INTRODUKSJON;
Det antas at det omsettes for 30 - 40 milliarder kroner i verden på “terapeutiske magneter”
Det som brukes er magnetiske armbånd, andre magnetiske smykker (øredobber og halsbånd), magneter innfelt i madrasser, sokker eller såler og til og med i truser (mot impotens).
Får du ikke hjelp i helsevesenet og/eller har en kronisk plage, kan magnet-terapi sannsynlig friste. Det loves resultater på de fleste symptomer og sykdommer, inkludert stress.
Effekt vil alltid kunne oppstå i form av placeboeffekt (troen på at det hjelper). Det er også er slik at mange tilstander går over seg selv eller bli mindre plagsom med tiden. Om magnet-terapi har noen egen medisinsk effekt er det sparsomt med dokumentasjon på. De studier som er utført, som har vist effekt (på sirkulasjon), er med langt sterkere magneter enn det som selges på nett. Det er ikke dokumentert effekt på en hel del tilstander som gjerne listes opp mtp magnet-terapi, selv ved utført behandling av “magnet-terapeuter” (ikke noe beskyttet yrkestittel). Det er mye tro og håp og ikke fakta.
Det er ofte at angivelig behandlingsresultater hos terapeuter blir brukt som en dokumentasjon på effekt, men det er vel slik at de som mener de har fått en effekt (placebo-effekt og vanlig tilheling over tid) gjerne fortsetter behandling, mens de som ikke opplever effekt avslutter og snakker ikke mer om det. Noen få kan bli verre fordi sykdomsforløpet er slik.
MAGNETISME:
MAGNETISME: (Wickipedia); Magnetisme er en kraft som virker på avstand og skyldes ladninger i bevegelser (elektromagnetiske bølger). Dette gir magnetiske felt. Jordkloden er er en magnet som omgir seg med et svakt magnetisk felt
Tesla (SI enhet) er mål for såkalt magnetisk flukstetthet, dvs styrken av et magnetfelt. Symbolet er en T (oppkalt etter fysikeren Nicola Tesla).
Gauss (etter tysk fysiker) brukes også om magnetisk flukstetthet; 1 Gauss = 100 milliTesla eller 0,0001 Tesla, dvs 1 tesla = 10,000 gauss.
MAGNETISME i OMGIVELSENE;
Elektriske apparater og ledninger har magnetfelter. Styrken på magnetfeltet reduseres raskt ved avstand fra apparater og ledninger. Ved rimelig avstand ligger magnetfeltet på under 1,0 milliTesla (1 tusendels T). Mikrobølgeovn kan ha opptil 3-4 milliTesla.
Kjøleskapsmagnet kan ha omtrent en styrke på 5 - 10 milliTesla.
Det er usikkert hva som er grenseverdi for en eventuelt helseskade av magnetfelt, nettopp pga effekten av et magnetfelt avtar med avstanden og det er vanskelig å måle.
MR (magnet resonans) bilder tas med MR maskin som har en magnet (på ca 3 Tesla) som er 600 ganger sterkere enn en vanlig magnet som settes på kjøleskap som pynt. Kroppen består av 70% vann og vannmolekyler lar seg orientere av magneten i MR maskin. Pga ulikt innhold av vann i ulike organer og f. eks i en kreftsvulst vil en kunne få et bilde av kroppen når vannet orienteres med magneten i MR maskinen..
INDUKSJONSOVN er elektrisk ovn som overfører varme vha. magnetisme. Det dannes såkalte elektromagnestisk felt som setter igang en strøm i det som skal varmes opp. Magnetismen her er også mye sterkere enn vanlig små pyntemagneter.
