere nerveceller og nervefibre som kommer ned fra hjernen og hjernestammen. Det er disse internevroner og nervefibrene fra hjernestammen og fra hjernen som kan hemme eller forsterke smertesignalene før de går oppover videre til ulike deler av hjernen og tilslutt blir smerten en kjenner på.
I ryggmargen kan en si at smertefibre fra muskulatur og indre organer deler overføringspunkter til andre nerveceller (internevroner mm.) sammen med nervefibre fra huden og de har felles nervebaner til hjernen. Dette er grunnlaget for fenomenet overført eller referert smerte fra muskulatur og indre organ. Dette forklarer hvorfor smerter ved hjerteinfarkt føles ofte (avhengig av hvilken del av hjertet som skades) å sitte i venstre skulder og ut i venstre arm. Smerte i muskulatur i venstre skulder vil gi samme smertelokalisering. Det derfor av og til smerte fra indre organ kan bli ignorert. Samtidig kan personer som har hatt hjerteinfarkt og har mye muskulære spenninger i venstre skulder og bryst stadig være redd for at smerten kan representere ett nytt infarkt.
Mekanismer som endrer på smerteopplevelsen (smertemodulering) finnes i ryggmarg og i hjernen. Nervecellene i ryggmargen og hjernen kan avgi smertehemmende stoffer som kalles endorfiner («kroppens egne morfinlignende stoffer) samt andre kjemiske stoffer som kan påvirke smertesignalene som kommer inn til ryggmargen og går videre til hjernen hvor smerten etter hvert blir bevisst.
Endorfiner er bl.a stoffer som øker i kroppen etter fysisk aktivitet og bidrar til at du føler deg vel etter trening.
Det finnes også stoffer som frigjøres både perifert og i hjernestamme som kan øke smertesignalene bl.a. prostaglandiner og Substans P mm. (Ibux og lignende medikamenter hemmer produksjon av prostaglandiner).
Det finnes også andre smertefibre som kan bli stimulert til å gjør en svært følsom for smerte ved berøring.
Smerteopplevelsen er hjernens respons på smerteaktiviteten i nervesystemet som kan modifiseres (reduseres) eller forsterkes på ulike nivåer i nervesystemet og hjernen. Systemet er svært sammensatt. Aktivering i hjernen pga. ulike psykiske påkjenninger vil kunne påvirke og kunne vedlikeholde smerteopplevelsen. Forventninger om smerte vil vedvare eller erfaring med at den går over vil påvirke opplevelsen av smerten (i siste tilfelle øker hemmende mekanismer på smertestimuli som kommer er inn til hjernen).
Ved kronisk smerte vil smerte vedvare etter normal tilhelingstid og uten at det foreligger varig smerteutløsende skade i vevet. En kan si at på en kompleks måte har hjernen lagret smerteopplevelsen og meddeler den stadig slik at den blir bevisst. Disse mekanismer styres også av elektriske impulser gjennom nerveceller og overføres i ett nettverk av kontaktpunkter mellom nerveceller og nervefibre av kjemiske stoffer (utallige kontaktpunkter kalt synapser). Dette forklarer hvorfor smerte alltid er fysisk betinget.
Kronisk smertepasienter har ofte mange andre tilleggsplager som kan følge av kronisk smerte og kan forsterke og vedlikeholde den kroniske smerte. Det kan være depresjonsfølelse, angst, tretthetsfølelse, søvnvansker og følelse av at tankevirksomheten går tregt og at en glemmer ting (konsentrasjonssvikt). Dette gjør at det er vanskelig å fungere i det daglige med aktiviteter f. eks i samliv, arbeid og sosialt liv.
Det er viktig at behandlingstiltak blir satt inn slik at smerten ikke utvikler seg til en kronisk og vedvarende smerte. Faren er større for dette ved flere risikofaktorer som smerteintensitet, omfang av smerte eller smerteområder, redusert aktivitet og bevegelsesfrykt, manglende motivasjon, søvnproblemer, angst og depresjon. Tap av mestringsfølelse overfor smerter forekommer ved kronisk smerte, en føler at en overhodet ikke kan påvirke smerten eller gjøre tiltak som kan reduserer den. Ofte bruker en smertestillende medikamenter. Disse virker ikke når de har vært brukt en tid og en får bare kortvarig hjelp av å øke dosen. Tilslutt kan en ikke ta mer medisin (ofte gjør en det likevel selv om effekten kanskje ikke er stor fordi en er redd for å trappe ned og slutte med medikamenter)
Angst, depresjon og smerte kan forklares fysisk, samtidig er det psykiske mekanismer bak disse tilstander som gjør at de kan påvirkes av andre behandlingsformer enn medikamenter og kirurgi.
