APPETITT (matlyst)
Appetitt kommer fra det latinske ordet appetitus og er satt sammen av ad (= til, ved) og petere (=søke etter, be om)
I wickipedia defineres appetitt som “ is the desire to eat food, sometimes due to hunger. Appealing foods can stimulate appetite even when hunger is absent, although appetite can be greatly reduced by satiety”
Appetitt er ønsket (behovet) om å spise mat, noen ganger pga sult. Tiltalende matvarer kan stimulere appetitten selv om sult ikke er tilstede, selv om appetitten kan være sterkt redusert pga metthet.
Appetittens funksjon er å regulere adekvat energi inntak for å opprettholde metabolske behov.
Appetitten styres ikke bare av biologiske mekanismer, men kan styres og overstyres av psykologiske og miljømessige forhold.
Vaner er her som i andre helsemessig sammenhenger en betydelig faktor som kan bidra til appetitt ikke nødvendigvis styres av sult. Mange har vaner for å ta til seg mindre sunne næringsmidler (godteri og snacks og energirike drikker som energidrikk og øl) når de ser på TV eller følger annen underholdning. Ikke bare skal en underholdes, men en skal også nyte. Avkobling av slike uvaner er ikke lett.
APPETITT REGULERING:
En nervekjerne, arcuatuskjernen i hjernen i ett viktig reguleringssenter som kalles hypothalamus styrer metthetsfølelsen ved at den registrerer hormonlignende stoffer i sirkulasjonen som igjen varierer med næringsinntak eller manglende sådann. Det finnes ulike nerveceller i denne kjernen som kalles 1) NPY/AGRP-celler som aktiverer nerveområder som har en oppbyggende (anabol) funksjon i kroppen som fører til økt behov for næringsinntak og redusert energiforbruk og 2) POMC//CART-celler som aktiverer nerveområder som har nedbrytende (katabol) funksjon i kroppen som fører til redusert næringsinntak (mindre matlyst) og økt energiforbruk.
Hypothalamus kan sies å ha koordinerende funksjon i regulering av matlysten ved at informasjon fra andre deler av hjernen omkring forholdet til behov og lyst til matinntak. Her vil andre senter i hjernen kunne overstyre sult eller metthetsfølelse ved at en plutselig ser eller tenker at en ønsker å ta inn noe (begynner å tenke eller kjenner lukten av noe en liker godt.)
PERIFERE REGULERINGSMEKANISMER:
1)FETTVEV- HJERNEAKSEN:
Kroppens fettvev regulerer næringsinntak ved at det produserer kjemiske stoff (fedmehormoner) som inngår i regulering av næringsinntak. Nivåene av disse hormoner øker med fettmassen. Dermed kan fettvev regulere næringsinntak. Leptin produseres i fettvevet og vil normalt bidra til å hemme næringsinntak (leptin kommer av greske ordet leptos som betyr tynn). Når fettvevet øker og produserer økte mengder av leptin, synes det å oppstå en nedregulering av følsomheten for dette hormonet med redusert virkning. Dermed avtar den hemmende effekten av leptin og næringsinntaket vil kunne øke uhemmet.
2) TARM – HJERNE AKSEN
Mage-tarmsystemet er med på å signalisere sult og metthetsfølelse. Mekanismene for dette er 1) ved ett omfattende nervenett i mage-tarmsystemet, det enteriske nervesystem («den andre hjerne» blir det gjerne kalt) som sender impulser til hjernen via en nerve som kalles vagusnerven. og 2) rikelig med hormonproduserende celler i tarmsystemet sender ut stoffer via sirkulasjonen som også påvirker hjernen.
Fylling av magesekken bidrar til metthetsfølelse, men er ikke hele forklaringen. Det vet mange som har gått lenge uten å ta inn næring. Det er i slike sammenhenger lett å overspise hvis inntaket går raskt, før andre regulerende mekanismer kommer i gang.
En rekke hormonlignende stoffer antas å kunne signalisere metthetsfølelse som kolecystokinin, glukangonlignende peptid-1 og – 2 (GLP-1 og GLP-2), gastrisk inhibitorisk peptid (GIP), somatostatin, glukagon mm.