MAGNET TERAPI:
MAGNET TERAPI (Wickipedia) er pseudovitenskaplig (pseudo = falsk, uekte) alternativ medisinsk praksis som omfatter et svakt statisk magnetfelt utløst av en permanent magnet. Det hevdes at ved å utsette visse deler av kroppen for et svakt elektrisk eller magnetisk felt vil det oppstå en helsemessig gunstig effekt.. Det finnes ingen dokumentasjon på denne fysiske eller biologiske effekten…... Magnetene brukt i magnet-terapi er for svake til å ha noe effekt på blodsirkulasjonen.
HISTORIEN om MAGNET TERAPI
Magnet terapi har eksistert i flere 1000 år (kanskje mer enn 4000 år) i spesielt kinesisk medisin. Det at behandlingen har overlevd i så mange år tar noen til inntekt at dette må være en virksom behandlingsform.
I Vesten skal Paracelsus (f 1493 - 1541) ha introdusert bruk av magneter til behandling av sykdommer.
Mesmer (f 1734 - 1815) har blitt kalt hypnosens far. Han er imidlertid kjent for begrepet “animalsk magnetisme” som ble navnet han brukte på “behandlingsmetoden” han utviklet . Han mente det fantes et usynlig “fludium” (væske) i og mellom alle kropper som magnetisk energi kunne virke igjennom. Han drev stort med sin behandlingsform spesielt på psykiske lidelser. Han brukte jernstenger og store kar med vann som skulle lede magnetisme, men etterhvert bare hendene sine. På et tidspunkt da behandlingen hadde fått meget stort omfang ble det nedsatt en komite som studerte behandlingen med kontrollgruppe. Disse fant ingen effekt av “animalsk magnetisme”.
ANTAKELSER OMKRING MAGNET-TERAPI (IKKE DOKUMENTERT)
De “medisinske” magneter skal kunne øke opptaket av surstoff (O2), øke blodgjennomstrømning og bedre kroppens egen tilhelingsprosess ved skader.
I det daglige skal magneter gi mer energi, balanse (følelsesmessig sannsynlig) og redusere stress. Bare det at stress eller heller symptomene på stress reduseres er jo for godt til å være sant. Og som en god venn av meg sier ; “da er det ofte ikke sant”
Her er en liste over hva magnet-terapi angivelig skal hjelpe mot i tillegg til ovenfornevnte problemer; hentet fra internettsiden; Behandler.no. Helhetlig helse.
Det er anført at magnet-terapi bare brukes ved følgende tilstander (sannsynlig for å unngå brudd på helselovgivning hvis det kalles behandling):
Revmatiske sykdommer, karpaltunnelsyndrom, benbrudd, nakkestivhet, muskelstivhet, hoftesmerter, brystsmerter, Parkinsons sykdom, schizofreni, tvangslidelser (OCD), posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD), epilepsi, inkontinens, kreft, hudallergi, brannsår, allmenn utmattelse, betennelser, forstyrrelse i blodsirkulasjonen, lavt/høyt blodtrykk, overgangsforstyrrelser, menstruasjonsplager, bensår og fantomsmerter, angst, migrene, søvnløshet, hodepine, svimmelhet, smerter og stress, forstoppelse, kramper, impotens.
En skikkelige smørbrødliste hvor symptomer og diagnoser blandes om hverandre.
Det skal finnes studier og forskning som viser at magnetterapi har helseeffekt opplyses det på helsesider som fremmer magnetbehandling.
Antatt virkning; Kroppen består av elektrisk ladede partikler (molekyler og atomer) som reagerer på magnetisk felt. Dette skal styre hvordan alle celler , og impulser går i kroppen som hjerterytme, nerveimpulser og hjernebølgene våre. Det skal forklare hvorfor magneter påvirker kroppen vår.
Hvis du synes dette virker litt uforståelig, så er du ikke alene om det. Denne forklaring er et rot med begreper sannsynlig skrevet av noen med sparsom kunnskap i fysiologi eller fysikk.(min anmerkning)
Hvordan forsvares effekten; PÅ nettsiden BEHANDLER.NO (Helhetlig helse) som er en reklame- og kontakt side for “alternative” behandlingsformer;
“FORSKNING:”Erfaring og en rekke studier tilsier at metoden kan være til hjelp. Imidlertid finnes det foreløpig ikke dokumentasjon som bekrefter effekt.