Dette var en innføring om smerter, men selv om dette føles å være mye, så er det en forenkling av det en vet omkring smerter.
BEHANDLINGSTILTAK:
Årsak til smerte må være avklart.
Behandling som går på tankemønsteret omkring smertene sammen med teknikker som gjøre at smerten kan påvirkes, vil kunne være veien ut av kronisk og invalidiserende smerter. Behandlingstiltak har bedre effekt jo tidligere du gjør noe med det.
Kilder; diverse lærebøker og Smertepsykologi (Egil A. Fors og Tore Stiles (red))
HØYDESKREKK
Alt du trenger å vite om høydeskrekk for å bli kvitt det. Her er forklaringen for hva som skjer i kroppen når du opplever høydeskrekk.
Høydeskrekk er et folkelig begrep som brukes for det å føle ubehag eller angst til panikk for å bevege seg i høyder. Her vil det handle om den hemmende frykten som gjør at mange unngår fjell og høyder. Det som sies vil også passe for de som har problemer med å gå på tak, i stillas eller stiger.
Høydeskrekk er ingen diagnose, men kanskje kan høydeskrekk plasseres blant fobier. Problemet oppleves som svært variabelt fra lammende skrekk bare for å gå opp på en liten høyde med bratte kanter på noen sider, til å ikke kunne gå i bratte fjellsider eller ned fra større høyder.
Høye fjell og bratte fjellsider kan få angsten til å øke
Alle typer følelser har utgangspunkt i de mer primitive, preprogrammerte (arvede) affektene (følelsene) skal nevrologen Antonio Damasio ha uttalt (han forsket mye på følelser).
Dvs. kan vi si at angst utløst ved truende og krevende situasjoner er arvet, men vil bli modifisert (endret på) med erfaring.
Når vi er i en krevende situasjon eller en mulig krevende situasjon reagerer kroppen, den sanser situasjonen og henter informasjon om tidligere lignende situasjoner. Før vi er helt bevisst det er det oppstått forandringer i kroppen som vi vil oppfatte som alt fra uro til angst. De som har kontroll på å forholde seg til høyder, vil ignorere eller tolererer signalene.
De raske reaksjonsmønsteret på truende situasjoner vil kunne bety vi klarer oss i vanskelige situasjoner ved at vi reagerer i tide.
NEVROBIOLOGISK FORKLARING (kan du hoppe over om du ikke vil vite den biologiske forklaringen på angst)
Dypt i hjernen er et senter eller to hjernekjerner (en i hver halvdel av hjernen) som heter amygdala. Den får tilført informasjon fra sanseapparatene ganske direkte. Amygdala setter i gang de kroppslige reaksjoner som skal redde oss fra faren. Med erfaring vil en annen del av hjernen, hypothalamus, justere utslagene i de kroppslige reaksjoner som skal bidra til at vi blir reddet fra en potensialt farlig situasjon.
En gang så jeg en skikjører som virkelig tar utfordringer i fjellet, si at det var godt noen ganger å få pirre amygdala. Det er vel slik at han opplever de kroppsreaksjoner amygdala utløser som en slags spenning og ikke som angst.
Truende situasjoner er som mange har hørt om, reaksjoner styrt av den autonome del av nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet som vi ikke har kontroll på, men vi kan øve opp noe kontroll av). Signaler gjennom nervesystemet i krevende situasjoner kommer fra ulike deler av hjernen, men initialt fra amygdala og modifisert av hypothalamus i løpet av millisekunder.
Man deler det autonome nervesystem i;
De som har sterk angst kan gjerne starte å puste raskt og overfladisk (hyperventilering) og holder en på lenge nok får en prikking (parestesier) i hender og eventuelt omkring munn og i føttene. Etter hvert oppstår kramper i hender som gjør at om du holder om noe, vil det være vanskelig å få løst hendene. Rolig pusting vil løse disse symptomene. Dette må skilles fra «freeze»-reaksjonen (se under)
Før jeg var kjent med hvor vanskelig slik angstanfall kunne være var jeg vitne til at en slik person falt ned en ca. 2-3 meter høy fjellside. Her var tau som skulle hjelpe turgåer opp og ned på stedet. Dette tauet hadde mye slark, som nok kunne føre til at en kunne føle at det ikke var så god støtte. Personen hadde gått ned samme området, men var nå på returen. Uten forvarsel ble hun stiv og slapp tauet og falt ned. Heldigvis gled hun ned med beina først uten å slå hodet. Hun hadde hatt slik anfall før der hun ble helt stiv, stirret rett foran seg uten at det var mulig å få kontakt. Pusten var knapt merkbar og anfallet kunne vare 1 - 2 minutter. Det hadde ikke før skjedd på tur.