Ghrelin er ett hormon som produseres i magesekken og dette stoffet bidrar til sultfølelse. Det kan sies å motvirke leptin. Ghrelin virker direkte på arcuatuskjernen i hypothalamus som regulerer appetitten. Ghrelin er lavt ved vanlig fedmetilstander, men høyt ved anorexia nervosa (pasienten klarer å overstyre effekten av hormonet).
Biologiske reguleringsmekanismer for appetitt styres på lang sikt av fedmehormoner og hypothalamus, mens kortsiktig regulering skjer ved informasjon fra mage-tarmkanalen gjennom nervesystemet (vagusnerven) og hormoner i sirkulasjonen til hjernen og hjernestammen. Hypothalamus synes viktig for den langsiktige regulering som kan bidra til stabil vekt.
HVA METTER?
Hovednæringstoffer er karbohydrater (sukkerarter inkludert fiber), fett og protein (eggehvitestoffer). Karbohydrater og protein inneholder 4 kcal per gram og fett 9 kcal per gram.
Hvor raskt måltidet inntas vil jo selvsagt ha betydning uansett hva en måtte spise, slik at enkle svar på hva som metter best kan være vanskelig å gi.
Blodsukker (glukose) nivået kan styre appetitten. Sterkt fall i blodsukker og ved forbruk av glukoselageret som finnes i form av glykogen i leveren, oppstår sult Glycogenlageret forbrukes ved lang tid mellom måltid eller større fysiske belastninger (1 time hard trening er ofte nok til å tømme dette lageret , og deretter må kroppoen forbrenne fett). Sultfølelsen kan hemmes i noe grad ved inntak av glukose (druesukker)
Generelt metter fett dårligere og må tas inn i større mengder enn karbohydrater for å gi metthetsfølelse.
Proteininntak kan virke mettende og kan derfor bidra til vektreduksjon. Samtidig bidrar proteininntak til reduserer muskeltap (hos de som trener) fordi økt muskelmasse gir høyere forbrenning. Hvis ikke tilstrekkelig proteintilskudd (og trening) vil muskulatur nedbrytes og omdannes til fett.
Varm drikke antas til en viss grad å hemme appetitten.
APÉRITIFS (APPETITTVEKKERE): er noe som antas å skjerpe appetitten før et måltid.
Apéritif er ett franskt ord avledet fra latin aperire som betyr “å åpne”
Apéritif er vanligvis en drink med alkohol som ofte bør være tørr (lite søt) som gin, fino, amontillado eller andre tørre sherrytyper eller tørr hvit vin. Champagne brukes også og ofte men er vanligvis søt. Det er selvsagt ikke anbefalt å ta dette før hvert måltid. På den andre siden er manglende matlyst sjelden ett problem hos de fleste.
Apéritif kan også være et liten smakbit eller matbit som tørr kjeks med pålegg av ulike typer, ost, pâté eller oliven.
Om alt dette har en appetittøkende effekt er vel tvilsomt
APPETITT ENDRINGER og SYKDOM
Redusert eller økt appetitt er ikke nødvendigvis patologisk (sykdomsbetinget)
Oppregulering av appetitt sees regelmessig fysisk aktivitet og ved opphold i kaldt klima. Nedregulering av appetitt ved lite aktivitet og ved opphold i varmt klima
Under stress kan appetittnivået øke og føre til økt inntak
Abnormal appetitt kan defineres som spisevaner som fører til feil- og underernæring eller til fedme/sykelig overvekt og relaterte problemer
Dysregulert appetitt fører til anorexia nervosa, bulimia, kakeksi (kraftig vekttap), patologisk overspising (binge eating disorders)
DÅRLIG APPETITT (anorexia) kan skyldes fysiske årsaker som infeksjon, revmatiske og maligne (ondartet) sykdommer eller psykiske tilstander ved store belastninger og psykisk sykdom. Redusert appetitt kan skyldes medikamenter.
ØKT APPETITT (hyperphagia) kan skyldes hormonelle forstyrrelser (høyt stoffskifte og dårlig regulert diabetes), psykisk sykdom (f. eks depresjon) og andre psykiske lidelser.