Resultater av studier har vist mulig effekt ved smerter ved slitasje og leddgikt. I følge utøvere (behandlere) påvirker behandlingen med magnetfelt levende celler og styrker det elektriske potensialet over cellemembranen. Det pekes på at forskning har vist at blodårene utvides og gir økt opptak av oksygen og mer effektiv utskillelse av avfallsstoffer, noe som bl.a. fører til redusert avleiringer av kolesterol og kalk i blodkarene (dette er en antakelse uten dokumentasjon; min anmerkning). Det hevdes (men hvem hevder dette?) at ved behandling stabiliseres enzymaktivitet og hormonproduksjon og syre-/basebalansen i kroppen bedres.”
Her sier en først at det ikke er bevist en virkning og etterpå kommer en hel del antakelser og forsøk på forklaringer som utøverne av magnetfelt behandling har. Av en studie som skal ha vist at blodårene utvider seg, gjøres det er rekke slutninger som bare hevdes uten dokumentasjon.
MAGNETARMBÅND Informasjon;
Magnetarmbånd skal fremme og styrke kroppens helingsprosesser og virke smertestillende, ved at det øker sirkulasjonen i vevet. Det skal også hjelpe på kroppens immunforsvar.
Det sies at det ikke er magnetene i seg selv som virker helende, men det er de forutsetningene som magnetfeltene skaper (????- helt uforståelig; min anmerkning).
Magnetarmbåndene kan noen ganger angivelig ha 4 forskjellige egenskaper som;
Magnet (metallisk farge):det forbedrer sirkulasjonen i og flyten av blodet. Skal være rundt styrke på 2000 Gauss (0,2 T) opplyses det. Det er jo en svært kraftig magnet og ikke det jeg har sett i det som er tilgjengelig på nettet.
Rød farge; Infrarød farge i armbåndet som er med på å fremme vekst og helse av levende celler
Hvit (melkeaktig farge) er negative ioner. Angivelig skal det være mangel på disse negative ioner og smykket kan produsere 800 - 1000 ioner som hjelper kroppen å fungere.
Svart farge (germanium mineral styrke) som skal stimulere immunforsvaret
Svart farge (hermatite) som virker som magnetisk felt på standard 600 - 800 Gauss (0,06 - 0,08 T)
Min konklusjon er at dette er bare rot med begreper som ikke gir noe som helst mening fysiologisk. Fine ord og begrep som de fleste ikke vil forstå (ikke jeg heller) og gjerne tror dette er riktig så vitenskaplig. Det er ikke noe mening i dette - enkelt og greit tull
STUDIER SOM HAR VIST EFFEKT:
Forskere ved University of Virginia, USA utførte studie med magnetisme for å se hvordan det kunne virke på sirkulasjonen. Publisert i American Journal of Physiology i 2007;
Studien var på rotter med statisk magnetfelt med styrke 70 milliTesla (det er 10 ganger sterkere enn vanlig pyntemagnet og sterkere enn det som finnes av en del “terapeutiske magneter” kjøpt på nettet.
Det ble vist at det i noen tilfeller forekom en liten utvidelse av sammenfalte blodkar og dermed en liten økning blodgjennomstrømning.
Magnetene synes også å bidra til at allerede utvidede blodkar trakk seg noe sammen.
Det ble gjort videre studier hvor rottene ble skadet i beina , slik at de fikk en betennelsesreaksjon (betennelse oppstår alltid ved vevsskade). Ved slike betennelser utvider blodkarene seg og det samler seg opp væske i skadeområdet. Så ble rottene utsatt for magnetisme og det ble registrert at blodårene trakk seg sammen i betent område og hevelsen gikk ned.