De fleste vil nok kunne kjenne ubehag og uro når en passerer eller i slikt terreng. Angsten kan være ubehagelig hvis du aldri har vært i lignende situasjoner, men ved gjentatt ferdsel i slikt terreng, vil du etterhvert mestre slike sitruasjoner.
Det sies at kroppen styrer tankene. Etter kanskje under et sekund blir vi bevisst de kroppslige reaksjoner og setter det i sammenheng med situasjonen vi er i. Så kan vi forsøke å unngå at de blir for sterke, hvis ikke du umiddelbart blir lammet av angst.
En annen måte å se på følelser (angst) og tap av kontroll (panikk) er å snakke om et toleransevindu for følelser. Innen toleransevinduet vil følelsene være slik at vi har kontroll på dem. Det er innen det området en må prøve å holde seg for å få kontroll på angsten eller andre følelser. Her klarer vi å tenke klart og ta beslutninger og valg som kan trygge oss. Vi føler angst, men har kontroll og tenker klart. Vi kan øve oss opp på å takle vanskelige situasjoner og fortsatt ha kontroll.
Over toleransevinduet vil følelsene bli for sterke til å klare å tenke klart, vi blir overaktivert (hyperaktivert) av følelsene (dette styres av det sympatiske nervesystem). Vi klarer ikke få oppmerksomheten vekk fra de kroppslige reaksjoner og mister kontroll og får panikk.
Motsatt kan vi også være under toleransevinduet (hypoaktivert, som styres av parasympatiske system) hvor følelsene er helt koblet ut (freeze reaksjon). Her vil personen være helt apatisk og likegyldig. Mekanismene for denne responsen er nedarvet. Dyr kan reagere slik og kan noen tilfelle redde livet, da enkelte rovdyr vil oppfatte dyret som dødt eller sykt og vil derfor ikke ta det. For mennesker oppstår dette i svært truende situasjoner der det er høy sannsynlighet for noe alvorlig skjer. Vi har ingen kontroll på situasjonen. Om vi kommer ut av det, vil noen beskrive det som en tilstand nærmest som en drøm. Mange vil ofte ikke huske noe. En slik reaksjon opp i fjellet kan være en stor risiko. Heldigvis svært sjelden.
ANGSTEN kan være NYTTIG
Hvorvidt du kan si at frykten du har er rasjonell, vil være avhengig av situasjonen du er i. Holder du på å falle utfor en skrent er det rasjonelt å få en angstreaksjon. Tror du bare at du kan falle utfor vil en si at angsten er irrasjonell. Angsten vi får i vanskelig situasjoner er der for å komme unna eller unngå farlige situasjoner.
Vanligvis er høydeskrekk en følelse av at dette kan bli farlig, og mange ganger setter det unødvendige grenser for de opplevelser man kan få. Mye vakker natur går du glipp av.
IDIOMOTORISK MUSKELAKTIVITET
Mange kan registrere at det er som om kroppen blir trukket mot avgrunnen når de ser nedover et stup eller bratt fjellside. Dette er til en viss grad en helt reell følelse og forklaringen er en såkalt IDIOMOTORISK muskelaktivitet. Det kan en si er en svært fin muskulær aktivitet satt i gang av hva kroppen sanser og av tankevirksomhet. Det føles som om du trekkes ut mot kanten eller mot stupet. Det svak muskel aktivitet som er grunnlag for denne følelsen. Heldigvis er den aldri så sterk at du vil falle utfor.
(Lignende fenomen får du demonstrert når du bruker pendel, dvs. en snor med noe tungt i enden. Tenker du på retning nord – sør eller øst – vest vil pendelen slå i den retningen du tenker på. Det samme skjer om du holder en pendel over en strek eller en sirkel. Etter kort tid vil den svinge langs streken eller sirkulært, men du ser ikke bevegelse i hånden).
Er du redd denne kraften som trekker deg fremover skal merkes så sterkt at den utløser angst, er det bedre å stoppe opp og sette en fot godt støttende imot foran deg før du ser ned i «avgrunnen». Aktiviteten i muskulaturen er styrt av hvor du ser, kan en si. Hjernen styrer deg automatisk.