Dyspepsi kan gi problem med følelse av oppfylthet og dermed redusert næringsinntak, men ofte vil syreplager kunne øke appetitten.
Smak og lukt problemer eller mangel på det kan påvirke appetitt.
Abnormal appetitt kan forekomme med kromosom forstyrrelser (medfødte tilstander) som f.eks Prader-Willi Syndrom
SPISEFORSTYRRELSER:
Anorexia nervosa er en sykdom som er karakterisert av alvorlig næringsrestriksjon og en intens frykt for vektøkning. Ofte kan de trene mye for å holde vekten nede. Samtidig kan de ta avføringsmidler og kaste opp det de spiser (når de føler de har spist for mye). Har ofte økt mengder av ghrelin (som gir økt appetitt), men klarer undertrykke matlysten.(dysregulering av matlysten)
Patologisk overspising (BED) er det ekstreme næringsinntak (ukontrollerbart) i perioder. Kan oppstå i barndom og i voksen alder. Arvelighet på ca 50%. Som ved bullemia kan de ta avføringsmidler og kaste opp etter matinntak
FEDME: (obesity)
Fedme er ofte livsstilsbetinget.
Arvelig former for fedme er påvist ved defekter i hypothalamus reguleringsfunksjon (som f.eks i leptin receptorer).
MEDIKAMENTER og APPETITT
Medikamenter som hemmer matlyst har ofte hatt bivirkninger som gjør at de har blitt fjernet fra markedet etter noe tid.
Medikamenter som øker matlyst; Økt matlyst er ofte bivirkning av en rekke medikamenter (neuroleptika). Visse progestiner (kunstige progesteronlignende stoffer som bl.a. finnes i prevensjonsmidler (som p-pille og minipille ) som medroxyprogesteron og megestrol gir vektøkning i større doser. Corticosteroid bedrer matlyst og brukes ofte hos kreftpasienter for å få økt matlyst og andre gunstige virkninger.
Ghrelin øker appetitt
Rikkunshito, en tradisjonell japanske Kampo medisin (tradisjonell japansk urtemedisin), stimulerer til økt ghrelin og appetitt. Det kan brukes sammen med vanlig medisin for å bedre matlyst hos pasienter med redusert matlyst og kvalme pga medisinering f. eks ved kreftsykdom og reflukssykdom. Det synes både å bedre motiliteten i magetarmsystemet (raskere tømning av magesekk) og samtidig øke ghrelin-sekresjonen som øker appetitten
SYNSPÅVIRKNING:
Visuell påvirkning på appetitt. Rødfarge skal øke appetitt, men også stimulerer kroppen til generell aktivitet. Grønnfarge signaliserer sunn næring og virker beroligende. Kombinasjonen av rød og grønn mat kan øke matlyst.
Mulig er det erkjennelse av dette med rødfargen som gjør at mange hurtigmat kjeder har rødt i sitt symbol (McDonalds , KFC og BurgerKing). Rødt er også en signalfarge.
Blåfarge ser ut til å ha motsatt virkning og hemme matlyst.
KONKLUSJON; Hjernen med hypothalamus og magetarmsystemet med nerveforbindelse til hjernen sammen med produksjon av en rekke hormonlignende stoffer inkludert leptin fra fettvev har en regulerende funksjon på appetitten. Mulig er protein det hovednæringsstoffet som gir best metthetsfølelse hvis en spiser regelmessig. Appetittreguleringen kan imidlertid overstyres av psykologiske og miljømessige faktorer (livsstil og uvaner)-dessverre.
HØYDESKREKK
Alt du trenger å vite om høydeskrekk for å bli kvitt det. Her er forklaringen for hva som skjer i kroppen når du opplever høydeskrekk.
Høydeskrekk er et folkelig begrep som brukes for det å føle ubehag eller angst til panikk for å bevege seg i høyder. Her vil det handle om den hemmende frykten som gjør at mange unngår fjell og høyder. Det som sies vil også passe for de som har problemer med å gå på tak, i stillas eller stiger.