Det ble konkludert med at hvis en klarer å unngå hevelse rett etter en skade, vil skaden kunne tilheles raskere og pasienten vil eventuelt få mindre smerter og bedre bevegelighet. Magnetisk terapi kan altså mulig være nyttig førstehjelp ved idrettsskader. Det må brukes magnetiske bandasjer eller omslag på skader.
Finner ikke direkte praktiske studier på mennesker.
Effekt av magnetfelt på sårtilheling; Eksperimentelt studie og litteratur oversikt ; Steven L. Henry mm. University of Missouri Hospital & Clinics publisert i 2008
Studie for å evaluere effekten av statisk magnetisk felt på hudsår tilheling hos dyr (rotter). Sår ble påført ryggen på rottene. 3 grupper med 1. gruppe rotter som fikk magnetbehandling (23 Gauss magnet =2300 milliTesla), 2. gruppe (falsk magnet) og 3. gruppe (kontrollgruppe, ingen behandling). Det var raskere tilheling i gruppe 1 (magnetbehandling) på gj.sn 15,3 dager, mens i gruppe 2 var det 20,9 dager og gruppe 3 var det 20,3 dager.
KONKLUSJONEN var at et ytre , lav styrke , statisk magnet felt kan øker hastigheten på sårtilheling. Litteratur studie avslører uenighet omkring bruk av magnetfelt som hjelp til tilheling av bein, sener og hud. Forskerne konkluderer med at det må videre undersøkelser til.
KONKLUSJON:
Magnet-terapi og diverse produkter som skal påføre kroppen magnetisme har sannsynlig svært liten terapeutisk effekt. Det finnes studier som kan tyde på at magnetisme påvirker sirkulasjon (reduserer hevelse ved betennelse/skade) og bidrar til sårtilheling. Men styrken på magnetfeltet er sannsynlig langt høyere enn det som brukes i den tradisjonelle magnet -terapi
Det er få og små studier som mulig kan dokumentere noe effekt (dyrestudier) og mer bør gjøres før sikker virkning kan dokumenteres.
Hvis økt sirkulasjon er effekten, vil en lett oppnå det samme med fysisk aktivitet, hvis ikke skade skulle hindre aktivitet.
Konklusjonen; placebo effekt (troen på at det hjelper) og at med tiden vil mange tilstander bedre seg av seg selv. Altså er behandlingen bortkastet tid og penger
KILDER; Fremgår av teksten
HØYDESKREKK
Alt du trenger å vite om høydeskrekk for å bli kvitt det. Her er forklaringen for hva som skjer i kroppen når du opplever høydeskrekk.
Høydeskrekk er et folkelig begrep som brukes for det å føle ubehag eller angst til panikk for å bevege seg i høyder. Her vil det handle om den hemmende frykten som gjør at mange unngår fjell og høyder. Det som sies vil også passe for de som har problemer med å gå på tak, i stillas eller stiger.
Høydeskrekk er ingen diagnose, men kanskje kan høydeskrekk plasseres blant fobier. Problemet oppleves som svært variabelt fra lammende skrekk bare for å gå opp på en liten høyde med bratte kanter på noen sider, til å ikke kunne gå i bratte fjellsider eller ned fra større høyder.
Høye fjell og bratte fjellsider kan få angsten til å øke
Alle typer følelser har utgangspunkt i de mer primitive, preprogrammerte (arvede) affektene (følelsene) skal nevrologen Antonio Damasio ha uttalt (han forsket mye på følelser).
Dvs. kan vi si at angst utløst ved truende og krevende situasjoner er arvet, men vil bli modifisert (endret på) med erfaring.
Når vi er i en krevende situasjon eller en mulig krevende situasjon reagerer kroppen, den sanser situasjonen og henter informasjon om tidligere lignende situasjoner. Før vi er helt bevisst det er det oppstått forandringer i kroppen som vi vil oppfatte som alt fra uro til angst. De som har kontroll på å forholde seg til høyder, vil ignorere eller tolererer signalene.