Det som kommer i tillegg er at når du ser ut for et stup, fester du ikke blikket nødvendigvis på et bestemt punkt. Synet er viktig for balansen bl.a. når du går i ujevnt terreng. Du må følge med hvor du går. Synet sammen med leddsans (registrerer hvordan ledd er belastet), balanseorganet i øret mm. er viktig for å gi opplysninger slik at du «holder balansen» og kan gjenvinne den om du snubler litt. Kan ikke synet festes på noe får du problemer. Tenk deg at du står og ser opp i luften på den blå himmelen eller du står og balanserer på en fot med lukket øyne, da vil fort merke at det er vanskelig å «stole på balansen». Likeledes om du står på en fjellkant og fester blikket langt ned «i undergrunnen».
Konklusjon er at du fester blikket på nære punkt på veien du går og bare ser ut for «skrenten» når du føler du står trygt. Det er ikke lurt å se mot stupet du tror du kan falle ut for. Fokuser på det du skal gjøre – veien, stien eller retningen like foran deg du skal gå.
Når en tar bilder eller fikler med mobiltelefon, er det viktig å stå på en trygg plass med god støtte
HVA SKAL DU GJØRE:
Så enkelt kan det høres; se hvor du skal gå. Som en linedanser må du se hvor veien går og hvor du skal hen og ikke hvor du kan falle. Er det krevende terreng må du se hvor du setter hvert skritt.
En gang var jeg på en topp i Romsdal. Det var et område jeg kjente dårlig. På toppen møtte jeg to kvinner som var tydelig erfarne med å gå i fjellet i det området. Fra toppen så jeg mot et annet turmål jeg ønsket å ta, men som jeg hadde hørt gikk over en noe krevende fjellrygg (egg) kalt Trolltinden. Hele turopplegget har de lokalt begynt å kalle Atlanterhavsegga. Disse to kvinnene hadde gått der. Den ene sa at å gå Trolltinden var «bare moro». I det tror jeg det lå at det var moro å gå en tur hvor en måtte finne veien selv for å kunne passere et vanskelig område. Det handlet om gleden ved å selv klare å finne veien. Det er noe tenke på. Hold fokus på hva du gjør.
Hvorfor ønsker du å ta turen? Du har kanskje hørt at utsikten er fantastisk. Tenk på gleden ved å komme opp. Først når du er oppe skal du tenke på veien ned.
Det kan være noen som vil si at de som har høydeskrekk bør unngå luftige turer. Til det er å si at vi alle trenger utfordringer og å oppleve mestringsfølelsen. Det er ikke angsten som sitter igjen når du tenker på den krevende turen du mestret. Ingen ville legge ut bilder fra en tur som bakgrunn og profilbilde på Facebook i flere år, hvis turen var traumatisk (skremmende). Nei, etter en slik tur sirkulerer kjemiske stoff som endorfiner (kroppens egne morfinlignende stoff), dopamin (er årsak til lystfølelse og vanedannelse) og noe adrenalin. I tiden etter er tankene vanligvis på hvilken tur du vil ta neste gang.
HVORDAN MESTRE ANGSTEN:
Det viktigste: Se hvor du skal sette beina, ikke hvor du kan falle. I vanskelige parti bør man gå nært hverandre og du kan se hvor andre setter beina. Det er det fokuset du skal ha.
Skal du se ned og spesielt opp, skal du føle at du står trygt med minst 3 fester.
I vanskelig partier kan en si at en skal ha 3 gode fester (2 bein og 2 hender) når en flytter en fot eller en hånd. Da vil du klare å holde igjen om et «tak» løsner.
Av og til er det satt opp tau eller kjetting som støtte i vanskelige partier. Mitt råd er at bare en av gangen skal holde i kjettingen eller tauet mellom 2 fester. Ikke bare pga. at vekten kan bli stor, men at det kan føles ubehagelig når andre drar i kjettingen eller tauet.
Hvis du hjelper noen i et vanskelig parti i fjellet, skal du fortelle hva de skal gjøre (fokus på veien). Det er sjelden lurt å si hva man ikke skal gjøre når man er i situasjonen, f.eks. «ikke se ned». Hvis du er engstelig, hører du bare; «se ned» og du retter oppmerksomheten mot «stupet». Dette kan en snakke om før turen når hodet er klart.
TERAPI - BEHANDLING
Det finnes ulike metoder å behandle angst på.