Høydeskrekk er ingen diagnose, men kanskje kan høydeskrekk plasseres blant fobier. Problemet oppleves som svært variabelt fra lammende skrekk bare for å gå opp på en liten høyde med bratte kanter på noen sider, til å ikke kunne gå i bratte fjellsider eller ned fra større høyder.
Høye fjell og bratte fjellsider kan få angsten til å øke
Alle typer følelser har utgangspunkt i de mer primitive, preprogrammerte (arvede) affektene (følelsene) skal nevrologen Antonio Damasio ha uttalt (han forsket mye på følelser).
Dvs. kan vi si at angst utløst ved truende og krevende situasjoner er arvet, men vil bli modifisert (endret på) med erfaring.
Når vi er i en krevende situasjon eller en mulig krevende situasjon reagerer kroppen, den sanser situasjonen og henter informasjon om tidligere lignende situasjoner. Før vi er helt bevisst det er det oppstått forandringer i kroppen som vi vil oppfatte som alt fra uro til angst. De som har kontroll på å forholde seg til høyder, vil ignorere eller tolererer signalene.
De raske reaksjonsmønsteret på truende situasjoner vil kunne bety vi klarer oss i vanskelige situasjoner ved at vi reagerer i tide.
NEVROBIOLOGISK FORKLARING (kan du hoppe over om du ikke vil vite den biologiske forklaringen på angst)
Dypt i hjernen er et senter eller to hjernekjerner (en i hver halvdel av hjernen) som heter amygdala. Den får tilført informasjon fra sanseapparatene ganske direkte. Amygdala setter i gang de kroppslige reaksjoner som skal redde oss fra faren. Med erfaring vil en annen del av hjernen, hypothalamus, justere utslagene i de kroppslige reaksjoner som skal bidra til at vi blir reddet fra en potensialt farlig situasjon.
En gang så jeg en skikjører som virkelig tar utfordringer i fjellet, si at det var godt noen ganger å få pirre amygdala. Det er vel slik at han opplever de kroppsreaksjoner amygdala utløser som en slags spenning og ikke som angst.
Truende situasjoner er som mange har hørt om, reaksjoner styrt av den autonome del av nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet som vi ikke har kontroll på, men vi kan øve opp noe kontroll av). Signaler gjennom nervesystemet i krevende situasjoner kommer fra ulike deler av hjernen, men initialt fra amygdala og modifisert av hypothalamus i løpet av millisekunder.
Man deler det autonome nervesystem i;
De som har sterk angst kan gjerne starte å puste raskt og overfladisk (hyperventilering) og holder en på lenge nok får en prikking (parestesier) i hender og eventuelt omkring munn og i føttene. Etter hvert oppstår kramper i hender som gjør at om du holder om noe, vil det være vanskelig å få løst hendene. Rolig pusting vil løse disse symptomene. Dette må skilles fra «freeze»-reaksjonen (se under)
Før jeg var kjent med hvor vanskelig slik angstanfall kunne være var jeg vitne til at en slik person falt ned en ca. 2-3 meter høy fjellside. Her var tau som skulle hjelpe turgåer opp og ned på stedet. Dette tauet hadde mye slark, som nok kunne føre til at en kunne føle at det ikke var så god støtte. Personen hadde gått ned samme området, men var nå på returen. Uten forvarsel ble hun stiv og slapp tauet og falt ned. Heldigvis gled hun ned med beina først uten å slå hodet. Hun hadde hatt slik anfall før der hun ble helt stiv, stirret rett foran seg uten at det var mulig å få kontakt. Pusten var knapt merkbar og anfallet kunne vare 1 - 2 minutter. Det hadde ikke før skjedd på tur.
De fleste vil nok kunne kjenne ubehag og uro når en passerer eller i slikt terreng. Angsten kan være ubehagelig hvis du aldri har vært i lignende situasjoner, men ved gjentatt ferdsel i slikt terreng, vil du etterhvert mestre slike sitruasjoner.
Det sies at kroppen styrer tankene. Etter kanskje under et sekund blir vi bevisst de kroppslige reaksjoner og setter det i sammenheng med situasjonen vi er i. Så kan vi forsøke å unngå at de blir for sterke, hvis ikke du umiddelbart blir lammet av angst.