De raske reaksjonsmønsteret på truende situasjoner vil kunne bety vi klarer oss i vanskelige situasjoner ved at vi reagerer i tide.
NEVROBIOLOGISK FORKLARING (kan du hoppe over om du ikke vil vite den biologiske forklaringen på angst)
Dypt i hjernen er et senter eller to hjernekjerner (en i hver halvdel av hjernen) som heter amygdala. Den får tilført informasjon fra sanseapparatene ganske direkte. Amygdala setter i gang de kroppslige reaksjoner som skal redde oss fra faren. Med erfaring vil en annen del av hjernen, hypothalamus, justere utslagene i de kroppslige reaksjoner som skal bidra til at vi blir reddet fra en potensialt farlig situasjon.
En gang så jeg en skikjører som virkelig tar utfordringer i fjellet, si at det var godt noen ganger å få pirre amygdala. Det er vel slik at han opplever de kroppsreaksjoner amygdala utløser som en slags spenning og ikke som angst.
Truende situasjoner er som mange har hørt om, reaksjoner styrt av den autonome del av nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet som vi ikke har kontroll på, men vi kan øve opp noe kontroll av). Signaler gjennom nervesystemet i krevende situasjoner kommer fra ulike deler av hjernen, men initialt fra amygdala og modifisert av hypothalamus i løpet av millisekunder.
Man deler det autonome nervesystem i;
De som har sterk angst kan gjerne starte å puste raskt og overfladisk (hyperventilering) og holder en på lenge nok får en prikking (parestesier) i hender og eventuelt omkring munn og i føttene. Etter hvert oppstår kramper i hender som gjør at om du holder om noe, vil det være vanskelig å få løst hendene. Rolig pusting vil løse disse symptomene. Dette må skilles fra «freeze»-reaksjonen (se under)
Før jeg var kjent med hvor vanskelig slik angstanfall kunne være var jeg vitne til at en slik person falt ned en ca. 2-3 meter høy fjellside. Her var tau som skulle hjelpe turgåer opp og ned på stedet. Dette tauet hadde mye slark, som nok kunne føre til at en kunne føle at det ikke var så god støtte. Personen hadde gått ned samme området, men var nå på returen. Uten forvarsel ble hun stiv og slapp tauet og falt ned. Heldigvis gled hun ned med beina først uten å slå hodet. Hun hadde hatt slik anfall før der hun ble helt stiv, stirret rett foran seg uten at det var mulig å få kontakt. Pusten var knapt merkbar og anfallet kunne vare 1 - 2 minutter. Det hadde ikke før skjedd på tur.
De fleste vil nok kunne kjenne ubehag og uro når en passerer eller i slikt terreng. Angsten kan være ubehagelig hvis du aldri har vært i lignende situasjoner, men ved gjentatt ferdsel i slikt terreng, vil du etterhvert mestre slike sitruasjoner.
Det sies at kroppen styrer tankene. Etter kanskje under et sekund blir vi bevisst de kroppslige reaksjoner og setter det i sammenheng med situasjonen vi er i. Så kan vi forsøke å unngå at de blir for sterke, hvis ikke du umiddelbart blir lammet av angst.
En annen måte å se på følelser (angst) og tap av kontroll (panikk) er å snakke om et toleransevindu for følelser. Innen toleransevinduet vil følelsene være slik at vi har kontroll på dem. Det er innen det området en må prøve å holde seg for å få kontroll på angsten eller andre følelser. Her klarer vi å tenke klart og ta beslutninger og valg som kan trygge oss. Vi føler angst, men har kontroll og tenker klart. Vi kan øve oss opp på å takle vanskelige situasjoner og fortsatt ha kontroll.
Over toleransevinduet vil følelsene bli for sterke til å klare å tenke klart, vi blir overaktivert (hyperaktivert) av følelsene (dette styres av det sympatiske nervesystem). Vi klarer ikke få oppmerksomheten vekk fra de kroppslige reaksjoner og mister kontroll og får panikk.