I kognitiv atferdsterapi går en igjennom tankemønsteret som fører til at angst oppstår og bearbeider dette.
Eksponeringsterapi; vil si at man utsettes for det som er angstskapende i økende grad. Det er vanlig å begynne med mindre angstutløsende situasjoner.
Eksponeringsterapi gjøres under tur og er klart den beste fremgangsmåten, men det er ikke alltid lett å få til en gradvis eksponering. Det vises seg ofte heller ikke nødvendig. For de fleste kan en si at det bare er å «hoppe» i det.
En annen fremgangsmåte er å lære seg en kontroll generelt på angstreaksjoner som direkte går på angstsymptomer under visualisering (ser for seg angstskapende situasjon) bl.a ved selvsuggesjon (selvhypnose) eller lignende teknikker.
Å vedlikeholde det terapeutiske fremskritt er selvsagt svært viktig. Har du først mestret en krevende tur, vent ikke for lenge til neste gang. Turer er uansett godt for helsen, og husk mestringsfølelsen som kommer etterpå.
Den vanligste angstreaksjonen (utløst gjennom det sympatiske nervesystemet) vil nok i de fleste tilfeller være mulig å få kontroll på. Den mer primitive angstreaksjon med «freeze» (parasympatiske nervesystem) er mer krevende. Det er en svært alvorlig angstreaksjon. Her må det nok bygges opp trygghet på mestring svært gradvis. Det er krevende reaksjon, men heldigvis er dette svært sjelden.
Respirasjonsutløst angst; Noen opplever at de får angst (og høydeskrekk) tidlig på turen. De er ofte uvant med å gå på tur i bratt terreng. Her kan angsten være utløst av økende respirasjon som er vanlig når det krav om økende hjertepumpevolum (økende puls og krav om mer oksygen til kroppen). Hvis du er lite trenet vil det ofte føre til hyperventilering (hurtig pusting). Da blir noen svimmel (det er helt likt det som skjer ved angstanfall) og du kan tro at dette er signal om at høydeskrekken setter inn. Dette betyr at du da må roe deg ned slik at pusten kan ro seg. En skal nok huske at mange er redde for å sinke turfølget og dermed presser seg for hardt. Det bør en erfaren turleder være klar over og sette ned tempoet. Etter noe tid tilpasser kroppen seg det økte kravet til surstoff (oksygen) og en kan fortsette i jevnt tempo.
Noen tror dette kan skyldes tynn luft i høyden, men det er sjelden å oppleve under 2000 meter over havet. Det er nok heller det at kroppen ikke er vant til denne form for aktivitet. Som et interessant eksempel kan jeg nevne «ismannen» Wim Hof som bl.a. brukte økt pusting (i stor høyde) som en av teknikkene for å mestre å gå opp på Kilimanjaro (over 7000 meter høy) i løpet kort tid uten å ha noe form for høydetilvenning. Med rask og dyp pusting opprettholdt han oksygenmetningen i blodet som er nødvendig i store høyder. Noen bruker apparat som måler oksygenmetning for å sikre at de får i seg nok oksygen (surstoff) på slike krevende turer.
Noen steder kan det være satt opp tau eller kjetting i bratte fjellpartier. Sjekk alltid med å dra kraftig i tauet eller kjettingen før du bruker den. La noen som er tryggere gå først slik du ser hva du gjør. du bør vente til andre er ferdig før du starter å bruke tau eller kjetting som er satrt opp for å passere kortere avstander
KONKLUSJON:
La ikke angsten hindre deg fra å få fantastiske opplevelser ved å utforske fjellet.
Se hvor du skal sette foten eller evt. holde hendene fast; 3 sikre fester før en flytter en fot eller en hånd i vanskelig terreng. Se ikke langt ned eller opp om du ikke står svært støtt. NB! Ikke fikle med mobiltelefonen for å ta bilder hvis du ikke står støtt.
Tenk på mestringsfølelsen som vil være der etterpå. Da vil du begynne å tenke på hvilke tur du skal ta neste gang, og det bør ikke ta for lang tid imellom hvis du skal få kontroll på høydeskrekken din.
Jeg gjentar; Fokus på det du gjør. Fokus på det du holder på med.
Kilder:Det meste er egen kunnskap ervervet over tid. I tekst kan det være angitt hvor det er hentet fra
Avsnittet om toleransenivå er kunnskapen hentet fra «FØLELSER. Kjennetegn, funksjon og vrangsider» av Tone Normann-Eide. (det er ikke sitat).