En annen måte å se på følelser (angst) og tap av kontroll (panikk) er å snakke om et toleransevindu for følelser. Innen toleransevinduet vil følelsene være slik at vi har kontroll på dem. Det er innen det området en må prøve å holde seg for å få kontroll på angsten eller andre følelser. Her klarer vi å tenke klart og ta beslutninger og valg som kan trygge oss. Vi føler angst, men har kontroll og tenker klart. Vi kan øve oss opp på å takle vanskelige situasjoner og fortsatt ha kontroll.
Over toleransevinduet vil følelsene bli for sterke til å klare å tenke klart, vi blir overaktivert (hyperaktivert) av følelsene (dette styres av det sympatiske nervesystem). Vi klarer ikke få oppmerksomheten vekk fra de kroppslige reaksjoner og mister kontroll og får panikk.
Motsatt kan vi også være under toleransevinduet (hypoaktivert, som styres av parasympatiske system) hvor følelsene er helt koblet ut (freeze reaksjon). Her vil personen være helt apatisk og likegyldig. Mekanismene for denne responsen er nedarvet. Dyr kan reagere slik og kan noen tilfelle redde livet, da enkelte rovdyr vil oppfatte dyret som dødt eller sykt og vil derfor ikke ta det. For mennesker oppstår dette i svært truende situasjoner der det er høy sannsynlighet for noe alvorlig skjer. Vi har ingen kontroll på situasjonen. Om vi kommer ut av det, vil noen beskrive det som en tilstand nærmest som en drøm. Mange vil ofte ikke huske noe. En slik reaksjon opp i fjellet kan være en stor risiko. Heldigvis svært sjelden.
ANGSTEN kan være NYTTIG
Hvorvidt du kan si at frykten du har er rasjonell, vil være avhengig av situasjonen du er i. Holder du på å falle utfor en skrent er det rasjonelt å få en angstreaksjon. Tror du bare at du kan falle utfor vil en si at angsten er irrasjonell. Angsten vi får i vanskelig situasjoner er der for å komme unna eller unngå farlige situasjoner.
Vanligvis er høydeskrekk en følelse av at dette kan bli farlig, og mange ganger setter det unødvendige grenser for de opplevelser man kan få. Mye vakker natur går du glipp av.
IDIOMOTORISK MUSKELAKTIVITET
Mange kan registrere at det er som om kroppen blir trukket mot avgrunnen når de ser nedover et stup eller bratt fjellside. Dette er til en viss grad en helt reell følelse og forklaringen er en såkalt IDIOMOTORISK muskelaktivitet. Det kan en si er en svært fin muskulær aktivitet satt i gang av hva kroppen sanser og av tankevirksomhet. Det føles som om du trekkes ut mot kanten eller mot stupet. Det svak muskel aktivitet som er grunnlag for denne følelsen. Heldigvis er den aldri så sterk at du vil falle utfor.
(Lignende fenomen får du demonstrert når du bruker pendel, dvs. en snor med noe tungt i enden. Tenker du på retning nord – sør eller øst – vest vil pendelen slå i den retningen du tenker på. Det samme skjer om du holder en pendel over en strek eller en sirkel. Etter kort tid vil den svinge langs streken eller sirkulært, men du ser ikke bevegelse i hånden).
Er du redd denne kraften som trekker deg fremover skal merkes så sterkt at den utløser angst, er det bedre å stoppe opp og sette en fot godt støttende imot foran deg før du ser ned i «avgrunnen». Aktiviteten i muskulaturen er styrt av hvor du ser, kan en si. Hjernen styrer deg automatisk.
Det som kommer i tillegg er at når du ser ut for et stup, fester du ikke blikket nødvendigvis på et bestemt punkt. Synet er viktig for balansen bl.a. når du går i ujevnt terreng. Du må følge med hvor du går. Synet sammen med leddsans (registrerer hvordan ledd er belastet), balanseorganet i øret mm. er viktig for å gi opplysninger slik at du «holder balansen» og kan gjenvinne den om du snubler litt. Kan ikke synet festes på noe får du problemer. Tenk deg at du står og ser opp i luften på den blå himmelen eller du står og balanserer på en fot med lukket øyne, da vil fort merke at det er vanskelig å «stole på balansen». Likeledes om du står på en fjellkant og fester blikket langt ned «i undergrunnen».