Motsatt kan vi også være under toleransevinduet (hypoaktivert, som styres av parasympatiske system) hvor følelsene er helt koblet ut (freeze reaksjon). Her vil personen være helt apatisk og likegyldig. Mekanismene for denne responsen er nedarvet. Dyr kan reagere slik og kan noen tilfelle redde livet, da enkelte rovdyr vil oppfatte dyret som dødt eller sykt og vil derfor ikke ta det. For mennesker oppstår dette i svært truende situasjoner der det er høy sannsynlighet for noe alvorlig skjer. Vi har ingen kontroll på situasjonen. Om vi kommer ut av det, vil noen beskrive det som en tilstand nærmest som en drøm. Mange vil ofte ikke huske noe. En slik reaksjon opp i fjellet kan være en stor risiko. Heldigvis svært sjelden.
ANGSTEN kan være NYTTIG
Hvorvidt du kan si at frykten du har er rasjonell, vil være avhengig av situasjonen du er i. Holder du på å falle utfor en skrent er det rasjonelt å få en angstreaksjon. Tror du bare at du kan falle utfor vil en si at angsten er irrasjonell. Angsten vi får i vanskelig situasjoner er der for å komme unna eller unngå farlige situasjoner.
Vanligvis er høydeskrekk en følelse av at dette kan bli farlig, og mange ganger setter det unødvendige grenser for de opplevelser man kan få. Mye vakker natur går du glipp av.
IDIOMOTORISK MUSKELAKTIVITET
Mange kan registrere at det er som om kroppen blir trukket mot avgrunnen når de ser nedover et stup eller bratt fjellside. Dette er til en viss grad en helt reell følelse og forklaringen er en såkalt IDIOMOTORISK muskelaktivitet. Det kan en si er en svært fin muskulær aktivitet satt i gang av hva kroppen sanser og av tankevirksomhet. Det føles som om du trekkes ut mot kanten eller mot stupet. Det svak muskel aktivitet som er grunnlag for denne følelsen. Heldigvis er den aldri så sterk at du vil falle utfor.
(Lignende fenomen får du demonstrert når du bruker pendel, dvs. en snor med noe tungt i enden. Tenker du på retning nord – sør eller øst – vest vil pendelen slå i den retningen du tenker på. Det samme skjer om du holder en pendel over en strek eller en sirkel. Etter kort tid vil den svinge langs streken eller sirkulært, men du ser ikke bevegelse i hånden).
Er du redd denne kraften som trekker deg fremover skal merkes så sterkt at den utløser angst, er det bedre å stoppe opp og sette en fot godt støttende imot foran deg før du ser ned i «avgrunnen». Aktiviteten i muskulaturen er styrt av hvor du ser, kan en si. Hjernen styrer deg automatisk.
Det som kommer i tillegg er at når du ser ut for et stup, fester du ikke blikket nødvendigvis på et bestemt punkt. Synet er viktig for balansen bl.a. når du går i ujevnt terreng. Du må følge med hvor du går. Synet sammen med leddsans (registrerer hvordan ledd er belastet), balanseorganet i øret mm. er viktig for å gi opplysninger slik at du «holder balansen» og kan gjenvinne den om du snubler litt. Kan ikke synet festes på noe får du problemer. Tenk deg at du står og ser opp i luften på den blå himmelen eller du står og balanserer på en fot med lukket øyne, da vil fort merke at det er vanskelig å «stole på balansen». Likeledes om du står på en fjellkant og fester blikket langt ned «i undergrunnen».
Konklusjon er at du fester blikket på nære punkt på veien du går og bare ser ut for «skrenten» når du føler du står trygt. Det er ikke lurt å se mot stupet du tror du kan falle ut for. Fokuser på det du skal gjøre – veien, stien eller retningen like foran deg du skal gå.