Konklusjon er at du fester blikket på nære punkt på veien du går og bare ser ut for «skrenten» når du føler du står trygt. Det er ikke lurt å se mot stupet du tror du kan falle ut for. Fokuser på det du skal gjøre – veien, stien eller retningen like foran deg du skal gå.
Når en tar bilder eller fikler med mobiltelefon, er det viktig å stå på en trygg plass med god støtte
HVA SKAL DU GJØRE:
Så enkelt kan det høres; se hvor du skal gå. Som en linedanser må du se hvor veien går og hvor du skal hen og ikke hvor du kan falle. Er det krevende terreng må du se hvor du setter hvert skritt.
En gang var jeg på en topp i Romsdal. Det var et område jeg kjente dårlig. På toppen møtte jeg to kvinner som var tydelig erfarne med å gå i fjellet i det området. Fra toppen så jeg mot et annet turmål jeg ønsket å ta, men som jeg hadde hørt gikk over en noe krevende fjellrygg (egg) kalt Trolltinden. Hele turopplegget har de lokalt begynt å kalle Atlanterhavsegga. Disse to kvinnene hadde gått der. Den ene sa at å gå Trolltinden var «bare moro». I det tror jeg det lå at det var moro å gå en tur hvor en måtte finne veien selv for å kunne passere et vanskelig område. Det handlet om gleden ved å selv klare å finne veien. Det er noe tenke på. Hold fokus på hva du gjør.
Hvorfor ønsker du å ta turen? Du har kanskje hørt at utsikten er fantastisk. Tenk på gleden ved å komme opp. Først når du er oppe skal du tenke på veien ned.
Det kan være noen som vil si at de som har høydeskrekk bør unngå luftige turer. Til det er å si at vi alle trenger utfordringer og å oppleve mestringsfølelsen. Det er ikke angsten som sitter igjen når du tenker på den krevende turen du mestret. Ingen ville legge ut bilder fra en tur som bakgrunn og profilbilde på Facebook i flere år, hvis turen var traumatisk (skremmende). Nei, etter en slik tur sirkulerer kjemiske stoff som endorfiner (kroppens egne morfinlignende stoff), dopamin (er årsak til lystfølelse og vanedannelse) og noe adrenalin. I tiden etter er tankene vanligvis på hvilken tur du vil ta neste gang.
HVORDAN MESTRE ANGSTEN:
Det viktigste: Se hvor du skal sette beina, ikke hvor du kan falle. I vanskelige parti bør man gå nært hverandre og du kan se hvor andre setter beina. Det er det fokuset du skal ha.
Skal du se ned og spesielt opp, skal du føle at du står trygt med minst 3 fester.
I vanskelig partier kan en si at en skal ha 3 gode fester (2 bein og 2 hender) når en flytter en fot eller en hånd. Da vil du klare å holde igjen om et «tak» løsner.
Av og til er det satt opp tau eller kjetting som støtte i vanskelige partier. Mitt råd er at bare en av gangen skal holde i kjettingen eller tauet mellom 2 fester. Ikke bare pga. at vekten kan bli stor, men at det kan føles ubehagelig når andre drar i kjettingen eller tauet.
Hvis du hjelper noen i et vanskelig parti i fjellet, skal du fortelle hva de skal gjøre (fokus på veien). Det er sjelden lurt å si hva man ikke skal gjøre når man er i situasjonen, f.eks. «ikke se ned». Hvis du er engstelig, hører du bare; «se ned» og du retter oppmerksomheten mot «stupet». Dette kan en snakke om før turen når hodet er klart.
TERAPI - BEHANDLING
Det finnes ulike metoder å behandle angst på.
I kognitiv atferdsterapi går en igjennom tankemønsteret som fører til at angst oppstår og bearbeider dette.
Eksponeringsterapi; vil si at man utsettes for det som er angstskapende i økende grad. Det er vanlig å begynne med mindre angstutløsende situasjoner.
Eksponeringsterapi gjøres under tur og er klart den beste fremgangsmåten, men det er ikke alltid lett å få til en gradvis eksponering. Det vises seg ofte heller ikke nødvendig. For de fleste kan en si at det bare er å «hoppe» i det.
En annen fremgangsmåte er å lære seg en kontroll generelt på angstreaksjoner som direkte går på angstsymptomer under visualisering (ser for seg angstskapende situasjon) bl.a ved selvsuggesjon (selvhypnose) eller lignende teknikker.
Å vedlikeholde det terapeutiske fremskritt er selvsagt svært viktig. Har du først mestret en krevende tur, vent ikke for lenge til neste gang. Turer er uansett godt for helsen, og husk mestringsfølelsen som kommer etterpå.
Den vanligste angstreaksjonen (utløst gjennom det sympatiske nervesystemet) vil nok i de fleste tilfeller være mulig å få kontroll på. Den mer primitive angstreaksjon med «freeze» (parasympatiske nervesystem) er mer krevende. Det er en svært alvorlig angstreaksjon. Her må det nok bygges opp trygghet på mestring svært gradvis. Det er krevende reaksjon, men heldigvis er dette svært sjelden.
Respirasjonsutløst angst; Noen opplever at de får angst (og høydeskrekk) tidlig på turen. De er ofte uvant med å gå på tur i bratt terreng. Her kan angsten være utløst av økende respirasjon som er vanlig når det krav om økende hjertepumpevolum (økende puls og krav om mer oksygen til kroppen). Hvis du er lite trenet vil det ofte føre til hyperventilering (hurtig pusting). Da blir noen svimmel (det er helt likt det som skjer ved angstanfall) og du kan tro at dette er signal om at høydeskrekken setter inn. Dette betyr at du da må roe deg ned slik at pusten kan ro seg. En skal nok huske at mange er redde for å sinke turfølget og dermed presser seg for hardt. Det bør en erfaren turleder være klar over og sette ned tempoet. Etter noe tid tilpasser kroppen seg det økte kravet til surstoff (oksygen) og en kan fortsette i jevnt tempo.
Noen tror dette kan skyldes tynn luft i høyden, men det er sjelden å oppleve under 2000 meter over havet. Det er nok heller det at kroppen ikke er vant til denne form for aktivitet. Som et interessant eksempel kan jeg nevne «ismannen» Wim Hof som bl.a. brukte økt pusting (i stor høyde) som en av teknikkene for å mestre å gå opp på Kilimanjaro (over 7000 meter høy) i løpet kort tid uten å ha noe form for høydetilvenning. Med rask og dyp pusting opprettholdt han oksygenmetningen i blodet som er nødvendig i store høyder. Noen bruker apparat som måler oksygenmetning for å sikre at de får i seg nok oksygen (surstoff) på slike krevende turer.
Noen steder kan det være satt opp tau eller kjetting i bratte fjellpartier. Sjekk alltid med å dra kraftig i tauet eller kjettingen før du bruker den. La noen som er tryggere gå først slik du ser hva du gjør. du bør vente til andre er ferdig før du starter å bruke tau eller kjetting som er satrt opp for å passere kortere avstander
KONKLUSJON:
La ikke angsten hindre deg fra å få fantastiske opplevelser ved å utforske fjellet.
Se hvor du skal sette foten eller evt. holde hendene fast; 3 sikre fester før en flytter en fot eller en hånd i vanskelig terreng. Se ikke langt ned eller opp om du ikke står svært støtt. NB! Ikke fikle med mobiltelefonen for å ta bilder hvis du ikke står støtt.
Tenk på mestringsfølelsen som vil være der etterpå. Da vil du begynne å tenke på hvilke tur du skal ta neste gang, og det bør ikke ta for lang tid imellom hvis du skal få kontroll på høydeskrekken din.
Jeg gjentar; Fokus på det du gjør. Fokus på det du holder på med.
Kilder:Det meste er egen kunnskap ervervet over tid. I tekst kan det være angitt hvor det er hentet fra
Avsnittet om toleransenivå er kunnskapen hentet fra «FØLELSER. Kjennetegn, funksjon og vrangsider» av Tone Normann-Eide. (det er ikke sitat).