Når en tar bilder eller fikler med mobiltelefon, er det viktig å stå på en trygg plass med god støtte
HVA SKAL DU GJØRE:
Så enkelt kan det høres; se hvor du skal gå. Som en linedanser må du se hvor veien går og hvor du skal hen og ikke hvor du kan falle. Er det krevende terreng må du se hvor du setter hvert skritt.
En gang var jeg på en topp i Romsdal. Det var et område jeg kjente dårlig. På toppen møtte jeg to kvinner som var tydelig erfarne med å gå i fjellet i det området. Fra toppen så jeg mot et annet turmål jeg ønsket å ta, men som jeg hadde hørt gikk over en noe krevende fjellrygg (egg) kalt Trolltinden. Hele turopplegget har de lokalt begynt å kalle Atlanterhavsegga. Disse to kvinnene hadde gått der. Den ene sa at å gå Trolltinden var «bare moro». I det tror jeg det lå at det var moro å gå en tur hvor en måtte finne veien selv for å kunne passere et vanskelig område. Det handlet om gleden ved å selv klare å finne veien. Det er noe tenke på. Hold fokus på hva du gjør.
Hvorfor ønsker du å ta turen? Du har kanskje hørt at utsikten er fantastisk. Tenk på gleden ved å komme opp. Først når du er oppe skal du tenke på veien ned.
Det kan være noen som vil si at de som har høydeskrekk bør unngå luftige turer. Til det er å si at vi alle trenger utfordringer og å oppleve mestringsfølelsen. Det er ikke angsten som sitter igjen når du tenker på den krevende turen du mestret. Ingen ville legge ut bilder fra en tur som bakgrunn og profilbilde på Facebook i flere år, hvis turen var traumatisk (skremmende). Nei, etter en slik tur sirkulerer kjemiske stoff som endorfiner (kroppens egne morfinlignende stoff), dopamin (er årsak til lystfølelse og vanedannelse) og noe adrenalin. I tiden etter er tankene vanligvis på hvilken tur du vil ta neste gang.
HVORDAN MESTRE ANGSTEN:
Det viktigste: Se hvor du skal sette beina, ikke hvor du kan falle. I vanskelige parti bør man gå nært hverandre og du kan se hvor andre setter beina. Det er det fokuset du skal ha.
Skal du se ned og spesielt opp, skal du føle at du står trygt med minst 3 fester.
I vanskelig partier kan en si at en skal ha 3 gode fester (2 bein og 2 hender) når en flytter en fot eller en hånd. Da vil du klare å holde igjen om et «tak» løsner.
Av og til er det satt opp tau eller kjetting som støtte i vanskelige partier. Mitt råd er at bare en av gangen skal holde i kjettingen eller tauet mellom 2 fester. Ikke bare pga. at vekten kan bli stor, men at det kan føles ubehagelig når andre drar i kjettingen eller tauet.
Hvis du hjelper noen i et vanskelig parti i fjellet, skal du fortelle hva de skal gjøre (fokus på veien). Det er sjelden lurt å si hva man ikke skal gjøre når man er i situasjonen, f.eks. «ikke se ned». Hvis du er engstelig, hører du bare; «se ned» og du retter oppmerksomheten mot «stupet». Dette kan en snakke om før turen når hodet er klart.
TERAPI - BEHANDLING
Det finnes ulike metoder å behandle angst på.
I kognitiv atferdsterapi går en igjennom tankemønsteret som fører til at angst oppstår og bearbeider dette.
Eksponeringsterapi; vil si at man utsettes for det som er angstskapende i økende grad. Det er vanlig å begynne med mindre angstutløsende situasjoner.
Eksponeringsterapi gjøres under tur og er klart den beste fremgangsmåten, men det er ikke alltid lett å få til en gradvis eksponering. Det vises seg ofte heller ikke nødvendig. For de fleste kan en si at det bare er å «hoppe» i det.
En annen fremgangsmåte er å lære seg en kontroll generelt på angstreaksjoner som direkte går på angstsymptomer under visualisering (ser for seg angstskapende situasjon) bl.a ved selvsuggesjon (selvhypnose) eller lignende teknikker.
Å vedlikeholde det terapeutiske fremskritt er selvsagt svært viktig. Har du først mestret en krevende tur, vent ikke for lenge til neste gang. Turer er uansett godt for helsen, og husk mestringsfølelsen som kommer etterpå.
Den vanligste angstreaksjonen (utløst gjennom det sympatiske nervesystemet) vil nok i de fleste tilfeller være mulig å få kontroll på. Den mer primitive angstreaksjon med «freeze» (parasympatiske nervesystem) er mer krevende. Det er en svært alvorlig angstreaksjon. Her må det nok bygges opp trygghet på mestring svært gradvis. Det er krevende reaksjon, men heldigvis er dette svært sjelden.
Respirasjonsutløst angst; Noen opplever at de får angst (og høydeskrekk) tidlig på turen. De er ofte uvant med å gå på tur i bratt terreng. Her kan angsten være utløst av økende respirasjon som er vanlig når det krav om økende hjertepumpevolum (økende puls og krav om mer oksygen til kroppen). Hvis du er lite trenet vil det ofte føre til hyperventilering (hurtig pusting). Da blir noen svimmel (det er helt likt det som skjer ved angstanfall) og du kan tro at dette er signal om at høydeskrekken setter inn. Dette betyr at du da må roe deg ned slik at pusten kan ro seg. En skal nok huske at mange er redde for å sinke turfølget og dermed presser seg for hardt. Det bør en erfaren turleder være klar over og sette ned tempoet. Etter noe tid tilpasser kroppen seg det økte kravet til surstoff (oksygen) og en kan fortsette i jevnt tempo.
Noen tror dette kan skyldes tynn luft i høyden, men det er sjelden å oppleve under 2000 meter over havet. Det er nok heller det at kroppen ikke er vant til denne form for aktivitet. Som et interessant eksempel kan jeg nevne «ismannen» Wim Hof som bl.a. brukte økt pusting (i stor høyde) som en av teknikkene for å mestre å gå opp på Kilimanjaro (over 7000 meter høy) i løpet kort tid uten å ha noe form for høydetilvenning. Med rask og dyp pusting opprettholdt han oksygenmetningen i blodet som er nødvendig i store høyder. Noen bruker apparat som måler oksygenmetning for å sikre at de får i seg nok oksygen (surstoff) på slike krevende turer.
Noen steder kan det være satt opp tau eller kjetting i bratte fjellpartier. Sjekk alltid med å dra kraftig i tauet eller kjettingen før du bruker den. La noen som er tryggere gå først slik du ser hva du gjør. du bør vente til andre er ferdig før du starter å bruke tau eller kjetting som er satrt opp for å passere kortere avstander
KONKLUSJON:
La ikke angsten hindre deg fra å få fantastiske opplevelser ved å utforske fjellet.
Se hvor du skal sette foten eller evt. holde hendene fast; 3 sikre fester før en flytter en fot eller en hånd i vanskelig terreng. Se ikke langt ned eller opp om du ikke står svært støtt. NB! Ikke fikle med mobiltelefonen for å ta bilder hvis du ikke står støtt.
Tenk på mestringsfølelsen som vil være der etterpå. Da vil du begynne å tenke på hvilke tur du skal ta neste gang, og det bør ikke ta for lang tid imellom hvis du skal få kontroll på høydeskrekken din.
Jeg gjentar; Fokus på det du gjør. Fokus på det du holder på med.
Kilder:Det meste er egen kunnskap ervervet over tid. I tekst kan det være angitt hvor det er hentet fra
Avsnittet om toleransenivå er kunnskapen hentet fra «FØLELSER. Kjennetegn, funksjon og vrangsider» av Tone Normann-Eide. (det er ikke sitat).